Nytte og styringskåthet

Det er temmelig ukontroversielt i dag å stille spørsmålet om forskningen bør være nyttig. Så innledet da også både statsråd Tora Aasland og filosof Lars Fredrik Svendsen sine betenkninger med bekreftende svar på spørsmålet. Det er klart forskningen skal være nyttig – og om vi har glede av den om 5, eller 50 eller 100 år er underordnet, utdypet forskningsministeren.

Hun fortsatte med å advare mot å oppfatninger om at noen typer forskning er mer verdifull enn andre. Det er ikke slik at den tematiske, teknologiske, deler av realfags- og samfunnsforskningen med kort tidshorisont er nyttigere enn andre typer forskning: Da snakker vi om det meste av realfagsforskningen, samt forskning av refleksiv art, som filosofi og historie.

Svendsen fulgte opp med å vise til den kanadiske filosofen Charles Taylors skille mellom sterke og svake vurderinger. Svake vurderinger vedrører handlingers utfall, om de gir et behagelig utfall eller liknende, mens sterke vurderinger går på ens karakter. Et menneske som utelukkende begår svake vurderinger, tenker bare på om utfallet er nyttig for en selv. Et slikt menneske kan umulig være et ideal.

Slik er det med personer, og slik er det med stater. Et samfunn som bare er opptatt av teknisk nytte, risikerer å synke ned i dumhet og ondskap. Man behøver systematisk refleksjon – si forskning – på hva vi bør etterstrebe, hvorfor og hvordan.

Der møtes filosofen og statsråden i ønsket om å bryte ned skillet mellom ”nyttig” og ”unyttig” forskning. All forskning er nyttig.

Men er all forskning fri? Aasland minte, sånn i forbifarten, om at forskning behøver politisk styring – hvor ”politisk” i hennes tanker er synonymt med ”demokratisk.” Hun brukte sykdomsforskning som illustrasjon: Eldre kvinners slitasjelidelser samt bekjempelse av malaria og tuberkulose i fattige land er eksempler på forskning som ikke prioriteres om ikke politikerne beslutter at slik skal det være.

Vi må ”tilstrebe en god balanse mellom tematiske satsinger og åpne konkurransearenaer i Forskningsrådet” sa Aasland. Hun fortsatte med å konstatere at ” Det har kommet mange signaler om at balansen ikke er optimal slik den er i dag...”

Slik kan det også sies.

Hvordan står det til med offentlig finansiering av den frie forskningen? Realiteten er at Norges forskningsråds totale budsjett for 2009 var på 6,5 milliarder kroner. Av dette var 475 millioner øremerket fri prosjektstøtte. Man ba om ytterligere 150 millioner for neste års budsjett, men fikk tommelen ned. Dette er ikke hele budsjettsannheten, men gir en utvedydig pekepinn om hvordan de rødgrønne mener balansen mellom programforskning og fri forskning bør være.

Det er ikke nødvendigvis slik at forskningsledelse er inkompatibel med fri forskning. Men når andelen midler som går til forskningsprogram tar nesten hele kaka, blir det lite rom for det helt uventede, det totalt nye ingen hadde tenkt på før.

Direktør i Norsk Industri, Knut Sunde, presenterte forsamlingen for et tankevekkende paradoks om da damplokomotivene ble erstattet av dieseldrevne lokomotiv. Aldri var driften av damplokomotivene mer innovativ, mer effektiv enn da de var i ferd med å bli utkonkurrert av en ny, overlegen teknologi. Det hjalp bare ikke. Historiens lærdom er krystallklar, mente Sunde:

Man skal aldri være tilfreds med å forske videre på det man er god på. Man skal være på hvileløs jakt etter det uventede, det splitter nye, det som slår alt annet av banen. Selv om det til å begynne med virker å være fullstendig unyttig.