Kavlivinner: – Forskere har ikke vært aktivister nok

Når Kelsey Martin skal forklare forskningen som har bidratt til å gi henne Kavliprisen i nevrovitenskap, tyr hun til en politisk analogi.

Menneskehjernen inneholder nær 100 milliarder nerveceller og langt flere forbindelser mellom dem, såkalte synapser. Samtidig har hver nervecelle bare én cellekjerne, som inneholder DNA-et.

– Du kan tenke på den føderale regjeringen, som lager reglene for hele landet, men samtidig har hvert lokalsamfunn sine egne regler, sier Martin.

Forskningen hennes handler om hvordan proteiner som trengs for endring, kan produseres lokalt ved de enkelte synapsene.

– Det handler om å desentralisere det, slik at de lokale synapsene kan være stedet hvor informasjon lagres og hvor vi endrer oss gjennom erfaring.

Fundamentale spørsmål enda ikke besvart

Martin er én av fire forskere som er tildelt Kavliprisen i nevrovitenskap i 2026 for oppdagelser knyttet til lokal proteinproduksjon i nerveceller og betydningen dette har for hjernens utvikling og plastisitet. Nylig var hun i Trondheim sammen med andre Kavlivinnere for å holde prisforelesninger ved NTNU.

Til tross for flere tiår med forskning er fundamentale spørsmål om hukommelse fortsatt ubesvart.

– Hjernen vår kobles opp, men den endrer seg også med erfaring. Samtidig finnes det stabilitet. Jeg er veldig interessert i hvordan vi klarer å bevare den stabiliteten og samtidig tillate endringer gjennom hele livet.

Barns hjerner er svært plastiske. De lærer seg lett nye språk og ferdigheter, mens dette blir vanskeligere med alderen.

– Hvis du fortsetter å lære nye ting, beholder du noe av denne plastisiteten også når du blir eldre. Så hva er det som endrer seg? Hva er det som gjør at plastisiteten kan opprettholdes?

Ser bare halen på elefanten

Martin kobler dette også til utdanning.

– Som forsker lærer du å alltid stille spørsmål. I utdanningssystemet blir vi ofte lært at «dette er et faktum, det er slik dette fungerer». Men som forsker lærer du å spørre: Hva er bevisene? Hva viser dataene? Hvilke spørsmål bør vi stille?

Videregåendeelever kan derfor være nyttige gjester på laboratoriet.

– De stiller spørsmål ved ting vi tar for gitt. De spør: «Hvorfor gjør dere det?» Og da begynner du selv å tenke: «Ja, hvorfor gjør vi egentlig det? Finnes det en annen måte å tenke på?»

Hva forskerne klarer å undersøke, avhenger også av hvilke verktøy de har tilgjengelig.

Martin bruker bildet av noen som bare undersøker halen på en elefant.

– Vanligvis gjør du det fordi det er det verktøyene dine lar deg undersøke. Men du må samtidig være klar over at det du studerer inngår i en større sammenheng.

– Jeg tror vi lever i en kultur hvor vi vil ha raske svar

Et eksempel er arbeidet med å klassifisere ulike celletyper i hjernen. Mange studier analyserer RNA fra cellekjernen, mens RNA andre steder i cellen faller utenfor. Arbeidet til årets Kavlivinnere har bidratt til å vise at også RNA utenfor cellekjernen kan være viktig.

– Jeg mener ikke at det er feil. Heller at det bare er en del av sannheten. Det er kanskje slik jeg ville formulert det.

Martin har jobbet som forsker og universitetsleder og er i dag Executive Vice President for Autism and Neuroscience i Simons Foundation, en privat stiftelse som finansierer grunnforskning.

– Jeg tror vi lever i en kultur hvor vi vil ha raske svar. Mye grunnforskning bruker lang tid på å komme fram til svar, og du må kunne gjøre dristige eksperimenter hvor du kanskje tar feil, og hvor det kanskje ikke fungerer. Hvis du stiller et vanskelig spørsmål, må du prøve forskjellige tilnærminger.

Større frihet til å gå etter vanskelige spørsmål

Også forventningen om at forskningen skal gi en konkret gevinst kan være vanskelig for grunnforskningen, mener hun.

– Når jeg blir spurt om hvorfor grunnforskning er viktig, handler forklaringen som regel om at den førte til immunterapi mot kreft eller noe annet praktisk. Men i starten er spørsmålet ofte ikke «hvordan kan jeg utvikle noe som kan brukes?». Spørsmålet er: «Hvordan fungerer dette?»

Det var én av grunnene til at hun gikk til Simons Foundation.

– De hadde en sterk vilje til å støtte de mest grunnleggende spørsmålene, som kan bruke flere tiår på å gi resultater. Det krever mot for å være villig til å investere i reell utforskning, hvor du ikke vet om det kommer til å føre noe sted.

Finansieringsmodellen skiller seg også fra store offentlige forskningsfinansiører.

– Akkurat nå tror jeg det er større frihet til å gå etter vanskelige spørsmål, være modigere og ta beslutninger raskere.

Martin understreker at dette ikke gjør private stiftelser viktigere enn offentlige finansiører.

