De som ikke leverer bør miste forskningstiden - frigjør én milliard til unge forskere

Fakta

Jonas Kristiansen Nøland

• Jonas Nøland er en av UAs gjesteskribenter og professor i energiomforming ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. 

• Han er særlig opptatt av universitetenes og forskernes rolle i samfunnsdebatten, samt temaer som akademisk frihet, ytringsfrihet, ytringstrygghet og faglig autonomi.

• Nøland var involvert i rektorsaken ved NTNU i 2023, og har senere uttrykt bekymring for den nedkjølende effekten slike saker kan ha på forskernes deltakelse i samfunnsdebatten. 

Bare 27 prosent av unge forskere vil anbefale andre en forskerkarriere, viser en ny undersøkelse fra Akademiet for yngre forskere og Forskerforbundet. I 2018 sa 53 prosent det samme.

De unge prioriteres ikke

Det heter seg at det ikke lenger er penger igjen til å satse på de unge. Likevel kommer typisk over halvparten av gjennombruddene til 1900-tallets nobelprisvinnere og store oppfinnere før de fylte 40.

Samtidig sitter universitetene på en milliardpost som knapt noen stiller spørsmål ved: forskningstiden.

Lite av den går til de unge, som oftere er midlertidig ansatt. Mye av den går til dem som ikke leverer. Pengene finnes altså.

Fire milliarder uten faktura

Forskningstiden står ikke på noen faktura, men gratis er den ikke. NTNU praktiserer 45 prosent forskningstid for professorer og førsteamanuenser. Ved UiO, UiB og UiT er det 47,5 prosent.

Regnet ut fra antall årsverk og gjennomsnittslønn koster dette rundt fire milliarder kroner i året ved norske universiteter. NTNUs andel av regningen er om lag én milliard.

Pengene fordeles etter stillingstittel, uansett hva den enkelte leverer.

Pareto-prinsippet

Ifølge en eldre studie av Svein Kyvik i tidsskriftet Scientometrics sto én av fem fast ansatte ved norske universiteter for halvparten av publiseringen. Den minst produktive halvdelen sto for bare 15 prosent.

Riktignok er tallene gamle, men det er vel all grunn til å tro at mønsteret består?

I en nyere europeisk studie, der Norge er med, leverte de ti prosent mest produktive nesten halvparten av publikasjonene.

I Italia ble det avdekket at én av fire professorer i naturvitenskapelige fag ikke hadde en eneste sitert publikasjon på fire år. Hvor mange det gjelder i Norge, vet vi ikke.

Et frynsegode uten krav

Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) forteller at NTNU leverer 1,30 publiseringspoeng per faglig årsverk, men ikke hvor mange som leverer null. Det tallet holder universitetene for seg selv.

Imens får en professor som knapt har publisert på flere år, like mye forskningstid som den mest produktive kollegaen på gangen. Etter at publiseringspoengene ble tatt ut av finansieringsmodellen i 2025, er koblingen mellom resultater og penger enda svakere.

Forskningstiden er blitt et frynsegode som følger med tittelen.

Unntakene er få

Ved OsloMets Fakultet for helsevitenskap tildeles forskningstid etter publiseringen de siste tre årene, fra 25 til 45 prosent. Der lønner det seg å levere.

Ved VID vitenskapelige høgskole mister professorer ti prosentpoeng av forskningstiden hvis de har færre enn tre publikasjoner på tre år. Selv Forskerforbundets lokallag mener kravene er «relativt milde».

Gi en milliard til de unge

Mitt forslag er derimot ikke mildt. Ta forskningstiden fra den fjerdedelen som leverer svakest. Det frigjør arbeidstid verdt om lag én milliard kroner i året. Ved NTNU alene utgjør det en kvart milliard.

Pengene skal ikke tilbake i den store potten. De må øremerkes unge forskertalenter som skal bygge opp egne forskningsgrupper.

Vurderingen må handle om kvalitet, ikke poengjakt. Vi drukner allerede i artikler. Fagfeller bør vurdere hele porteføljen, for eksempel hvert fjerde år. Da teller ikke bare fagfellevurderte publikasjoner, men også hovedveiledning av doktorgrader, konkurranseutsatte prosjekter, patenter og forskningsinfrastruktur.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Perioden forlenges ved foreldrepermisjon, sykdom og lederverv. Nyansatte skjermes de første årene. Og den som leverer igjen, får forskningstiden tilbake.

Toppidrett, ikke breddeidrett

Når forskningstiden deles ut uavhengig av resultater, er det de som leverer, som subsidierer dem som ikke gjør det. Universitetene har dessuten flere kjerneoppgaver enn forskning. Den som forsker lite, kan bidra mer i undervisningen eller til andre viktige kjerneoppgaver.

Forskning er toppidrett. I toppidretten beholder ingen landslagsplassen på gamle meritter. De som ikke leverer, har allerede fått sjansen. De som skal levere i morgen, må få den i dag.