Akademia må bli bedre på å bygge allianser

Nylig ble jeg kontaktet av en kollega ved en annen institusjon, som henviste til et innlegg jeg hadde hatt sammen med en fagforeningskollega i Khrono for en tid tilbake. Der skrev vi blant annet om hvordan regjeringen med sin endring av indikatorsystemet har lagt en bombe under store deler av sektoren:

«I stedet for å lytte til en samlet sektor som vil ha økt langsiktighet og forutsigbarhet i finansieringen, har regjeringen opprettholdt den konkurranseavhengige komponenten, men fordelt den på mange færre indikatorer — samtlige på utdanningssiden. Dette betyr at i en situasjon med markert synkende ungdomskull i vente, vil universiteter og høgskoler nå bli straffet dobbelt så hardt som under den tidligere modellen dersom studenttallene går ned.»

Det vil konkret si at vi tidligere har fått økonomien bygget opp med økende studenttall under en modell, og nå risikerer å få den bygget ned under en modell som gjør at fratrekket vi nå får blir mye større enn tillegget vi fikk under oppbyggingen.

Min kollega lurte på om det var noe politisk engasjement rundt denne situasjonen, og om jeg f.eks. hadde fått signaler om at noen av partiene som nå skal forhandle om budsjett, ville prioritere denne saken. Det måtte jeg dessverre svare negativt på. 

Dette gjenspeiler seg i stadige utspill fra ulike aktører i sektoren vår, hvor ulike de gremmes over hvor lite oppmerksomhet forskning og høyere utdanning får fra våre politikere. For eksempel beskrev Forskerforbundets nestleder, Hilde Gunn Slottemo, nylig i en artikkel plassen til forskning og høyere utdanning i den siste valgkampen som «en øredøvende taushet».

Det er ikke vanskelig å forstå denne frustrasjonen. Samtidig er det avgjørende spørsmålet: Hva gjør vi med det? Fra et politisk ståsted er det ikke vanskelig å se at vår sektor alene ikke har like mange potensielle velgere som er dypt engasjerte i den, for eksempel sammenlignet med barnehage og skole, hvor alle landets foreldre har et sterkt engasjement for hvordan deres unge håpefulle ivaretas i formative år, og hvor man har nesten 300 000 ansatte. Antall barn/elever i barnehage og skole totalt sett er over en million (266 000 + 631 000 + 189 000).

I vår sektor har vi til sammenligning cirka 40 000 årsverk hvorav 6000 stipendiater. Antall studenter er drøyt 300 000. Det betyr at du har nesten like mange ansatte i skole og barnehage totalt som du har studenter i vår sektor, og en mye større velgerbase av dypt engasjerte foreldre. Man trenger ingen doktorgrad for å se hvor det er strategisk lurt for politiske parti å sette fokuset.

Vi har heller ikke en stor gruppe av rike onkler som er villige til å spytte millioner på millioner inn i valgkampen i bekymring for at vår sektors viktige rolle i verdiskapingen i samfunnet skal svekkes, på samme måte som de er villige til for å redusere egen beskatning.

Så i stedet for å klage over tingenes tilstand, er det lurt å gjøre som Michael Jackson foreslår: Starting with the man in the mirror.

Min påstand er at mange i vår sektor har et ganske naivt (og uakademisk) syn på politikk, hvor man tenker at bare man klarer å forklare overfor politikere hvor viktig vår sektor er, vil de skjønne at de må satse på den, siden alle politikere bare vil det som er til beste for samfunnet, og hva som er til beste for samfunnet jo er noe vi bør kunne bli enige om ved god diskusjon og dokumentasjon. 

Da hopper man over den ganske grunnleggende (og gamle) statsvitenskapelige innsikten av at politikken først og fremst er en interessekamp, hvor ulike grupper i samfunnet har ulike interesser. Dette har f.eks. i norsk historie gjenspeilet seg i Stein Rokkans konflikt- og skillelinjemodell med både sentrum-periferi- og arbeid-kapital-konflikter.

I en slik virkelighet, er det helt avgjørende for en sektor som vår å skaffe oss allierte. Vi vil aldri alene bli en stor nok gruppe til å bevege norsk politikk i noen større grad, men sammen med allierte, kan vi bli det. Som medlem i en fagforening som organiserer alle statsansatte (NTL) er det naturlig for meg å peke på nettopp fellesskapet av statsansatte. Sammen er vi oppunder 200 000 ansatte i staten, og vi klarte å få Jonas Gahr Støre til å love å fjerne Erna Solbergs forhatte «ABE»-reform (selv om den for vår sektor i stor grad ble videreført under andre budsjettposter, så det manglet åpenbart noe i oppfølgingen her). Et annet fellesskap vi kan søke oss til, er nettopp utdanningssystemet, fra barnehage til doktorgrad. Om vi erkjenner hverandres betydning, vil vi være en svært stor aktør.

Om man vil utvide fellesskapet enda mer, kan man se på hvordan utdanningssystemet, inkludert høyere utdanning, er en sentral del av hele velferdsstaten. Da kobler man seg til et system som har svært bred folkelig støtte, og til store og viktige grupper ansatte både i stat, fylke og kommune.

Det er noen eksempler på allianser universiteter og høgskoler kan knytte seg til. Det kan sikkert tenkes andre.

Men dersom man skal klare å bli en del av slike brede allianser, må man samtidig klare å legge av seg den akademiske eksepsjonalismen. Det er ikke til å stikke under en bokhylle at deler av vår sektor har et relativt stort selvbilde, relativt til andre deler av offentlig sektor, og denne - skal vi tørre å kalle det akademiske arrogansen - er til hinder for denne type alliansebygging. 

Vi er langt fra den eneste gruppen i samfunnet som har et slikt selvbilde. Den tidligere nevnte (og feilslåtte) kampanjen mot formueskatt, viste også en betydelig arroganse i eliter i privat sektor, som ikke tok seg særlig godt ut når den ble brynet mot virkeligheten og den bredere offentligheten i en valgkamp. Slik sett er det ikke gitt at det å bli en valgkampsak i seg selv er en vinnerstrategi. Dersom det skal bli en vinnerstrategi, må man samtidig representere verdier og interesser store lag av befolkningen kjenner seg igjen i. En bonus er også at akkurat det vil være en god vaksine mot den eliteforakten enkelte politiske krefter bygger sine angrep på akademia på, som jeg tok opp i min forrige spalte.