Den vanskelige friheten

Idet jeg skriver dette, står semesterets første orienteringsmøte for døren, og nye bachelorstudenter i kunsthistorie skal ønskes velkommen til universitetslivet. Tidligere har dette vært en anledning til å understreke studentenes frihet til å komme og gå, styre sin egen studiehverdag, utforske faget på egen hånd. «Hvis du synes forelesninger er kjedelige, er det bare å gå», har jeg sagt, og husker min egen svimlende frihets- og mestringsfølelse da jeg forsto at jeg lærte minst like mye av å lese pensumlitteraturen og diskutere den med mer erfarne studenter enn å lytte til en knusktørr forelesers resymeer av de samme tekstene.

Men i år blir det ingen «enkel sang om frihet» for førsteårsstudentene. Jeg har erkjent at humaniorastudenten fra 1990-tallet knapt finnes lenger, og at den friheten jeg talte så varmt om har liten mening for dagens studenter. Erkjennelsen kom gradvis, men hadde sitt definitive gjennombrudd under et forskeropphold ved Universitetet i Köln i 2014, der jeg var bedt om å holde et seminar for tyske kunsthistoriestudenter. Jeg hadde selvsagt sett for meg at jeg skulle komme til et slags humboldtsk idealuniversitet, med frie akademikere og modne, reflekterte studenter svevende rundt, bare motivert av egen nysgjerrighet og faglige ambisjoner. Stor var derfor overraskelsen da jeg ble bedt om å a) føre fraværsliste over studentene i de tre dagene seminaret varte og b) kontrollere veskene deres på vei ut av seminarrommet. Det siste handlet om at det fantes bøker i seminarrommet, og at å behandle alle studenter som potensielle boktyver var helt hverdagslig der i gården. Jeg syntes det var grusomt pinlig, mens studentene trakk på skuldrene.

Når det gjaldt fraværslisten, hang dette sammen med det vi på pedup lærte å kalle «emnedesign». Seminaret gikk over en langhelg, fra fredag til søndag, og det var obligatorisk oppmøte. Studentene fikk utdelt en leseliste, de hørte på forelesninger og diskuterte tekstene i plenum. Dette ga dem et beskjedent antall studiepoeng i emnet «Skandinavisk middelaldermaleri». Systemet hadde full tillit til at de hadde lest tekstene og tilegnet seg en viss kunnskap på feltet, uten noen form for prøve. I mitt norske hode var det selvsagt voldsomt motstridende at Universitetet hadde tillit til at studentene leste og lærte fagstoffet, men ingen tillit til at de ikke stjal med seg bøker hjem.

Vel hjemme på NTNU kunne jeg ikke glemme fraværslisten. Obligatorisk oppmøte. Navneopprop. Skolifisering. Ordene svirret i bakhodet mens jeg sto og foreleste for halvfulle eller halvtomme auditorier, og ikke minst når to-tre litt mutte studenter møtte opp på seminarundervisning en grå februardag. Det begynte å gå opp for meg at når vi sier til studentene at noe er frivillig, sier vi samtidig til dem at det har liten verdi. Det er uforpliktende, billig og lett å nedprioritere. Og for en studentgenerasjon som har opplevd en videregående skole uten fraværsgrense, ligger det ingen befriende mestringsfølelse i et universitet med frivillig oppmøte. «Same-same», sier 2016-studenten.

Våren 2016 hadde jeg mitt første bacheloremne med obligatorisk oppmøte, riktignok bare på gruppeundervisningen. Jeg ønsket å gi et klart signal til studentene om at det som foregikk i gruppetimene var viktig – ikke et ekstratilbud til de ivrige og engasjerte, men selve kjernen i faget. Jeg var utrolig spent på forhånd, ikke minst på studentenes reaksjoner. Et par av dem hadde kollisjon med et annet emne, men endte likevel opp med å følge nesten alle gruppetimene. Evalueringen etterpå avslørte at alle hadde satt pris på obligatorikken, men mange la til at de nok hadde møtt opp likevel, fordi gruppetimene var så nyttige.

I mitt stille sinn visste jeg jo at det siste dessverre var feil. All empiri tilsier at våre kunsthistorie-bachelorer ikke møter på gruppeundervisning med mindre det er obligatorisk. Evalueringene viser at de prioriterer jobb, trening og studentaktiviteter foran gruppeundervisningen, og dessuten at mange opplever gruppeundervisningen som lite relevant.

Er det så enkelt som at studentene opplever undervisningen som relevant når den er obligatorisk og irrelevant når den er valgfri? I så fall hadde det vært et magisk pedagogisk grep å innføre obligatorisk oppmøte på hver eneste forelesning og gruppetime i porteføljen vår. Så enkelt er det selvsagt ikke. Men jeg la merke til at jeg som lærer gledet meg til de obligatoriske gruppetimene på en helt annen måte enn de frivillige. Før en frivillig gruppetime kunne jeg ofte tenke: «Hvor mange kommer i dag? Sju? Tre? Blir det mange nok til gruppearbeidet jeg har planlagt, eller må jeg improvisere?» Nå visste jeg at rommet var fylt av relativt godt forberedte studenter, selv i forkjølelsessesongen. Og den vissheten forpliktet, kjente jeg. Sannheten var at jeg skjerpet meg. Er det obligatorisk, må du som lærer også levere. Det må være åpenbart for studentene at dette faktisk er nyttig, viktig, relevant. I en ideell verden hadde vel dette kommet av seg selv, uten fraværslistens tvangstrøye. Det gir jeg egentlig blaffen i.