Vi går ikke på skole, vi går på universitet

Av og til sier vi mer enn vi tror når vi velger hvilke ord vi bruker. Det gjelder også når vi snakker om høyere utdanning.

Overgangen fra videregående skole til universitetet kan være tøff. Det skal den også være. Man går fra å være elev til å bli student. Fra å få mye av hverdagen strukturert for seg, til å få et langt større ansvar for egen læring. Fra å møte opp fordi noen forventer det, til å møte opp fordi man selv har valgt å bruke tiden sin på å lære. Det er en overgang som krever noe av deg.

Derfor reagerer jeg når jeg gang på gang hører og leser at universitetet omtales som «skolen», foreleseren som «læreren» og medstudentene som «medelever».

Isolert sett er det selvsagt ikke dette som avgjør kvaliteten på en utdanning. Ord er bare ord. Men språk former også hvordan vi tenker om det vi holder på med. Og når vi konsekvent bruker språket fra videregående om høyere utdanning, bør vi kanskje stoppe opp og spørre oss hva slags kultur vi er i ferd med å skape.

For universitetet er ikke videregående skole med litt vanskeligere pensum.

Universitetet skal være et sted hvor mennesker lærer å tenke selvstendig, utfordre etablerte sannheter og ta ansvar for egen utvikling. Det skal være rom for å prøve og feile, for å være uenig med foreleseren og for å stille spørsmål ved det man blir fortalt. Men nettopp derfor følger det også et ansvar med det å være student. Man er ikke bare mottaker av undervisning- man er deltaker i egen utdanning.

Det er en forskjell det er verdt å ta på alvor.

NTNU scorer høyt, men ikke på dette

Jeg sier ikke dette for å trekke opp en mur mellom «oss» og «dem». Tvert imot. Høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle som har forutsetninger og motivasjon for å ta den. Vi skal ha lav terskel for å søke hjelp, stille spørsmål og innrømme at man ikke forstår. Ingen blir en bedre student av å late som de kan mer enn de faktisk kan.

Men tilgjengelighet må ikke forveksles med lave forventinger.

Det er fullt mulig å mene at høyere utdanning skal være for alle, samtidig som vi mener at det skal bety noe å ha tatt den.

Det er her debatten blir større enn ordet «skole».

I flere år har vi snakket om hvordan høyere utdanning skal være relevant, tilgjengelig og arbeidslivsrettet. Det er bra. Men vi må samtidig passe på at vi ikke reduserer en universitetsutdanning til et stempel man samler på veien til arbeidsmarkedet. En grad skal ikke bare dokumentere at du har vært gjennom et visst antall studiepoeng. Den skal representere kunnskap, faglig dømmekraft og evnen til å bruke det du har lært.

Det er nettopp derfor høyere utdanning har en verdi utover selve vitnemålet.

Et universitet skal ikke være en fabrikk som produserer ferdige arbeidstakere. Det skal være en institusjon som utdanner mennesker som kan forstå komplekse problemer, vurdere informasjon kritisk og utfordre svarene som allerede finnes. Arbeidslivet trenger selvfølgelig dette. Men demokratiet trenger det også.

Derfor bør vi være forsiktige med å vanne ut forventingene til hva det innebærer å være student.

Irene og Vetle må ha eksamen i feil semester

Det betyr ikke at vi skal romantisere det gamle universitetet, hvor høyere utdanning var forbeholdt noen få. Tvert imot er det en enorm styrke at langt flere får muligheten til å ta høyere utdanning enn tidligere. Men når flere får tilgang, blir det desto viktigere å være tydelig på hva de faktisk får tilgang til: ikke bare en ny «skole», men en akademisk utdanning med andre krav, andre friheter og et annet ansvar.

Så ja, kanskje er det på tide å vaske opp ordforrådet vårt.

Ikke fordi det er farlig å si «skole». Ikke fordi en student som sier «lærer» i stedet for «foreleser», plutselig har misforstått hele universitetssystemet. Og definitivt ikke fordi vi tenger mer akademisk snobberi.

Men fordi vi bør klare å snakke om høyere utdanning som det det er.

Vi er studenter. Vi har medstudenter. Vi har forelesere, faglærere og vitenskapelig ansatte. Vi går på universitet. Og vi har ansvar for vår egen læring.

Det er ikke ord som skal gjøre universitetet mer prestisjefylt.

Det er innholdet i utdanningen, kravene vi stiller, kunnskapen vi tilegner oss og de dannede menneskene vi sender ut i samfunnet.

Det bør vi være stolte av – og det bør vi ha høye nok forventninger til å kalle ved sitt rette navn.