Ytring:

La Royaume Uni, douze points!

Nei, dette handler ikke om Melodi Grand Prix, selv om finalen nærmer seg. Det handler om noe tilsvarende underholdende, nemlig debatten om valgte eller ansatte ledere ved NTNU. And here are the votes from the Department of Music Jury.

Det jeg frykter aller mest, er at valgte ledere vil kunne føre til at det er dem som roper høyest som bestemmer hvem det er som blir instituttledere.
Det jeg frykter aller mest, er at valgte ledere vil kunne føre til at det er dem som roper høyest som bestemmer hvem det er som blir instituttledere.
Publisert

Un point:

Hva er egentlig den underliggende årsaken til debatten? (del én)

Manglende søkere til lederstillingene ved NTNU? (altså dekaner og instituttledere.)

(Her er svaret så enkelt at man kan gråte: dette er jobber ikke mange vil ha. Det er mye bedre å sitte i sin faste stilling som førsteamanuensis eller professor, med sin forskningstid i fred, få holde seg fresh og oppdatert av jevnlig kontakt med unge studenter, i en særlig uavhengig stilling, få jobbe med og avansere i sitt eget fag – i stedet for å ha personalansvar for alle dine kollegaer som du nylig satt i festkomite med. Både dekan Olav Bolland og fagforeningene har nylig sagt kloke ting om dette.)

Deux points:

Jeg vet at da instituttledere ble valgt, så stilte folk opp som motkandidat på trass. Altså for å unngå at en kollega de ikke likte skulle bli valgt. Demokratisk? Faglig solid?

Trois points:

Som en god kollega nylig sa til meg: «det kan ikke være slik at det å være studieprogramleder eller instituttleder er et ork man påtar seg fordi man halvveis blir overtalt til det, eller fordi man vet at det er sin tur. Det må være noe man genuint har lyst til å gjøre. Oppleve det som like meningsfullt som å forske eller undervise. Bare da får vi gode faglige ledere».

Må vi har valgte ledere for å oppnå dette? Jeg er en slik leder, og jeg er ansatt.

Quatre points:

Hva er egentlig den underliggende årsaken til debatten? (del to)

For lite å gjøre?

(Kom hit til administrasjonen på ethvert instituttnivå, så skal vi holde dere opptatte. Vi har for eksempel nå opptak på både musikkvitenskap og musikkteknologi, digitalt og annerledes, vi har Zoom-samling på vår internasjonale jazzmaster EU-Jam som skal klaffe teknisk og flott med samspill uten delay, samtidig som vi deltar i Only Connect, altså Ny Musikk sin festival som er i Trondheim denne uka. Vi har diverse korona-beredskap i forhold til eksternt publikum eller ikke på eksamenskonserter. Foreldre, for eksempel? Er det lov? Hva med når de kommer fra andre kommuner da, til og med fra Oslo? Eller er det bare lov for foreldre nord for Sinsenkrysset? Tok du det møtet med de to medarbeiderne som ikke blir enige om sammensetningen i det valgemnet? Studieseksjonen på fakultetet trengte å snakke med deg om den nye årsenheten enda en gang, forresten. Og hva med de studentene som skal øve til Jazzfest i mai, hvilket rom er stort nok til at de kan øve på én meters avstand, og hvem skal være studieprogramleder for utøvende master i neste periode, og er det greit at studentene på musikkteknologi får en ny mikrobølgeovn i Fjordgata? Pluss den arbeidsrelevansmeldingen fra Henrik, og så var det høringen på normeringsprosjektet fra fakultetet. Fikk du snakket med den studenten som ikke får gå opp til eksamen i hovedinstrument siden hen mangler godkjent ex phil? Ikke glem HumSam! Og vi går forresten fremdeles med underskudd. Det er bare å komme, vi har arbeidsoppgaver som gjør at du kommer til å være glad for at den faglige lederen din ikke bare var noen som rakk opp hånda på trass på et personalmøte da det ble snakk om ny instituttleder.)

Cinq points:

Hvem av dem som ønsker seg valgte ledere har selv vært instituttledere, eller dekaner?

Six points:

Hva er egentlig den underliggende årsaken til debatten? (del tre)

Misnøye med noen av lederne som nå har blitt ansatt?

