Gratisprinsipp under press
Prinsippet om gratis utdanning er under økende press. Norge er ganske alene om ikke å kreve skolepenger fra utenlandske studenter utenfor EU. Ekspert i utdanningsøkonomi, Torberg Falch ved NTNU, foreslår nå at også norske studenter skal betale skolepenger. De rødgrønne avviser slike tanker kategorisk. Men presset kan komme til å øke.
Spørsmålet om skolepenger for norske og utenlandske studenter er i utgangspunktet to separate problemstillinger. På den ene siden har man debatten hvorvidt Norge skal holde fast ved gratisprinsippet for alle utenlandske studenter, selv om nå også nabolandet Sverige innfører egenbetaling for gjestende studenter fra land utenfor EØS.
På den andre siden kan man spørre seg om studenter som tar dyre profesjonsutdanninger innen siv.ing, medisin og siviløkonomi skal få alt gratis, når de nærmest er garantert jobber til høye lønninger.
To separate problemstillinger – likevel henger de sammen. Fordi: Om norske universiteter og høgskoler får ta seg betalt for utenlandske studenter, kan det åpne for å ta markedspris for utdanningsløpene man tilbyr disse studentene. Dermed kan man komme i den situasjon hvor man tjener bedre på å la utenlandske studenter går foran norske i køen.
Innføring av egenbetaling for noen studenter vil også ha en kinetisk effekt på hele området høyere utdanning. Om noen studenter må betale for seg, hvorfor ikke da noen flere? Spesielt de som har råd til det.
Det er denne problemstillingen professor Falch adresserer i et intervju med Dagens Næringsliv lørdag, hvor han tar til orde for en egendel for enkelte utdanningsløp. Professoren i samfunnsøkonomi mener at dagens gratissystem fungerer som en subsidiering av de lavt utdannede til de høyt utdannede. Han har åpenbart et poeng.
Statens lånekasse for utdanning ble etablert i 1947. Utdanning skulle nå være for alle, og man skulle få bukt med de sosiale ulikhetene. Sønner og døtre av arbeidsfolk skulle også bli sivilingeniører, leger og siviløkonomer.
Slik har det ikke gått. Tvert i mot er sannsynligheten for at en ung person i dag studerer medisin, omkring åtti ganger større blant legebarn enn blant barn av foreldre med lav utdanning og inntekt, skriver skoleforsker Marianne Nordli Hansen i en kronikk i Klassekampen. Ulikhetene er størst når det gjelder det Hansen benevner som ”elitepregede profesjonsutdanninger”. Sannsynligheten for å velge slike utdanninger er cirka 35 ganger så høy blant barn av høyt lønnede akademikere enn blant barn av ufaglærte arbeidere.
Når dette er situasjonen, kan man saktens spørre seg hvor utdanningspolitisk progressivt det er å tviholde på at morgendagens doktorer, ingeniører og toppøkonomer skal få sin skolegang betalt over skatteseddelen, hvor lavt utdannede, lavt lønnede arbeidsfolk er blant bidragsyterne.
Denne problemstillingen vil bli ytterligere aktualisert dersom studenter fra den 3. verden selv må bære kostnadene ved sine master- og ph.d-utdanninger i Norge.
