‘Allo ‘Allo eller newspeak – fremmedspråkene som beredskap og demokratisk ankerfeste

“Listen oerri carefully, I shall say zis only wence!” 

Setningen er transkribert på et haltende engelsk, og gjengitt etter minnet fra ’Allo ‘allo, BBC-serien som fikk hele Norge til å benke seg rundt TV-apparatene på åtti- og nittitallet. Mange av oss lo så vi grein av situasjonskomedien der handlingen utspilte seg i Frankrike under andre verdenskrig. Hva lo vi av? Språket! Den sterke aksenten som hver av rollepersonene tok med seg fra sin språkkultur og inn i det engelske fellesspråket i serien, var det bærende elementet i satiren. Den historiske rammen, er imidlertid alvorlig. Hovedpersonene er vanlige mennesker som holder ut i et krigssamfunn og forsøker å hjelpe motstandsbevegelsen. Men vi som var barn og unge tenkte ikke på alvoret. Vi frydet oss over de tøysete situasjonene som oppstod når skuespillerne gjennom sitt klønete språk og stereotypiske oppførsel ble parodierte representanter for ulike kulturer.  

Det er morsomt med språk, og både de voksne og vi små lo med. Min generasjon hadde ikke opplevd krigen, men vi lærte språk. Slik kunne vi, selv med begrenset språkkompetanse, forstå at de franske motstandsfolkene snakket engelsk med fransk aksent og de tyske offiserene med tysk aksent. Og, morsomst av alt, den engelske politimannen som bare snakket rart. Prøvde han seg på fransk, kanskje? Hvis vi barna ikke forstod humoren, kunne storesøsken, foreldre eller besteforeldre fortelle oss litt om fransk, tysk eller engelsk, og de stereotypiene som skapte komikken. Dermed ble vi små også del av et felleskap som fremdeles kan fryde seg over å ha felles referanser. Hvem husker vel ikke bartenderen René!  

Det vi unge ikke tenkte over på den tiden, var nødvendigheten av et fellesspråk, et lingua franca, i krisesituasjoner. Og viktigheten av å lære nye språk. Men besteforeldrene våre visste. Ettersom hvor de hadde vært under krigen, hadde de lært seg litt (bedre) tysk, engelsk, fransk eller russisk, kanskje også andre språk. For å tilpasse seg, overleve, eller simpelthen holde hjulene i gang i et okkupert Norge, hadde de kommunisert med allierte og fiender, som best de kunne. 

Besteforeldrene hadde erfart hvor viktig språk var, og sørget for at engelsk kom inn i læreplanene i skolen fra etterkrigsårene. Tysk, som allerede hadde en lang tradisjon som kultur- og handelsspråk i Norge, fortsatte å være viktig. Etter hvert kom andre språk inn i skolen, og vi nordmenn kunne en god stund smykke oss med å være et folk med god språkkompetanse. Ofte i grell kontrast til folk fra andre land, som snakket et slags ‘Allo ‘allo-engelsk, eller ikke behersket et eneste fremmedspråk. 

Engelsk var seierherrenes språk etter andre verdenskrig og etablerte seg etter hvert som verdensledende lingua franca. Men hva gjør vi hvis vårt eneste fellesspråk er fiendens språk? Og hva gjør vi hvis vi ikke lenger har øvelse i å kommunisere med andre ved å nærme oss dem språklig? Hva gjør vi dersom KI eller Google translate ikke virker, ikke er tilgjengelig, eller vi ikke stoler på oversettelsen? Barn lærer språk helt uten problemer, selv voksne klarer det. Prosessen med å lære språket er verdifull trening som vi plutselig kan behøve. Vi vet ikke når! Språk- og språklæringskompetanse er del av vår beredskap. De er blant våre viktigste verktøy til å forstå og forme en verden i endring, til å se forbi tåkeprat.  

Den som slår opp «nytale» i ordbøkene.no ser at det kommer fra engelsk newspeak, og betyr «forvrengt eller skjønnmalende språk brukt i propaganda eller offisielle uttalelser». Da George Orwell (1903-1950) lanserte ordet i sin roman Nineteen Eighty-Four, var newspeak navnet på diktaturets propagandaspråk. Boka kom ut i 1949, og i første kapittel leser vi hvordan et undertrykkende regime vrir på språket for å omdefinere virkeligheten til borgerne:  

WAR IS PEACE 
FREEDOM IS SLAVERY 
IGNORANCE IS STRENGTH 

Orwell var født inn i det britiske koloniveldets overklasse, men brukte sin penn til å advare mot imperialistisk og totalitært tankesett. Han forstod viktigheten av språk som et vern mot totalitarismen, og bøkene hans er oversatt til over 60 språk og lest over hele verden. Min generasjon leste dem på skolen. 

Selv døde Orwell lenge før andre i hans generasjon kunne fryde seg over ‘Allo, ‘allo sammen med barnebarna. Men hans advarsel lever videre i språket og populærkulturen, der newspeak og hjernevaskede borgere blir det skremmende ytterpunktet, og det flerspråklige felleskapet på den franske landsbygda blir et eksempel på språklæring som beredskapsverktøy. I Norge er vi glad i å snakke om «de som bygget landet», ofte med henvisning til de som bygget det opp etter en utmattende krig. De bygget det som et velfungerende demokrati med en skole som ønsket å forberede barna på å føre felleskapet videre. For å klare det trenger vi fremmedspråk, flere enn ett.  

Utdanningsdirektoratet foreslår nå drastiske kutt i fremmedspråksopplæringen i skolen. Det er uklokt. La oss beholde fremmedspråkene som beredskapsverktøy og demokratiske ankerfester i norsk skole! 

Forslaget er fortsatt til høring, ANSA – Assosiation of Norwegian Students Abroad – er blant mange som har reagert.