Onsdag flommet nyhetsbildet over av titler av typen ”X flere vil studere Y ved Z universitet”. Statsråder og rektorer jubler. Men noen skal gjøre jobben, og betale kalaset. Kan universitetene ende med å utdanne seg til armod?
”Femti prosent flere vil bli lærer” (NTNU). ”23 prosent flere vil bli lege” (UiB). ”14 prosent flere vil studere realfag" (UiO).
Og så videre.
Tora Aasland er glad for at rekordmange søker om plass ved norske universiteter og høgskoler, mens NTNU-rektor Torbjørn Digernes er strålende fornøyd med prosentvis fordobling av antall kvinner som vil ta teknologiutdanning. Denne gleden er høyst forståelig. Når man studerer pressemeldingene som fylte opp innkurvene i redaksjonenes epostadresser, måtte man imidlertid scrolle et stykke ned før man fant listet fag hvor søkertallene hadde gått ned. Det skulle tyde på at man automatisk oppfatter synkende søkertall som et onde. Men er det uansett et ubetinget gode at flere vil studere?
Man kan tenke seg at for enkelte utdanningsløp er det rett og slett bra med minsket popularitet – fordi det utdannes flere enn hva arbeidsmarkedet kan ta i mot, eller fordi kapasiteten er sprengt, eller av andre årsaker.
Det er sånn at noen må gjøre jobben med å utdanne alle de nye studentene. Forelesere vokser ikke på trær. Men kanskje kan auditoriene fylles enda fullere, og kanskje finner foreleserne enda mer ledig kvelds- og helgetid til å gjøre de nødvendige forberedelser.
”Forskerforbundet frykter at politiske signaler fra Kunnskapsdepartementet om at universitetene og høgskolene skal ta opp langt flere studenter enn de får fullfinansiert vil svekke utdanningskvaliteten og føre til en urimelig arbeidsbelastning for de ansatte,” sier Forskerforbundets leder Bjarne Hodne. Man bekymrer seg for at det vil bli vanskeligere for universitetene å ivareta kravet om at undervisningen skal være forskningsbasert.
Prorektor for utdanning, Berit Kjeldstad, refererer på rektoratets blogg til veksten i søknadstallene som fremkommer i oversikten fra Samordna opptak under tittelen ”Gode søkertall”.
Unge som søker seg til fag de er motiverte og kompetente for å studere, og som tas i mot av institusjoner som har økonomi og lærekrefter til å ta i mot dem – det forteller om gode søkertall.
Men realiteten for høyere utdanning i Norge er at nye studieplasser ikke er fullfinansierte. Forskerforbundet kritiserer regjeringen for å legge opp til at institusjonene tar opp flere studenter enn universitetene har kapasitet til. Om dette er en situasjon som får vare ved i årene som kommer, risikerer universitetene å utdanne så mange at man havner på armodens rand Uttrykket "å utdanne seg til armod" aktualiseres i en ny betydning. Det vil føre til at ferske studenter får et dårligere utdanningstilbud: Flere forelesere kjenner seg dårligere forberedt og motivert for jobben, eksamener og karaktergivende innleveringer blir færre og mer overfladiske i formen.
Unge som starter opp kommende høst risikerer altså å få en utdanning som ikke holder faglig mål.
Kanskje maler vi fanden på veggen. Men uttrykket "gode søkertall" forutsetter universiteter som har ressurser til å gi søkerne fullverdig utdanning. Gode søkertall kan i årene fremover bli ensbetydende med færre søkere til fag som uansett ikke har kapasitet til å tilby dem fullverdig, kvalitetsikret utdanning.
