Ytring:

NTNU trenger aloha

Det er rart hvilken kraft ett enkelt ord kan ha i seg.

Hawaiierne praktiserer defensiv gåing. Dette viser seg blant annet tydelig på supermarkeder om to handlevogner styrer i retning hverandre, skriver Annjo Klungervik Greenall (t.v.).
Publisert Sist oppdatert

I skrivende stund sitter jeg som NTNU-utsendt språkforsker i USAs femtiende stat, Hawai’i, som i uformell tale gjerne benevnes som aloha-staten.

Aloha kort forklart

Hva er aloha? Mange vet kanskje at dette er et polynesisk ord som brukes på Hawaii for å si hei og ha det, men aloha er mye mer enn som så. Her på Hawaii er dette selve dronningen blant ord, og ordets meningsinnhold er aksen hele kulturen dreier seg rundt. Bokstavelig oversatt til norsk betyr ordet noe sånt som ‘å befinne seg i nærheten av’ (alo) ‘livets pust’ (ha), og i den første hawaiiske ordboka som kom ut for første gang i 1865 - A Dictionary of the Hawaiian Language – oppgis de sekundære betydningene til å være ‘kjærlighet’, ‘varme følelser’, ‘takknemlighet’, ‘snillhet’, ‘medfølelse’ og, interessant nok, ‘sorg’.

For den opprinnelige polynesiske befolkningen her på øyene er aloha selve symbolet på deres kultur slik de ser den, og slik de ønsker at den skal fortsette å være. Ordet er et kraftig anker for en ideologi som har kommet til god nytte etterhvert som de hvite kolonistenes sykdommer mer eller mindre utraderte den opprinnelige polynesiske befolkningen på 17- og 1800-tallet. Dette skapte behov for arbeidsinnvandring fra ulike deler av verden, noe som medførte en sammenstilling av en ekstremt variert gruppe med folk fra ulike kulturer som måtte leve sammen og forsøke å komme overens, på et svært lite geografisk areal.

Tilstrømmingen av folk fra land som Filippinene, Vietnam, Japan, Kina, Korea, Russland, Tahiti og Samoa, samt noen få hundre drammensere som kom over til Hawaii på sent 1800-tall for å arbeide på sukkerplantasjene, har ført til at nesten alle på Hawaii er halvt noe – eller ‘hapa’ som det heter på det hawaiiske språket. Hapa polynesisk og hapa filippinsk. Hapa koreansk og hapa russisk. Noen er også ‘norske’, men her snakker vi naturlig nok oftest om mindre prosentandeler.

Sammen med de få gjenværende fullblods polyneserne, har disse hapa-ene videreført aloha-ideologien; som leveregel, innstilling og praksis. Aloha i det daglige utgjør til sammen en stor, varm bølge som det er helt gratis for alle tilreisende å surfe på.

Surfin’ USA

Det hele starter når man går av flyet på Honolulu internasjonale lufthavn. Her, som de fleste andre steder der hawaiierne tar imot besøkende utenfra klinger aloha ofte og friskt i ørene, i betydningen hei, velkommen, og ha det. Men begrepet opptrer også i mer praktiske former. Man kan for eksempel bli møtt med overrekkelsen av en lei (lenke av skjell, nøtter, blomster eller fjær) som overrekkeren legger rundt halsen på den besøkende. Lei-en er et symbol for aloha i alle dets betydninger, og skal mottas med ydmykhet og takknemlighet.

På det mer subtile planet pepres man med smil og forsøk på øyekontakt. Og dette – dette er den egentlige starten på bølgen.

For å begynne å surfe, er trikset å gjengjelde så mange smil og møte så mange par øyne som overhodet mulig. Dette er hardt arbeid for en nordmann. Men etter noen måneder begynner det å føles mer naturlig, og mer ekte. Da er det viktig å fortsette, for dette er tegn på at man begynner å få aloha litt mer under huden. Man er i ferd med å knekke aloha-koden.

