Ytring:

Derfor var det mer trøkk i dugnaden i vår

I mars var det full disiplin. Vi lyttet til rådene vi fikk - uten å mukke. Hvorfor reagerer vi annerledes på smitteverntiltakene denne gangen?

Journalistene Randi Lillealtern (t.v.) og Guro Kulset Merakerås har skrevet boken «Koronavåren».
Publisert Sist oppdatert

«Satt på spissen kan vi si at de stengte skolene fikk oss til å vaske hendene mye grundigere. Ikke fordi det ene reelt henger sammen med det andre, men fordi det ene symboliserer en alvorlighetsgrad som gjør at det andre blir med», sier samfunnsforsker Stian Antonsen ved NTNU Samfunnsforskning. Poenget hans er at opplevd alvorlighetsgrad hadde mye å si for hvordan folk reagerer. Antonsen er intervjuet i boka "Koronavåren", som dokumenterer det norske samfunnets første møte med pandemien, sett gjennom brillene til fem personer med tilhørighet i ulike deler av arbeidslivet. Et innsyn i deres tanker gir oss noen svar på spørsmålet om hva som var annerledes i mars, hvorfor myndighetene nå i november strever mer med å få folk til å innse alvoret, holde seg hjemme og møte færrest mulig mennesker. Hva fikk oss til å opptre på en måte som begrenset det norske dødstallet til 250 i perioden fra mars til juli?

For det første: I vår ante vi ikke hvor langvarig dette ville bli. Når vi tenker tilbake, tror vi kanskje vi skjønte hva som ventet oss, men de fleste av oss gjorde virkelig ikke det. Én av bokas hovedpersoner er gründer og kaféeier Christina Christensen. Tidsperspektivet hun opererte med da hun stengte kafeen 14. mars, sier sitt: «Det vil neppe vare lenge, kanskje vi kan åpne igjen om en uke eller to». Selv kan vi forfattere se tilbake på en mailveksling fra 24. mars, da bokprosjektet begynte å ta form: «Arbeidstittel: "x (fyll inn) dager med virushverdag. Da covid-19 traff Norge." Vi får se hvor mange dager det blir. Hvis neste pressekonferanse avblåser hele krisa, blir det jo ei tynn bok.»

Det virker håpløst naivt i ettertid, men slik var det altså. Vi som folk gikk inn i første bølge med en tro og et håp om at dette ville bli en kort pause fra vårt vanlige liv. Noen av oss hadde til og med en viss positiv forventning til en etterlengtet avveksling, en annerledestid som kunne være ok i en ellers forutsigbar hverdag. Nå vet vi bedre. Dette blir ikke kortvarig, og det blir ingen avveksling, men mer av noe vi allerede er lei av.

I mars var vi redde. Vi sto, som arbeids- og organisasjonspsykolog Marit Christensen sier i boka, foran en fare som var helt ukjent for oss. Vi hadde ingen referanseramme å putte nedstengingen i. Situasjonen virket så ekstrem at alle i starten reagerte ganske likt uavhengig av personlighet, påpeker Christensen, som er førsteamanuensis ved Institutt for psykologi på NTNU. «Vi ble veldig redde og usikre og opplevde klare beskjeder som en lettelse. Det var mye som var uklart om hvordan viruset smitter, og vi visste ikke hvordan vi skulle forholde oss.», sier hun om perioden i mars/april. Næringslivsleder Marianne Danielsen satte ord på dette i et av intervjuene vi gjorde med henne: «Jeg er egentlig ikke så god på å følge regler og lover. Men denne gangen overskygger alvoret i situasjonen og tilliten jeg har til styresmaktene, behovet for å følge mitt eget hode.»

I starten av pandemien hadde folk en voldsom appetitt på koronanyheter. 16. mars noterte vi denne situasjonsrapporten: «Disse dagene er nasjonen på plass foran skjermen når regjeringa, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet holder pressekonferanse. Vi vil se det direkte. Vi har ikke tid til å vente på at en journalist skal skrive om det i etterkant, eller redigere sammen høydepunktene. Vi vil ha alt, og vi vil ha det i det sekundet det blir sagt.» Jobben med å informere blir relativt enkelt når over en million seere følger Dagsrevyens sendinger for å få med seg siste nytt om tiltakene. Og vi lystret, noe som var avgjørende.

- Uten vår innsats ville regjeringas tiltak bare vært verdiløse vedtak, forklarer seniorforsker Antonsen. Første bud for å få noen til å lystre, er å nå ut med beskjeden. Det er vanskeligere nå enn det var i vår.

Bokas forfattere er journalister. Det var interessant å være fristilt fra den løpende nyhetsdekninga og ha anledning til å følge de lange linjene. En utvikling som var verdt å merke seg, var den raske endringa i folks holdninger, og tendensen til å fordømme alle som ikke hadde endret seg i samme takt som en selv. Alle sto i en situasjon uten fasitsvar, men mange var likevel villige til å dømme andres forsøk på å gjøre det rette. Nå som vi må trekke oss vekk fra hverandre igjen, har vi lyst til å trekke frem dette sitatet fra Christensen: «Når vi kommer nær folk, utvikler vi også tillit til dem vi snakker med, vi blir tryggere på dem, det blir lettere å lese reaksjoner og kroppsspråk og forstå hva de mener og tenker. Det er vanskeligere å sette seg inn i andres situasjon når du ikke får den vanlige nærheten. Du ser bare et utsnitt i stedet for hele bildet.» Vi tror den tanken er verdt å ta med seg inn i koronahøsten.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.