Angrepene på høyere utdanning følger et kjent mønster

Den som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den, heter det i en gammel klisjé. Det er derfor avgjørende å gjøre seg kjent med historien bak de angrepene forskning og høyere utdanning nå møter i USA, før det kommer hit.

Ytterliggående bevegelser og konspirasjonsmiljø har en lang tradisjon i å beskylde sine meningsmotstandere for nettopp det de selv driver med som en slags defleksjonsteknikk. (Alle de av oss som kranglet med 911-konspirasjonsteoretikere for 20 år siden ble f.eks. stadig konfrontert med at vi "støttet den offisielle konspirasjonsteorien".)

Dette ser vi også med de angrepene som det høyere utdanningssystemet nå blir utsatt for i USA, og som vi også ser tegn til her hjemme. 

Når tilhengere av faglig marginale standpunkter ikke når opp etter helt ordinære akademiske kriterier, mener de seg nemlig utsatt for diskriminering. Dette har den stadig mer ytterliggående amerikanske høyresiden de siste tiårene dyrket til en favorittøvelse.

David Horowitz var fram til sin død tidligere i år en av de mest sentrale aktivistene på den ytterste høyrefløyen i USA, og han har blitt pekt på som en av dem som la grunnlaget for koalisjonen bak Trump. 

Han ledet tidlig amerikansk høyresides angrep på akademia, gjennom en virkelighetsbeskrivelse av hvordan konservative ble hundset og undertrykket på amerikanske campuser. Han startet bl.a. «Students For Academic Freedom,» et initiativ som i stor grad handlet om å henge ut universitetsprofessorer oppfattet som for liberale, og en «Academic Bill of Rights» som hadde den ironiske dobbeltfunksjonen å forby mangfoldstiltak, samtidig som konservative synspunkter skulle kvoteres inn i utdanningene for å gi mangfold.

Denne virkelighetsbeskrivelsen utgjør frøet til Trumps angrep på akademisk frihet. Der brukes konstruerte narrativer om undertrykking av konservative som påskudd, slik at angrep på akademisk frihet kan framstilles som forsvar av den.

Et kort idehistorisk blikk på hvilke vitenskapelige ståsteder som har ført til denne konklusjonen, gir derimot et annet bilde. Det er reelt at amerikanske konservatives tillit til vitenskapen har falt siden 70-tallet, hvor den var lik liberales.

Utfordringen til en del amerikanske konservative var derimot at vitenskapen innimellom krasjet med deres ideologiske verdensbilde. Noe av det første var evolusjonsteorien som selv om den er gammel, har skapt mange debatter når det gjelder undervisning av evolusjon i amerikanske skoler, helt opp til oppgjøret med såkalt "intelligent design" i vårt årtusen. Selv om motstanderne av evolusjonsbiologi tapte en viktig rettssak i 2005 ga de ikke opp.

Enda viktigere var nok forskningen på globale klimaendringer, som også utfordret mektige økonomiske interesser, og dette avfødte et enormt nettverk av konservative institutter, tenketanker og nyhetskanaler som hadde som formål å så tvil om det som etter hvert ble stadig mer sikker kunnskap. Disse aktørene og nettverkene er også godt beskrevet i Oreskes og Conways bok Merchants of Doubt.

Covid-pandemien så en ny omdreining i antivitenskapeligheten på amerikansk høyreside, da konspirasjonsteorier om pandemien, og motstand mot tiltak ble svært politisert, også med fatale følger for mange som valgte å stole på konservative influensere heller enn medisinsk personell. 

I tillegg til områder som biologi, atmosfærefysikk og medisin er det selvsagt også mange forskningsfunn innen samfunnsvitenskap og humaniora som har utfordret konservative syn på virkeligheten. Selv om det er områder hvor forskning ofte ikke er så definitiv og ubestridelig som i mange tilfeller i naturvitenskapen, har det dukket opp ganske solid dokumentasjon på at f.eks. afrikansk-amerikanere og kvinner faktisk blir diskriminerte i det amerikanske samfunnet, på at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke er "livsstilsvalg" og at forsøk på å undertrykke disse sidene av ens identitet er skadelig, og ikke minst at USAs liberale våpenlover kan bidra til død og fordervelse.

Den amerikanske konservative mediesynseren Ben Shapiro er blitt kjent for uttrykket "Facts don't care about your feelings", men i forholdet amerikanske konservative har til vitenskapen framstår det dessverre som det i bevegelsen rundt Trump er følelsene som har fått overtaket og fått dem til å fornekte vitenskapen og fakta i stedet.

Men jeg jobber jo ikke innenfor noen av disse feltene som, selv om de i utgangspunktet ikke er politiske, er blitt sterkt politiserte av konservative aktivister, kan du jo tenke. Det hjelper ikke. Det vakte oppmerksomhet nylig da den prisvinnende matematikeren Terence Tao ved UCLA i et essay beskrev hvordan han hadde forsøkt å holde seg nøytral og apolitisk og gjøre jobben sin. Det stoppet ikke Trump-regimets anti-vitenskapskampanjer fra å også treffe ham. Som han skriver: "in our current environment, when even the most benign activities are subject to capricious disruption and political interference, the luxury of disengagement is no longer a viable option". Du slipper ikke unna politikken. Det finnes ingen "nøytralitet" i møte med kreftene som ligger bak angrepene på vitenskapen.

Det norske samfunnet er ulikt det amerikanske på mange områder, likevel er det i stor grad fra USA de kulturelle impulsene har strømmet, og selv om vi ikke har de samme tradisjonene innen f.eks. fornektelse av evolusjonsteorien eller med liberale våpenlover, har vi vår del av klimafornektere og motstandere av rettigheter for skeive også her hjemme, og narrativet sprer seg over Atlanteren også frikoblet fra den konkrete bakgrunnen for det. 