Surfeleksjon to handler om hvordan man kombinerer smiling og øyekontakt med faktisk, fysisk manøvrering i rommet, utendørs så vel som innendørs. De fleste av oss som har tatt lappen i Norge har god kjennskap til ideen om defensiv kjøring som ideal for å unngå ulykker, selv om mange av oss kan være heller dårlige til å praktisere det. Hawaiiske bilførere er eksperter på defensiv kjøring og praktiserer det konsekvent. Farten er ofte lav, og man er alltid på utkikk etter måter å vise ekstra hensyn i trafikken på. Dette hensynet – ‘kokua’ på hawaiisk – blir tydelig kommunisert til den hensyntagne gjennom øyekontakt og ivrig vifting med hendene, for eksempel foran fotgjengerfelt (‘bare gå over gata her du, jeg venter helt til du er på den andre sida’). Den hensyntagne bør deretter smile og vinke til takk, og den som har utvist hensyn smiler, nikker og vinker da gjerne en gang til.

Hawaiierne praktiserer også defensiv gåing. Dette viser seg blant annet tydelig på supermarkeder. Regelen er: Hvis to handlevogner styrer i retning mot hverandre; på langs, på tvers, i en trang hyllegang eller i mer åpne landskap, så stopper begge øyeblikkelig, og øyekontakt etableres. En vennlig forhandling finner sted ved hjelp av smil, håndvift, og noen ganger en kort samtale. Én får forkjørsrett, og når forbipasseringen er gjennomført, på en forsiktig og hensynsfull måte, smiler den prioriterte og gir uttrykk for sin takknemlighet som seg hør og bør, gjerne ved hjelp av et annet veletablert, polynesisk lånord i hawaiisk engelsk, nemlig ‘mahalo’ (takk).

Sist men ikke minst praktiserer innvånerne her en form for defensiv verbal kommunikasjon. Hawaiierne har noe de kaller ‘talk story’ – et begrep som stammer fra en form for pidginengelsk som snakkes av mange på Hawaii, og begrepet er for lengst innarbeidet også i den lokale varianten av standard engelsk. Talk story handler om å bli invitert – av vilt fremmede såvel som venner, på bussholdeplasser såvel som rundt et middagsbord – til å tillitsfullt åpne seg opp for folk om hvor man kommer fra, hva man har opplevd, hvem man er. Standardåpningen på slik ‘small-talk’ i dette samfunnet hvor nesten alle på et eller annet vis kommer utenfra er selvsagt denne: ‘Where you from?’ En gang fant jeg igjen min medbragte mor – som jeg hadde parkert midlertidig på en benk utenfor en bokhandel – i ivrig passiar med en meget hyggelig, lokal herremann.

Etter dette vet han antakeligvis mer om min mor enn det jeg gjør. Hawaiiere er svært gode lyttere.

Samtidig er de svært villige til å åpne seg om egne liv.

En taxisjåfør av filippinsk opprinnelse som vi kjørte hjemover med en sen kveld kunne fortelle oss at han på fritiden drev med musikkproduksjon. Som en oppfølger til denne opplysningen satte han igang en av sine egne låter på anlegget og underholdt oss resten av turen med høylydt sang og faretruende engasjert danseaktig gestikulering. En annen sjåfør, en nylig innvandret koreaner, lurte på hvilket språk vi drev og snakket der i baksetet – kunne det være Øst-Europeisk, tro? Da vi avslørte at vi var fra Norge, kunne han fortelle at han hadde vært på rundtur i Skandinavia for ikke så lenge siden, og blant annet besøkt Oslo og Vigelandsparken (dette siste forklarte han ved å mime Sinnataggen). Etter gjennomført betaling ute på fortauet, og i yr glede over å bli minnet på denne visstnok fabelaktige turen til Norge av et par vaskeekte nordkvinner, bretter han ut armene, hvorpå jeg snubler inn i en bjørneklem så entusiastisk at jeg både tråkker mannen på tærne og avsetter et lite lass mascara på skulderen hans. Men vi bare ler.

En vev av vennlighet

Alt i alt utgjør dette en vev av vennlighet som man smetter inn og ut av utallige ganger i løpet av en dag. Det betyr blant annet at selv når man er ny i byen og enda ikke kjenner en levende sjel, føler man likevel at man har hatt mange genuine menneskemøter den dagen.

