Det er lite å tjene på å skrive fagbøker, men det kan gjøre arbeidet lettere - både for studenter og faglærere.
Det er givende å skape et produkt som du synes er bra og som du kan stå for. Det er også motiverende å lese seg grundig opp på et felt, finne de store linjene og de gode eksemplene. Mens forskningen er rettet mot utvikling av ny teori, krever lærebøker at teorien gjøres forståelig og kobles mot praksis. Det synes jeg er spennende, sier Tor Busch.KRISTOFFER FURBERG
- Jeg synes det er strålende at ansatte skriver lærebøker. Det burde vært mer av det. Jeg tenker at det er en del av oppdraget vi har om formidling, sier Monica RolfsenTherese Lee Støver/NTNU
Tim Torvatn er førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse. KRISTOFFER FURBERG
Få har skrevet like mange lærebøker som Tor Busch. Etter en opptelling finner han ut at det er snakk om 41 titler, mange av dem har kommet i flere versjoner. Likevel mener Busch at det ikke hadde vært mulig å leve av godtgjørelsen for dette alene.
- Jeg har skrevet mange bøker over mange år, så jeg har jo tjent en del. Det har vært et greit tilskudd til familieøkonomien, for vi tjener ikke veldig godt i akademia. Likevel har det ikke vært så mye at det har vært mulig å leve av, selv i de beste årene. Pengene har ikke vært en motivasjon, men de har selvfølgelig vært velkomne.
Busch har mye kontakt med forlagene, og forteller at den gjengse lærebok selger 3-400 eksemplarer hvert år. Han anslår en gjennomsnittlig godtgjørelse til å være 12 prosent. Koster boka 500 kroner er det da snakk om 60 kroner i godtgjørelse per bok. Ifølge Busch har de største bøkene han har vært medforfatter av, solgt i 5-8000 eksemplarer årlig, mens noen bøker har solgt nærmest ingen eksemplarer. Skriver man en bok alene som selger 5000 eksemplarer i året, vil det generere en godtgjørelse på anslagsvis 300 000 kroner. Godtgjørelse av denne klassen hører sjeldenhetene til.
- Du blir ikke rik av å skrive lærebøker. Boka jeg er medforfatter i, er pensum i et av de største fagene vi har, og jeg får cirka 10 000 kroner før skatt årlig fra den, sier Tim Torvatn.
Foruten å sitte i NTNU-styret er han førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse. Der er han også studieleder, emnekoordinator og faglærer. Torvatn anslår at han brukte 200 timer på sin del av boka. Det er 200 timer av fritiden, for som førsteamanuensis eller professor er ikke fremstilling av læringsmateriell en del av stillingen. Det er det derimot for dosenter og universitetslektorer, ifølge Torvatn.
- For dem gir det kreditt å skrive lærebøker. Som førsteamanuenser eller professorer gir det ingen formell kreditt, men det kan gi noe status, avhengig av fagmiljø, mener Torvatn.
Også dekan Monica Rolfsen ved NTNUs Fakultet for økonomi sier man ikke blir rik av å skrive lærebøker. Hun forteller at hun i fjor fikk cirka 30 000 kroner brutto i godtgjørelse for lærebøkene hun har skrevet.
- Jeg synes det er strålende at ansatte skriver lærebøker. Det burde vært mer av det. Jeg tenker at det er en del av oppdraget vi har om formidling, sier Rolfsen og fortsetter:
- Hos oss er det mange faglærere som skriver lærebøker selv. De beste lærebøkene er gjerne dem du skriver for ditt eget fag. Dette skyldes blant annet at vi da forholder oss til norske forhold og lover, og vi vet selv hva vi trenger for å gi god undervisning. Det er en oversvømmelse av amerikanske lærebøker på vårt felt. Som faglærer blir du kontaktet fra inn- og utland med forslag til pensum fra forskjellige forlag, og noen kommer også på besøk for å selge inn bøker.
Busch forteller at han har brukt mye fritid på å skrive bøker, men også en del av arbeidstiden.
- Da jeg var yngre og hadde mer energi, skrev jeg nok mer om kveldene og i helgene. Senere ble det mer skriving i arbeidstiden. Jeg skrev dessuten flest lærebøker midt i karrieren, mens jeg på slutten av karrieren brukte mest tid på forskning. Årsaken er økende fokus på forskning og forskningspoeng i sektoren. På sikt kan det kanskje føre til færre norske lærebøker. Samtidig brukes det mer engelskspråklige bøker. Resultatet kan bli at vi mister noe av det norske fagspråket, men det er også positivt at studentene blir mer internasjonalt orientert, sier han.
- Forskningen gir høyest status
- Har det gitt status å skrive lærebøker?
- I dag er det forskning som gir høyest status på et universitet, men de som skriver gode lærebøker blir jo mer synlig som fagpersoner. Og det gir igjen renommé til institusjonen. Nå synes jeg at forskning er viktig, og de fleste norske universiteter kan uten tvil ble bedre. Men undervisning er kanskje enda viktigere. Vårt største bidrag til samfunnet er dyktige og velkvalifiserte studenter. Vi må derfor ta vare på både utdanning og forskning. Derfor er det viktig å skrive lærebøker, selv om det er mye arbeid, sier Busch.
Torvatn har vært med på å skrive læreboka «Teknologiledelse – for ingeniørstudenter». Tidligere ble det benyttet en sammenstilling av kapitler fra flere bøker – et slags utvidet kompendium. Boka Torvatn var med på å skrive ble ført i pennen da faglærerne ikke fant en bok som dekket alle emnene de ville ha med: økonomi, organisasjon og entreprenørskap.
- Når vi lager en ny bok basert på behovet får vi en mer sammenskrevet og sammenhengende tekst. Dette er bedre for studentene, men også bedre for faglærerne. Det gjør det lettere å undervise, sier han.
NTNU-ansatte har eiendomsretten selv
Prorektor for utdanning ved NTNU, Anne Borg, opplyser overfor UA at den enkelte ansatte selv har eiendomsretten til lærebøker de skriver. Dette går under IPR-policyen (intellektuelle rettigheter). I disse retningslinjene heter det at «NTNU anerkjenner og vektlegger de ansattes rett til å skape og formidle egne åndsverk. Universitetet vil følgelig som hovedregel ikke kreve overført til seg rettigheter til kommersiell utnytting av tradisjonelle faglitterære verk, musikkverk og kunstverk.»
Ifløge Borg gjelder dette også avtaler mellom ansatte og forlag. De ansatte inngår selv avtalene, og NTNU kjenner ikke hvilken godtgjørelse de mottar, opplyser prorektoren.
Busch begynte ved Trondheim økonomiske høgskole, TØH, i 1982, men allerede året før hadde han skrevet sin første fagbok. Da var han konsulent ved Statens teknologiske institutt. Han jobbet mye med større utredningsarbeider, og terskelen var ikke så stor for å skrive en bok, forteller han.
- Jeg hadde jobbet mye med det aktuelle temaet som konsulent, og syntes det manglet en god fagbok. Ettersom jeg hadde de fleste kunnskapene inne, ble det lettere å skrive en bok.
Ble pensjonist for å få mer tid til å skrive
Det samme er oppskriften for de fleste bøkene han har skrevet, eller vært med på å skrive: Når du skal undervise, må du sette deg grundig inn faget og hvordan det skal formidles til studentene. Dersom det ikke finnes gode lærebøker, har du derved skaffet deg et godt grunnlag for å skrive en bok selv. Da blir ikke jobben med å skrive en bok så stor, ifølge Busch. Han mener dessuten at det å skrive en bok kanskje er den beste måten å lære faget på. Blant annet var Busch svært interessert i EDB på 80- og 90-tallet. Etter å ha sittet oppe om nettene og utviklet datamodeller, så han at det ikke fantes gode lærebøker om dette. Da satte han i gang med bokskriving.
Nå er han pensjonist og professor emeritus ved NTNU Handelshøyskolen. 72-åringen forteller at han valgte å pensjonere seg for å kunne skrive bøker han hadde gått svanger med i årevis, men ikke fått tid til å flytte fra hodet til bokhylla. Det har blitt en bok årlig de fem årene det har gått siden han gikk inn i pensjonistenes rekker, men nå ser Busch seg ferdig med skrivingen.
- Hva har motivert deg til å skrive så mange bøker?
- Å skape noe. Det er givende å skape et produkt som du synes er bra og som du kan stå for. Det er også motiverende å lese seg grundig opp på et felt, finne de store linjene og de gode eksemplene. Mens forskningen er rettet mot utvikling av ny teori, krever lærebøker at teorien gjøres forståelig og kobles mot praksis. Det synes jeg er spennende.