Derfor er det viktig å kjenne det igjen når vi ser det.

Her er UAs gjesteskribenter dette akademiske året

Når Sylvi Listhaug til Khrono sier at "jeg har hørt tilbakemeldinger fra sektoren, at det er noen tilfeller der du må ha visse holdninger og meninger for å få tilgang til forskningsmidler", er det en uttalelse som treffer den tradisjonelle antivitenskapelige strategien fra amerikansk høyreside klokkerent. 

Samtidig som hun kan skjule seg bak en "jeg har hørt at" og en litt rund formulering om hun skulle møte kritikk, vil de som er kjent med narrativet fra Trumps angrep på vitenskapen, skjønne akkurat hva hun snakker om. Dette er dermed også et klassisk eksempel på strategien "hundeplystring", hvor en formulering kan leses på ganske ulikt vis av de som er innvidde i diskursen, versus de som ikke er det.

Dette er likevel ikke en ren Frp-sport. Da tidligere statsråd Ola Borten Moe fra Sp i sitt lanseringsintervju advarte mot politisk korrekthet i akademia, og lovte å kjempe for kjetterske tanker, knyttet han seg til den samme diskursen, samtidig som det var rundt nok formulert til å enkelt kunne unndra seg kritikk. 

Det er heller ikke vanskelig å lese Høyres utspill om «tullestudier» inn i samme tankeretning, siden eksemplene som ble lagt fram var knyttet til begrep som bærekraft, kjønn og kultur, dvs. et betydelig overlapp med feltene amerikansk høyreside i årevis har kjørt kampanjer mot. Alle de ulike bindestreksmasterne innen økonomifeltet unngikk f.eks. fullstendig kritikk. 

Tullestudiene finnes overalt, Frølich

I Danmark har det gått lenger. For fire år siden fikk et forslag som advarte mot «aktivistisk forskning» flertall på Folketinget, og redaktørene for en antologi om «Videnskab og engagement» som Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab utga i fjor beskriver en virkelighet med «vedholdende angreb på store dele af den danske universitetsverden, hvor politikere har hængt forskere ud med navn og har mistænkeliggjort hele forskningsfælter.» Trumpismen er altså nærmere våre landegrenser enn vi kanskje liker å tro. 

Men som sagt framstilles disse angrepene på akademisk frihet gjerne som et forsvar for den. Gjerne da et forsvar mot det udefinerte skrømtet «woke,» eller om noen tør å bli mer konkrete, nettopp mangfoldstiltak (f.eks. DEI på engelsk) som Horowitz også ville forby. Delvis foregår dette gjennom vilt overdrevne forestillinger om virkeligheten. I Norge er f.eks. kvalifikasjonsprinsippet i staten lovfestet, så det er ikke mulig å la noen bli «kvotert» inn i en stilling ved universitetet foran noen som er bedre kvalifisert på mangfoldsgrunnlag. Det handler heller om å oppfordre underrepresenterte grupper om å søke, innkalle til intervju etc. 

Hva gjelder dette «woke» så er det gjerne slik at om man begynner å grave i skrekkhistoriene som gjerne presenteres i sosiale medier, reduseres hønseflokken ofte til en fjær - f.eks. en student på et eller annet universitet som har sagt noe kanskje lite gjennomtenkt. (Jeg gjorde selv en undersøkelse av noen slike caser for noen år tilbake, og fant svært lite kjøtt på beina. ) Men de er altså studenter - ikke ferdig utlærte, og de fleste av oss som driver med utdanning legger ganske mye vekt på at det ikke skal være så skummelt å si noe feil - den slags frykt er nemlig ganske hemmende for læring og utvikling. Så om vi mener en eller en gruppe studenter har sagt eller gjort noe lite gjennomtenkt, bruker vi det stort sett som en mulighet for læring, med senkede skuldre. I bakvendtland kan likevel en gruppe studenter som protesterer med lite gjennomslag bli framstilt som et angrep på frihetene våre heller enn utøvelse av dem, mens en president som sparker alle som utfordrer ham, og kutter finansiering av alle forskningsområder som går mot hans interesser, være et forsvar for friheten. Det er en livsfarlig utvikling. Faglige uenigheter må tas i fagmiljøene, uten at man roper på politisk inngripen. 

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Noe annet som systematisk underkommuniseres er at vi begynner å ha ganske mye dokumentasjon på resultatet av mangfold. Å ha mennesker av ulik bakgrunn på arbeidsplassen, bidrar ikke bare til bedre arbeidsmiljø og læringsmiljø, det gir også bedre kvalitet på forskningsresultatene (Det er ikke så rart. Vitenskap er et menneskelig foretagende, og kan bli rammet av menneskelige tankefeil. Det vitenskapelige fellesskapet skal rydde opp i dette, men om f.eks. en kognitiv bias delvis kommer fra bakgrunnen din, og alle kollegene dine har samme bakgrunn, blir kollektivet mindre korrigerende, og mindre kreativt.

Mangfold i bakgrunn er dermed bra, og bidrar positivt til vitenskapen, i motsetning til Horowitz' og meningsfellers idé om å i stedet kvotere inn marginale ideer som ikke har klart å nå opp i vitenskapens ordinære kvalitetssikringssystemer - det ville svekket vitenskapen.

Så åpenbare som disse innsiktene kan virke, siver dessverre det motsatte synet over dammen fra USA inn også i enkelte norske politiske miljø. Litt overraskende for de som kjenner meg, skal jeg ikke anbefale folk å stemme på noe bestemt parti over helgen, men jeg vil anbefale alle, samme hvor de står politisk, å bekjempe dette tankegodset hvor enn de måtte møte på det. Det er forskningens frihet det står om.