De som mistenker og tror at all denne kokua-en og talk story-en er en konvensjonell og overfladisk greie som ikke betyr noe, har åpenbart ikke tilstrekkelig erfaring verken med hawaiisk kultur (som det da anbefales å skaffe seg) eller med ‘fake it till you make it’-effekten. Det er nemlig ganske så vanskelig å fortsette å være mistenksom, sur og redd etter å ha utvekslet smil og nikk og kanskje en liten prat med en lokal person som i utgangspunktet ikke hadde trengt å bry seg en døyt om å bidra til å løfte dagen til en utenforstående ‘haole’ (hvit utlending).

Effekten av alt dette på meg? Jeg kjenner jeg blir en bedre versjon av meg selv. Jeg blir mindre fryktsom, mer pratsom, mer tillitsfull. Jeg føler jeg blir invitert inn, jeg føler meg sett og akseptert, jeg føler meg inkludert, til tross for at jeg er en del av en hvit minoritet her på disse øyene. Aloha fostrer paradoksalt nok en likhetskultur i en stat preget av store etniske og sosiale forskjeller. Aloha er likt for alle. Man ser hverandre og anerkjenner hverandre på tvers av opprinnelse, kjønn, og økonomiske eller andre hierarkier. Det innebærer en anerkjennelse av alles verdi i en større helhet, og av sårbarheten alle mennesker bærer med seg – det at vi alle i stor grad er avhengige av hverandres positive framferd og gode blikk for å ha det bra.

NTNU trenger aloha

Jeg innrømmer at jeg gruer meg til å snart måtte reise hjem igjen. Og dette er ikke nødvendigvis hovedsakelig fordi jeg kommer til å måtte bytte ut jungel, palmer, strender, sol og friske vinder med mørke, kulde og ustabile midtnorske somre, men fordi jeg kommer til å savne aloha.

Norge trenger aloha. I politikken, i media, i kommentarfeltene, på arbeidsplassene, på skolene, kjøpesentrene, på gata. I bedriftene og i institusjonene.

NTNU trenger aloha.

En skjerpet konkurranse-, målings- og veiingskultur gjør ofte at kun noen få blir sett og anerkjent, ut fra et snevert sett med kriterier. Og arbeidssituasjonen hardner til. En nylig britisk studie viser at universitetsansatte der opplever at kollegialitet og kameratskap er blitt byttet ut med en følelse av engstelse og isolasjon i jaget etter å oppfylle stadig mer håpløst uoppnåelige og motstridende krav. Selv om det foreløpig kanskje ikke står riktig like ille til hjemme hos oss, oppleves det i større og større grad også slik ved norske institusjoner. Istedenfor å mane til prestasjon gjennom å oppmuntre til positiv gruppedynamikk og utdeling av vennlig anerkjennelse for den jobben man gjør, blir styringsredskapet i større og større grad frykt og skam – over at man heller ikke denne gangen nådde opp i jakten på de store forskningsmidlene, eller ble innlemmet i stjerneprogrammet, eller oppnådde statusen merittert underviser.

Det fins sikkert de som trives med usikkerhet, uro, kniving, og konstant fokus på tap versus vinning. Men jeg vil gjette på at svært mange ikke gjør det. Forskning har vist at intelligens og sensitivitet ofte hører sammen. Hvis NTNU virkelig vil ha de beste hodene, og ikke bare de tykkeste hudene, bør det tilrettelegges for at også førstnevnte kan ha det bra på arbeidsplassen og glede seg til å gå på jobb.

Jeg tenker at man kan starte et aldri så lite aloha-opprør. Vis kokua mot andre, talk story: Del din akademiske livshistorie – oppturer såvel som nedturer – med en kollega. Klem en instituttleder. Kanskje får du en klem tilbake. Mulig dette kan ha en minst like god virkning på prestasjonene som medarbeidersamtalen. Akkurat det bør noen forske på.

Aloha.

square

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Tolkninger av aloha på en Starbucks-kafé på Hawaii.