- Det må være full åpenhet i samarbeidet med forsvarsindustrien

Forskning skal frambringe ny kunnskap og økt forståelse. Universiteter gjør ikke dette for egen nytte og inntjening, men for samfunnsnyttige forhold. Vi er en del av en åpen kunnskapsallmenning der vi både sår, røkter og høster.

Forskningsrådet bruker et slagord om åpenhet i forskning: «Så åpen som mulig, så lukket som nødvendig». Forskningsrådet bevilger midler til mange ulike aktører og kanskje er det også til gradert forskning.

I utkast til reviderte etiske retningslinjer for NTNU benyttes samme formulering, til tross for at vi er et universitet og ikke et forskningsråd. Jeg lurer på hva slags lukket forskning på NTNU som de etiske retningslinjene åpner for. Hvor omfattende er denne virksomheten i dag, hvem betaler for den, og hva handler den om?

Forskningsrådet refererer til «sikkerhet, personvern, opphavsrett, immaterielle rettigheter og forretningshemmeligheter» som grunnlag for lukket forskning. Forslaget til nye etiske retningslinjer på NTNU har adoptert også dette, men uten å konkretisere nærmere hvor grensene skal gå mellom åpen og lukket.

La meg ta argumentene i rekkefølge. Med sikkerhet er det sannsynligvis nasjonal sikkerhet og forsvarsevne det tenkes på. Det må foregå skjermet og gradert forskning på dette feltet. Men hvor går grensen for forskning som skal være gradert eller åpen, sett fra et NTNU-ståsted? Hvis vi ikke blindt skal følge vurderinger til Forsvarets forskningsinstitutt og Kongsberggruppen mfl., hva skal vi lene oss på da? Dette er vanskelige spørsmål som ikke kan overlates til enkeltpersoner å avgjøre, og det står ingenting om slike vurderinger i utkastet til nye etiske retningslinjer.

Løsningen mener jeg er å gjøre alle forskningsresultater fra NTNU åpent tilgjegelig. Som et offentlig universitet bør det som prinsipp være slik at all forskning vi gjør bidrar inn i kunnskapsallmenningen. Andre aktører har ansvar for gradert forskning om sikkerhet.

NTNU har kompetanse og infrastruktur som kan være viktig for å styrke nasjonal sikkerhet. Men denne kompetansen kan bidra på andre måter enn i NTNUs navn. For eksempel kan infrastruktur og forskere leies ut til andre aktører. Enkeltforskere kan også jobbe for andre aktører som sidegjøremål etter søknad. Dette vil da være institusjonelle etiske beslutninger for NTNU og ikke etiske vurderinger fra enkeltforskere. Med akademisk frihet er det sterkt begrenset hvor mye universitetet kan overprøve etiske vurderinger til enkeltforskere.

Når alt NTNU gjør er åpent er det også åpent for etiske vurderinger fra alle som ønsker å gjøre det. Full åpenhet vil gjøre samarbeidet med forsvarsindustrien gjennomsiktig. At det eventuelt foregår utleie er også åpent, men ikke hva som er innholdet i arbeid som gjøres i regi av andre institusjoner.

Personvern er viktig, og der er det etablert gode ordninger og rutiner for hvordan det skal håndteres. Personvernet betyr at en del at data ikke kan offentliggjøres og at forskningsprosesser må være lukket, men det er ikke et argument for å unnta generaliserbare forskningsresultater fra offentliggjøring.

Opphavsrett, immaterielle rettigheter og forretningshemmeligheter henger sammen fordi det i hovedsak handler om kommersialiseringshensyn. Statlige universiteter driver ikke med kommersiell virksomhet, og dermed er ikke noe av dette valide argumenter for lukket forskning på NTNU.

Et relevant spørsmål er hvor raskt forskningsresultater som har kommersiell verdi skal offentliggjøres. I den grad det er ønskelig med patenter o.l. kan offentliggjøring utsettes. Også for andre forskningsresultater kan det være gode grunner til utsettelse. For eksempel fører publiseringsprosessen til at det tar tid fra resultater foreligger til de er åpent kjent. Men utsatt åpenhet er fremdeles åpenhet. Det kan være et relevant spørsmål når utsettelse av offentliggjøring er etisk forsvarlig, men det er vesentlig forskjellig fra spørsmålet om åpenhet eller ikke.

Åpent publiserte forskningsresultater bør altså etter mitt syn være formålet for alle forskningsprosesser som starter på NTNU. Det betyr ikke at alt vil bli offentliggjort. Publisering krever vanligvis fagfellevurdering, og utfallet av det kan ikke forutbestemmes. Mye forskning kommer det lite nytt ut av, og det er da som oftest ingen grunn til offentliggjøring. Poenget er at forskningsprosessene på NTNU ikke skal ha som mål å produsere hemmelige, graderte og lukkete resultater.

Jeg synes altså ikke at utkastet til reviderte etiske retningslinjer for NTNU tar åpenhet tilstrekkelig alvorlig. I stedet for å bruke det som honnørord en rekke steder vil det være tilstrekkelig å fastslå at alt NTNU gjør er åpent, fra institusjonelt nivå og ned til enkeltforskere, kun med de begrensningene personvern gir. Deretter er det kun behov for etiske vurderinger av når åpenhet i kunnskapsallmenningen kan eller bør utsettes.