– Mobilen tar mye mer oppmerksomhet enn før. Det er et folkehelseproblem.

De siste dagene har flere forelesere uttrykt frustrasjon over studenter som møter opp uten å delta aktivt i undervisningen.

Debatten startet med at NTNU-professor Inga Strümke skrev at hun gruet seg til å stå foran 700 studenter og forsøke å overtale dem til å være både fysisk og mentalt til stede.

Andre forelesere mener studentenes konsentrasjon og skriveferdigheter er blitt dårligere. Professor Einar Lie ved Universitetet i Oslo fulgte opp med en beskrivelse av stille auditorier der studentene ser inn i mobiltelefonene sine i stedet for å snakke sammen.

Stubbrud kjenner igjen deler av virkelighetsbeskrivelsen, men mener debatten tidvis skaper et unødvendig motsetningsforhold mellom forelesere og studenter.

– Husk at studentene ikke er fienden, men snarere partneren i undervisningssituasjonen, minner han på.

Semesterets første blåmandag

Ser den samme utviklingen på hele campus

For Stubbrud er manglende oppmerksomhet i forelesningene bare ett symptom på en større utvikling.

– Jeg tror det er en endret studiekultur, og ikke minst en endret studentkultur. Det er det nok ingen tvil om.

Han har forståelse for foreleserne som opplever at det er blitt vanskeligere å få studentenes oppmerksomhet. Som leder av Studenttinget ser Stubbrud at det svekkede engasjementet også viser seg utenfor undervisningsrommet.

– Studentene er ikke bare mentalt fraværende. De er også fysisk fraværende – ikke bare fra forelesningene, men fra campus generelt og fra studentfrivilligheten. Det er mindre engasjement over hele linja, sier studentlederen.

Stubbrud er usikker på om dette er noe som kun kan fikses i en forelesningssal.

– Det representerer et større samfunnsproblem, og er nok svært vanskelig å gripe tak i ved å kun endre undervisningen.

Han tror noe av forklaringen er at flere først og fremst betrakter universitetet som en vei inn i arbeidslivet.

– Flere og flere bruker dessverre universitetet i all hovedsak som et springbrett inn i arbeidslivet, og for dem har det blitt hovedformålet, for enkelte er det kanskje det eneste formålet med utdanningen sin.

– Studentene må skjerpe seg

Flere forelesere har etterlyst at studentene selv tar større ansvar for læringen. På det punktet er Stubbrud enig.

– Vi som studenter må faktisk ta en del av ansvaret selv. Vi må også ha respekt for personen som står foran oss i undervisningen.

Han ber studentene forestille seg hvordan det oppleves å undervise et auditorium der mange ser ned i hver sin skjerm.

– Tenk at det er du som står der framme. Hvordan ville du ønsket at studentene oppførte seg mot deg? Den gylne regel er like relevant når man er 26 år som når man er seks.

Samtidig mener Stubbrud at foreleserne bør ta opp problemet direkte med studentene og gjøre forventningene sine tydelige.

– Foreleseren kan si: Når du møter opp, forventer jeg at du er aktiv, deltar og tar ordet. En forelesning skal være en dialog.

Han mener en slik dialog kan motvirke at frustrasjonen utvikler seg til et unødvendig motsetningsforhold mellom ansatte og studenter.

– Noen kan få inntrykk av at studentene ikke liker undervisningen fordi de ikke ser på foreleseren hele tiden. Det er ikke nødvendigvis slik. Husk at studentene ikke er fienden, men snarere partneren i undervisningssituasjonen. 

– Skjermbruk er ikke det samme som fravær

Når det kommer til mobilbruk mener Stubbrud at det har blitt et problem for hele befolkningen, ikke bare for studentene.

– Mobilen tar mye mer oppmerksomhet enn før. Det er et folkehelseproblem.

Samtidig mener han at det foreleserne ser fra kateteret, ikke nødvendigvis forteller hele historien. At en student har en skjerm framme, betyr ikke automatisk at vedkommende har koblet seg fra undervisningen.

– Bare fordi noen har en skjerm framme, betyr det ikke nødvendigvis at de sitter på TikTok eller driver med helt andre ting.

Stubbrud forteller at han selv har brukt datamaskinen i forelesninger til å slå opp faguttrykk og hente inn kunnskap han har gått glipp av fra tidligere forelesninger. Andre bruker skjermen til å ta notater eller arbeide med fagstoffet.

Han erkjenner at enkelte kan bli distrahert, men tror det blir overdrevet hvor mange skjermbrukere som ikke følger med.

– Det er nok en minoritet som blir ganske distrahert, og det skal vi ikke legge skjul på. Men jeg tror det blir overdrevet hvor mange av dem som har en skjerm framme, som ikke følger med.

Skjermbruken blir særlig synlig når flere hundre studenter er samlet i ett auditorium, påpeker han.

– Selv om det kanskje ikke ser slik ut, tror jeg flertallet fortsatt er mentalt til stede.

Advarer mot skjermforbud

Noen undervisere har tatt til orde for tydeligere rammer rundt undervisningen som for eksempel mobilforbud.

Stubbrud mener klare forventninger kan være positivt, men er skeptisk til generelle skjermforbud og andre strenge tiltak.

– Vi må huske at dette er voksne mennesker. Det sitter alt fra 18-åringer til 60-åringer i en forelesningssal. Veldig harde tiltak vil ikke nødvendigvis treffe alle like godt.

Han sammenligner undervisning med andre møter. Hvis én deltaker stadig ser på mobilen, vil møtelederen kanskje normalt snakke med vedkommende heller enn å kaste ut alle som har en telefon.

– Det handler om å etablere en felles forståelse av at vi skal ha en dialog, og at det krever at alle er til stede.

Et generelt skjermforbud kan også hindre studentene i å finne ut hvordan de selv lærer best, mener han.

– Studentene må få bruke studietiden til å finne løsninger som fungerer for dem, det har en stor verdi i seg selv. Den friheten er det ikke sikkert de får tilbake senere, og det er en viktig del av hva universitet er der for: Dannelsen av et oppegående menneske som klarer å tenke selv.

Vi opplyser om at Amund Aaseng Stubbrud er medlem av Universitetsavisas redaksjonsråd. Redaksjonsrådet medlemmer har ingen innvirkning på det redaksjonelle arbeidet.