- Usikkerheten er det som bekymrer meg mest

This article has been published in both Norwegian and English. You can find the English version here.

Fakta

Akademia under Trump

Vil USAs demokratiske institusjoner overleve Trump? 

Mens uroen brer seg gjør forskere og forelesere ved universitetene hva de kan for å holde aktivitetsnivået gående på ordinært vis. I laboratorier og auditorier er det business as usual. Men forstyrrelsene øker på. Hva tenker faculty om sin situasjon, nå, i den nære framtid og på lengre sikt? Hvordan har studentene det?

I en artikkelserie finansiert av stiftelsen Fritt Ord besøker Universitetsavisa og Uniforum en rekke universiteter i USA denne høsten. Vi rapporterer fra situasjonen slik den erfares fra bakkenivå.

Cambridge, Massachusetts: I mai i år besluttet amerikanske myndigheter å terminere en rekke føderale forskningsbevilgninger til Harvard University. Blant dem som ble rammet, er den anerkjente psykologiprofessoren Daniel Schacter, som i flere tiår har mottatt støtte fra National Institute of Mental Health. Etter en høring i en føderal domstol ble bevilgningene gjenopprettet – i hvert fall for nå.

I dette intervjuet forteller Schacter om hvordan han ser på situasjonen, hvilke konsekvenser han frykter for forskningsmiljøet – og hvordan Harvard håndterer presset.

– Jeg tror de vil komme etter oss alle

- Professor Schacter, hvordan tror du denne situasjonen vil utvikle seg?

- Det er flere viktige spørsmål. Hva kan vi gjøre? Hva bør vi gjøre? Og hva er egentlig under vår kontroll – og hva er ikke? Mange av disse spørsmålene dukker opp igjen og igjen.

- I midten av mai trakk regjeringen tilbake en rekke føderale bevilgninger til Harvard. Du ble selv rammet?

- Ja. Jeg har hatt en langvarig bevilgning fra National Institute of Mental Health, i snart 25 år, som har støttet forskningen i laboratoriet mitt på hjernen og hukommelsen, i vid forstand. Og denne bevilgningen var en av dem som ble terminert.

- Etter høringen i føderal domstol ble pengene tilbakeført. Hvordan ser du på det?

- Selvfølgelig vet vi ikke hvor lenge det vil vare. Regjeringen vil sannsynligvis anke. Så igjen står vi overfor dette elementet av usikkerhet når det gjelder hvordan vi skal gå videre.

Bekymret for rekrutteringen

- Hva er det som bekymrer deg mest?

- Den vedvarende usikkerheten er det som uroer meg aller mest, spesielt med tanke på fremtiden til de unge forskerne. Det jeg kanskje er mest opptatt av, er at mange av de unge som kommer inn i feltet vårt, doktorgradsstudenter, postdoktorer, kan bli motløse av det de ser, og dermed la være å satse på en vitenskapelig karriere.

Hvordan merkes denne usikkerheten i det akademiske miljøet?

- Alle prøver å finne ut hvor lenge dette vil vare, og hva konsekvensene blir, ikke bare for Harvard spesielt, men for universiteter generelt. Akkurat nå tror jeg ikke at de foreslåtte kuttene vil bli en realitet. Men jeg bekymrer meg for hvordan dette vil påvirke de unge som kommer inn i feltet.

- Det er vanskelig nok å bygge en forskerkarriere under normale omstendigheter. Når man i tillegg står overfor usikkerhet rundt føderal støtte, gjør det bare situasjonen verre.

- Ser du allerede konsekvenser?

- Jeg kjenner til eksempler på folk som ser utenfor USA, som vurderer å flytte dit de kan få bedre støtte. Dette er de større spørsmålene som virkelig bekymrer meg.

– Garber har håndtert situasjonen bra

- Hva synes du om hvordan Harvards president Alan Garber har håndtert situasjonen, med både økende press og direkte økonomiske angrep fra føderale myndigheter?

- Jeg synes han har håndtert en svært vanskelig situasjon ganske bra. Det har vært krefter utenfra som har forsøkt å diktere hvem vi kan ansette og hva vi skal undervise i. Det er selvsagt ikke en akseptabel situasjon for noe universitet. Jeg mener Garber har gjort en god jobb med å ikke gi etter for disse kravene.

- Hvis angrepene fortsetter etter mellomvalget neste år, vil han klare å stå imot?

- Jeg skulle ønske jeg kunne svare på det spørsmålet. Det er over mitt nivå. Men det er en utbredt oppfatning om at det finnes en rød linje som ikke kan krysses når det gjelder hvilke innrømmelser man kan gjøre.

Har sett kriser komme og gå

- Du har vært i akademia lenge. Hvordan oppleves dette i lys av tidligere perioder med press og nedgangstider?

- Jeg tok doktorgraden min i 1981, så jeg har vært med en stund. Det har alltid vært periodiske utfordringer, tider hvor det så virkelig mørkt ut.

- Jeg husker tidlig til midten av 90-tallet, da det ble snakket om at laboratorier ville måtte stenge fordi finansieringen var blitt så vanskelig. Men mot slutten av tiåret var alt i gang igjen. Så kom finanskrisen i 2008. Også den gikk over.

- Satser du på å bare «vente det ut» nå?

- Å bare vente det ut er nok litt for passivt, i hvert fall for meg. Samtidig må vi fokusere på å gjøre arbeidet vårt. Holde øyet på ballen.

Ytringsfrihet og «cancel culture»

- Du har vært ved Harvard i mange år, også før Garbers tid. I hvilken grad er du enig med kritikerne som mener ytringsfriheten på campus har lidd under kanselleringskultur og lignende?

- Jeg har vært fakultetsmedlem her i 34 år, og jeg har aldri følt meg hemmet i hva jeg kan si. Men mine synspunkter handler først og fremst om vitenskapelige spørsmål. Jeg tror det finnes en misoppfatning utenfor om at fakultetsmedlemmer i klasserommene sine prøver å verve studentene til en politisk ideologi.

- Jeg kan si at i løpet av 34 år med undervisning her kan man spørre: hvor ofte har jeg reist politiske spørsmål eller forsøkt å påvirke studentene politisk? Svaret er: aldri. Det er rett og slett ikke det jeg driver med.

Vil gi studentene en normal opplevelse

- Hvordan påvirker situasjonen studentene?

- I det daglige prøver vi å sørge for at våre doktorgradsstudenter får en så normal opplevelse ved Harvard som mulig. Vi ønsker at de skal ha den samme opplevelsen vi hadde da vi var studenter.

- Snakker du med studentene om det som skjer?

- Ja. Doktorgradsstudentene og folkene i laboratoriet mitt er bekymret av de grunnene vi har snakket om. Usikkerheten. De spør seg om det skjer grunnleggende endringer som gjør at de mulighetene og den finansieringen vi har hatt i feltet, ikke vil være der i fremtiden. Det uroer dem, sier Daniel Schacter.