– Private stiftelser er i realiteten basert på gavmildheten og visjonene til enkeltpersoner, velstående mennesker som har bestemt seg for å investere i forskning.

Bekymret for å tape en hel generasjon forskere

I USA har offentlig forskningsfinansiering samtidig blitt stadig mer politisk omstridt. Martin trekker fram begrensninger knyttet til blant annet DEI og enkelte former for forskning på embryonale stamceller.

– Det er trist for meg at det finnes slike begrensninger, som jeg mener er mer politiske enn vitenskapelige. Jeg mener det er viktig å sikre at alle produktive vitenskapelige spor får støtte.

For Martin handler konsekvensene om mer enn enkeltprosjektene som rammes.

– For menneskeheten er det et tap.

Mengden tilgjengelige forskningsmidler bekymrer henne også, særlig med tanke på forskere som er i etableringsfasen.

– Finansieringen er så begrenset at en av mine store bekymringer er at vi kommer til å miste en hel generasjon med virkelig fantastiske forskere fra vitenskapen.

Enormt mye å oppdage innen livsvitenskap

Martin trekker også fram en fersk rapport fra Det hvite hus om framtiden til amerikansk forskning, som hun mener legger stor vekt på kunstig intelligens og mindre på livsvitenskap og biomedisinsk forskning.

– Jeg bekymrer meg for hvordan vi skal skape et samfunn hvor ulike forskningsområder får mulighet til å blomstre. Det er veldig mye oppmerksomhet rundt kunstig intelligens, men det er fortsatt enormt mye å oppdage innen livsvitenskap og biomedisinsk forskning.

Hun tror KI kan drive forskningen framover på viktige måter innen alle fag.

– Samtidig kan du ikke skille det fra dyp menneskelig kreativitet og tenkning. Spørsmålet er hvordan ulike områder av vitenskapen kan få utvikle seg uten å bli avgrenset av politiske eller økonomiske insentiver.

Gikk fra engelsk litteratur til vaksinasjon i Zaire

Martin studerte opprinnelig engelsk litteratur. Etter studiene sluttet hun seg til Peace Corps og tilbrakte to og et halvt år i det daværende Zaire, dagens Den demokratiske republikken Kongo, hvor hun jobbet med helse for mødre og barn.

Hun husker et sted hvor infeksjonssykdommer tok livet av mange små barn. Martin etablerte et vaksinasjonsprogram. Så kom en meslingepidemi.

– Mange barn døde. Jeg hadde aldri sett noen dø før.

Samtidig fikk hun se hva vaksinering kunne utrette.

– For meg var det opplevelsen av at noen hadde funnet opp noe som reddet alle disse livene. Så ser du bakover og innser at det ikke bare handler om folkehelsearbeidet. Det handler også om menneskene som lærte å dyrke viruset i celler og deretter lage vaksinen.

Opplevelsen endret retningen på karrieren hennes.

– Jeg tror det fikk meg til å innse hvor kraftfull vitenskap kan være når det gjelder å hjelpe menneskeheten.

– Det er nesten som om vi ikke bryr oss

Martin sier mange av programmene som støttet denne typen arbeid ikke lenger finnes.

– Det er skremmende for meg. Det er utrolig. Det er nesten som om vi ikke bryr oss. Du kan si: «Det angår ikke meg». Men det var nettopp derfor dette betydde så mye for meg, fordi jeg kunne ha blitt værende på mitt lille sted i Seattle og aldri blitt nødt til å forholde meg til det.

Da hun kom tilbake til USA, tok hun fagene hun trengte for å komme inn på medisinstudiet og begynte samtidig å jobbe på et laboratorium for å tjene penger.

– Jeg forelsket meg i det. Det er som å være detektiv. Du gjør eksperimenter. Det er veldig sosialt, alle på laboratoriet jobber sammen.

– Forskere har ikke tenkt nok over vitenskapens rolle

Martin legger også noe av ansvaret for problemene vitenskapen står overfor på forskerne selv.

– Jeg tror noe av problemet er at forskere ikke har vært aktivister nok. De har ikke tenkt nok over hvilken rolle vitenskapen har i samfunnet, og hvordan man skaper et samfunn og et fellesskap som støtter verdien av vitenskap.

Kommunikasjon er en del av problemet.

– Forskere forstår hvorfor det de gjør er viktig, men de fleste som ikke er forskere forstår ikke hvorfor det er viktig. Og de fleste forskere har veldig vanskelig for å forklare andre hvorfor det de gjør er viktig.

Har vært et elfenbenstårn

Martin beskriver en vitenskapelig kultur som ofte har vært adskilt fra samfunnet rundt.

– Det har vært litt av det vi i USA kaller et elfenbenstårn, adskilt fra alt annet.

Hun forstår samtidig hvorfor. Forskning krever tid og sterk konsentrasjon.

– Jeg tror vi taper noe dersom vi ikke tar oss tid til å sørge for at samfunnet vårt er rigget på en måte som fortsatt støtter denne verdien. Jeg mener ikke at alle må gjøre dette, men jeg synes det må verdsettes mer enn det gjør i dag.