(Aner jeg for eksempel en misnøye med at min nå svært berømte sjef, dekan ved Det humanistiske fakultet Anne Kristine Børresen, ble ansatt for en ny lederperiode? Sås det tvil ved de lange og mange møtene ansettelseskomiteen hadde (ja, jeg var med), hvor stadig flere saker ble undersøkt, uten å finne noe klanderverdig, og innstillingen stadig ble omskrevet etter ønske fra representanten fra NTNUs styre, som til slutt likevel valgte å ta dissens? Vi ved Institutt for musikk hadde satt stor pris på dersom våre styremedlemmer kunne finne en ro i dette og slutte denne småtrakasseringen av vår dekan offentlig slik at vi kan få arbeidsro på Det humanistiske fakultet. Vi har også en daglig jobb å gjøre, på NTNUs minste fakultet, som er sårbart nok som det er, og med en leder de aller, aller fleste av oss er stolte over at har klart seg gjennom stormer alene, i starten helt uten nødvendig og ønsket støtte fra nivå én, stormer som svært mange andre hadde bukket under i. På forhånd tusen takk for arbeidsro.)

Sept points:

Argumentet om det mislykkede forsøket på å få inn eksterne søkere som et poeng for å gjeninnføre valgt ledelse.

(Hm. Jeg viser til poeng én, om hvor (lite) attraktiv denne stillingen er. Altså. Hvem med fast stilling i akademia vil forlate sin egen faste stilling for fire år (får de permisjon så lenge? Neppe. Da vil jo en vikar i mellomtiden ha opparbeidet seg rett til fast stilling.) for å være instituttleder eller dekan ved en annen institusjon i en midlertidig fireårig stilling, som i akademia ikke bringer deg noe annet sted enn parkert på forskningsfronten? Debatten om valgt/ansatt må løfte seg litt over akkurat dette punktet, som i seg selv har en uforståelig logikk. (Dersom man da ikke bare er ute etter dem som ikke er fast ansatt fra før og følgelig er smådespo etter en hvilken som helst jobb i akademia.) Det ligger helt andre fordeler og ulemper i valgt/ansatt enn akkurat dette argumentet. La oss bare la det ligge og erklære det for feilslått.)

Huit points:

Er virkelig prosessen rundt ansettelser av ledere helt lukket?

(Da jeg nå søkte min egen jobb på nytt (DER har vi en diskusjon som er mye mere interessant, nemlig alle ressursene NTNU bruker på å gjenansette absolutt alle ledere hvert fjerde år, uavhengig av omstendighetene rundt hver enkelt leder), så var det flere ansatte fra instituttet i komiteen som intervjuet meg, og jeg måtte oppgi kollegaer som referanser. De ble oppringt, alle som én. Jeg opplevde heller ikke personlighetstesten som irrelevant for akademisk arbeid – det var en helt standard personlighetstest tilbakelest av en profesjonell aktør, noe mange både kan synes er lærerikt og interessant.) (Jeg er som sagt mer kritisk til at absolutt alle ledere skal gjennom den samme kverna hvert fjerde år uavhengig av omstendighetene.)

Neuf points:

Hvilket norsk universitet er det som p.t. ikke ansetter sine instituttledere? Og er det fremdeles noen (bortsett fra Musikkhøgskolen) som har valg av dekaner?

Dix points:

«Dersom man er en valgt leder, kommer man raskere inn i et tillitsforhold og dermed raskere inn i ledergjerningen». Javel?

(Altså, en rapport from the Real Life her. Da jeg søkte instituttlederjobben, hadde jeg i flere måneder blitt ettertrykkelig forført og overtalt av mine kollegaer til å søke stillingen. Det samme skjedde nå, jeg ble påmint av mine kollegaer om å sende inn søknad for å fortsette som instituttleder. Svært mange steder er det slik. Kollegiet modner sine nye instituttlederkandidater. De ristes som regel ikke ut av en svart boks av dekanen (selv om jeg har skjønt at det av ukjente grunner nå har skjedd akkurat slik på et par steder ved NTNU.) Man er dermed både valgt og ansatt. Kvalitetssikret i flere ledd. Tillitsforhold OG ansatt.)

Douze points:

Aksel Tjora sa klokt og helt riktig: «Å lede et institutt handler om å opprettholde rammer for at folk kan få gjøre jobben, utvikle gode forskningsgrupper og undervisning over lang tid, og være minst mulig i veien. Det innebærer lojalitet «nedover» og at lederen også må kunne motsette seg krav ovenfra dersom disse kan forstyrre det faglige arbeidet.»

Doing it everyday, honey, selv om jeg er ansatt som instituttleder. Every single day.

(Det jeg frykter aller mest, er at valgte ledere vil kunne føre til at det er dem som roper høyest som bestemmer hvem det er som blir instituttledere. Det er ikke alltid at det er det som gir det beste resultatet, verken demokratisk eller faglig.)

En god og åpen debatt om strukturene ved NTNU, det er jeg med på. Men om det først og fremst handler om valgte/ansatte ledere, det er jeg mer usikker på.

LES OGSÅ: Alle intervjuer og innlegg i diskusjonen om valgte versus ansatte ledere

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS