NTNU har fagbredden. Nå må vi gjøre det enklere å bruke den

Samfunnet trenger kandidater med solid faglig kompetanse, men også evne til å samarbeide med mennesker som tenker, arbeider og løser problemer på andre måter enn dem selv.

Universitetet har samtidig uvanlig gode forutsetninger. NTNU rommer teknologi og naturvitenskap, medisin og helsefag, humaniora, samfunnsvitenskap, økonomi, arkitektur og kunstfag.

Tverrfaglighet er løftet frem i strategien, i utviklingsavtalen med Kunnskapsdepartementet og som en viktig gevinst ved campussamlingen. Ambisjonene er altså allerede tydelige.

For første gang lyser vi ut penger til formidling og norsk fagspråk

For å følge opp disse ambisjonene etablerte rektor høsten 2025 prosjektet «Videreutvikling av tverrfaglighet i studietilbudet ved NTNU». Den første delrapporten er nå publisert og viser både et betydelig mangfold av tverrfaglighet og ulike barrierer for videre utvikling.

Men kartleggingen viser også at potensialet langt fra er fullt utnyttet. NTNU har muligheter til å utdanne enda bedre kandidater hvis mulighetene utnyttes enda bedre enn i dag. Utfordringen er ikke først og fremst mangel på gode ideer eller faglig engasjement.

Problemet er at universitetet fortsatt er organisert på måter som kan gjøre det unødvendig vanskelig å utvikle og drive utdanning på tvers av faglige og organisatoriske grenser. Skal NTNU ta ambisjonene om tverrfaglighet på alvor, må vi gjøre noe med disse rammebetingelsene.

Tverrfaglighet er ikke det samme som mindre faglighet

Tverrfaglighet rommer ulike grader av samarbeid og integrasjon mellom fag.

I flerfaglighet belyser flere fag et felles tema fra ulike perspektiver.

I tverrfaglighet integreres kunnskap, metoder og teorier tettere, mens transfaglighet kan innebære at faggrensene overskrides og aktører utenfor akademia deltar i kunnskapsutviklingen.

I praksis finnes det mange mellomformer.

Et viktig poeng er at tverrfaglighet ikke står i motsetning til faglighet. Tvert imot bygger godt tverrfaglig samarbeid på at deltakerne har en faglig identitet og kompetanse å bringe inn. Arbeidslivet etterspør heller ikke kandidater som kan litt om alt.

Arbeidsgivere ønsker seg ansatte som kan faget sitt godt, men som samtidig kan forstå andre faglige perspektiver, kommunisere egen kunnskap og bidra til å løse problemer sammen med andre.

Alt vel ved NTNU?

NTNU har allerede mange gode eksempler på tverrfaglige studietilbud. Eksperter i Team gir studentene erfaring med perspektiver utenfor eget fag og med tverrfaglig samarbeid.

Studieprogram som master i organisasjon, digitalisering, administrasjon og arbeid, NTNUs Entreprenørskole, master i design av tjenester, teknologi og samhandling og master i industriell økonomi og teknologiledelse kombinerer fag på ulike måter.

I profesjonsutdanningene er samarbeid mellom fag og profesjoner ofte en integrert del av utdanningen. Også gjennom innovasjonsarenaer og studentdrevne aktiviteter får studenter erfaring med å arbeide på tvers.

Paradokset: Vi ønsker samarbeid, men organiserer oss ofte hver for oss

Her oppstår et paradoks. Vi ønsker mer samarbeid på tvers, samtidig som mye av virksomheten er organisert innenfor institutter og fakulteter med egne budsjetter, prioriteringer og systemer.

Det kan gjøre tverrfaglige initiativer krevende: Det må avklares hvem som skal eie og finansiere tilbudet, hvordan ressursene skal fordeles, hvordan forkunnskapskrav skal håndteres og hvordan timeplaner skal gå opp.

Vi kan ikke på den ene siden be fagmiljøene samarbeide mer på tvers og på den andre siden opprettholde ordninger som gjør slikt samarbeid mer krevende enn nødvendig.

Men dette er heller ikke et problem som ledelsen alene kan løse. Lederne må gi retning, prioriteringer og handlingsrom, men tverrfaglighet må støttes av organisasjonen. Fagmiljøene må være villige til å åpne seg mot andre.

Studieprogramledere må se etter muligheter for å gi studentene større faglig bredde. Administrasjonen må bidra til løsninger som fungerer på tvers av etablerte enheter.

Institutter og fakulteter må kunne finne praktiske og økonomiske modeller for samarbeid. Og sentrale systemer og regler må gjøre det mulig å gjennomføre gode initiativer i praksis.

Det er nettopp samspillet mellom disse nivåene som avgjør om en god idé blir et reelt studietilbud – eller stopper i møtet med organisatoriske grenser.

Ytring

Den problematiske lesingen

Fra ambisjon til handling

Skal ambisjonene bli til praksis, mener vi NTNU bør prioritere tre grep. 

For det første må det bli enklere for studenter å velge emner på tvers av fag og fakulteter, blant annet gjennom åpne emner, tilleggsprofiler og mer fleksible studieløp.

For det andre trenger fagmiljøene møteplasser og støtte til å utvikle nye tilbud sammen, for eksempel gjennom såkornmidler og tilgang til råd, metoder og gode eksempler.

For det tredje må tverrfaglighet bli en tydeligere del av den ordinære porteføljeutviklingen. Det betyr ikke at alle studietilbud skal være tverrfaglige, eller at tverrfaglighet alltid er svaret, men vi bør systematisk spørre hvor samarbeid på tvers gir faglig merverdi – og om organiseringen gjør det mulig.

Campussamlingen gjør dette særlig aktuelt. Når humaniora og samfunnsvitenskap flyttes nærmere teknologi- og naturvitenskapelige miljøer på Gløshaugen, får NTNU en historisk mulighet til å skape nye faglige koblinger. Men fysisk nærhet skaper ikke tverrfaglighet av seg selv.

Dersom studieprogrammer, økonomiske modeller og organisatoriske strukturer fortsetter å trekke miljøene mot egne enheter, risikerer vi å samlokalisere fagene uten å hente ut den faglige gevinsten.

NTNU trenger derfor ikke først og fremst flere formuleringer om betydningen av tverrfaglighet. Ambisjonene finnes allerede. Utfordringen er å omsette dem i praksis. Det krever ledelse, men også faglig nysgjerrighet, administrativ problemløsning og vilje til samarbeid i hele organisasjonen.

Vi har fagbredden. Nå må vi gjøre det enklere for studenter og fagmiljøer å bruke den.