Å sparke en professor

Arnved Nedkvitne er professor i middelalderstudier. En av hans mest populære forelesningsserier handlet om æresbegrepet i norsk middelalder. Siden ble hans egen professorale ære gjort gjenstand for omfattende research. I 2008 besluttet styret ved Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo, å si ham opp. Begrunnelsen var at han skal ha opptrådt sjikanerende, samt nektet å følge ordre. Avgjørelsen ble anket til styret, som opprettholdt den. Siden havnet saken i rettsvesenet. Oslo Tingrett avsier dom i saken i andre uke i februar.

Det er første gang i fredstid at UiO sier opp en professor. Gjennom NTNUs hundreårige historie skal heller ingen professor ha fått sparken. Hva forteller dette oss?

For det første at denne rettsaken etter alt å dømme er foranlediget av dårlig ledelseshåndverk. Nåværende rektor Ole Petter Ottersen er den tredje på rad som har vært involvert i Saken Nedkvitne. Instituttstyrere, dekaner, tidligere rektorer og prorektorer har paradert foran dommeren i Oslo Tinghus. Hver og en har ytt sitt bidrag til en lang og ulykkelig fortelling om et elendig arbeidsmiljø som fikk utvikle seg til det enda verre. Sjikanøse e-poster, korridorsladder, verbale utskjellinger, opprivende møter, og mer til. Dette fikk pågå i årevis, uten at noen leder formådde å skjære igjennom.

For det andre kan det for en utenforstående fortone seg som nokså håpløst å skille en overordnets forsøk på å innskrenke den enkelte professors akademiske frihet fra sjefens plikt til å påse at professoren oppfører seg anstendig. Det går et skille mellom å ha det høyt under taket og å sprenge det. Men hvordan ser man forskjellen i praksis?

Man kan argumentere for at ved et universitet bør faglige og personlige konflikter være tillatt, så lenge undervisningen ikke blir skadelidende. Undertegnede tok sitt første grunnfag ved UiO, hvor to kjente professorer lå i bitter konflikt. Nødvendig kommunikasjon dem i mellom foregikk ved at de sendte hverandre brev – via det norske postvesen, trass i at de hadde kontor vegg i vegg. For studentene fungerte dette kun som et eksotisk innslag i livet i auditoriet.

For en leder kan slike personkonflikter fungere som et beleilig påskudd til å kvitte seg med brysomme og ubehagelige opponenter. På den andre siden er man kommet i en uholdbar situasjon når en instituttleder sitter i Oslo Tingrett og gråter åpenlyst.

I Saken Nedkvitne har rektoratet vist åpenbare tegn på dysfunksjonalitet, for eksempel da rektor Geir Ellingsrud - i brevs form - truet sin prorektor Håkon Breien Benestad med sparken da Benestad ville mekle mellom partene. Et betimelig spørsmål er hvorvidt noen ledere ved UiT på noe tidspunkt har agert funksjonelt i denne saken.

Det er ikke vanskelig å istemme med Aftenpostens Knut Olav Åmås når han skriver følgende:

”Uansett hvem som har rett, viser Nedkvitne-saken manglende evne hos universitetsledere til å løse problemer som kan lamme hele fagmiljøer over lang tid. Det er et sykdomstegn.”