Er det noe poeng for forskere å debattere med lobbyister?

Hvorfor bruke en augustuke på å forsøke å overbevise folk som får betalt for ikke å la seg overbevise? Det er et spørsmål jeg har stilt meg etter å ha deltatt i en rekke debatter under Arendalsuka de siste årene.

Fakta

Jonas Kristiansen Nøland

• Jonas Nøland er en av UAs gjesteskribenter og professor i energiomforming ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. 

• Han er særlig opptatt av universitetenes og forskernes rolle i samfunnsdebatten, samt temaer som akademisk frihet, ytringsfrihet, ytringstrygghet og faglig autonomi.

• Nøland var involvert i rektorsaken ved NTNU i 2023, og har senere uttrykt bekymring for den nedkjølende effekten slike saker kan ha på forskernes deltakelse i samfunnsdebatten. 

—  Det er utrolig hva mennesker ikke forstår, hvis de får betalt for å misforstå.

Formuleringen er fritt inspirert av Upton Sinclair (1934) og peker på hvor vanskelig det kan være å ta inn over seg ny kunnskap som utfordrer etablerte oppfatninger og egeninteresser.

Men Sinclair hadde bare delvis rett. Dyktige lobbyister misforstår nemlig ikke forskningen. De forstår den utmerket og er betalt for å bruke den halvparten som tjener deres sak. De kan godt være eksperter på sitt felt. Jobben er ikke å misforstå fakta, men å velge dem. Kirsebærplukking, som det kalles. Lobbyisme er i sin enkleste form å dele informasjon – den informasjonen man liker. Derfor må vi være bevisste på hvor den kommer fra.

Prisen for NTNUs deltagelse på Arendalsuka: Over 800.000

Sinclair tok også feil om mottakeren. Sitatet handler om den du debatterer, ikke om dem som hører på. Forskeren stiller ikke opp for å omvende lobbyisten, men for hjelpe publikum å skille det dokumenterte fra det som bare gjentas med stor skråsikkerhet. Selv om lobbyisten fortsetter å stå på sitt, kan du likevel lykkes – så lenge de mest selvsikre påstandene ikke får stå uimotsagt.

Forskere har en viktig rolle som faktasjekkere, noe jeg selv fikk erfare under årets Arendalsuke. Alle kan ha godt av å få påstandene sine etterprøvd – ikke bare lobbyister. Når tendensiøse eller dårlig underbygde påstander får stå uimotsagt, svekkes kvaliteten på debatten. Forskernes tilstedeværelse kan derfor ha en disiplinerende effekt: Den skjerper kravene til alle som deltar. For ekstraordinære påstander krever ekstraordinær dokumentasjon.

Samtidig er det viktig å huske at maktbalansen er skjev. Forskerne mot lobbyistene er nesten som David mot Goliat. Det er ikke uten grunn at Arendalsuka har blitt karikert i Aftenposten som «lobbyistenes festuke». Forskningen på Arendalsuka viser at de som bruker mest penger, oppnår mest. De ressurssterke får bedre tilgang til beslutningstakere. I det «frie markedet for ideer» er konkurransen rigget. På arrangørsiden er forsknings- og utdanningsaktørene klart færre enn interesseaktørene.

– Jeg vil ikke leve i et samfunn hvor det ikke er lov å juge

Men også forskere har lønn, prosjektsøknader og karrierehensyn. Forskjellen på forskeren og lobbyisten er ikke at den ene mangler interesser, men at forskeren arbeider under regler som skal gjøre skjevheter mulig å oppdage: åpne kilder, åpen metode, åpenhet om usikkerhet og fagfeller som lever av å finne feilene våre. Skillet går ikke mellom gode og dårlige mennesker, men mellom roller – og hvilke krav til åpenhet vi kan stille til hver av dem.

En lobbyist har konklusjonen i arbeidskontrakten og finner argumentene etterpå. En forsker legger regnestykket på bordet og inviterer alle til å ettergå det. Den forskjellen er verdt å forsvare, men bare så lenge vi praktiserer den. Satt på spissen: Forskerne jobber, lobbyistene lobber.

Det er også verdt å minne om at forskere er betalt for å endre standpunkt når noe tilbakevises. Lobbyisten er betalt for å mene det samme uansett. Når dokumentasjonen går interessene imot, hender det at debatten flyttes fra saken til forskeren. Studier dokumenterer stempling, mistenkeliggjøring og forsøk på å svekke forskernes troverdighet.

Slike angrep kan dessverre virke avskrekkende og føre til at forskere vegrer seg for å delta i den offentlige debatten av frykt for eget omdømme. Selv om den faglige integriteten bør veie tyngst, kan det være krevende å stå fast ved den når belastningen blir personlig. 

I debattens hete kan det være nyttig å stille begge sider følgende kontrollspørsmål: Hva ville fått deg til å endre konklusjon? Og ville lønna, eller arbeidsgiverens inntekter, endret seg om du gjorde det?

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Lobbyisme er ikke galt i seg selv, så lenge rollefordelingen er avklart. Stortingets presidentskap har slått fast at kontakt med lobbyister er «helt legitimt». Men OECD påpekte i år at Norge fortsatt verken har et lobbyregister eller en formell definisjon av lobbyvirksomhet. Inntil videre må åpenheten gå begge veier: Jeg oppgir hvem som finansierer forskningen min. Du forteller hvem du representerer, og hvilket utfall du arbeider for.

Jobbusikkerheten tærer på unge forskere: – Skremmende tall

Er det da noe poeng for forskere å debattere med lobbyister? Mitt svar er et betinget ja. Betingelsene er nettopp slik åpenhet om rollene, og formater som ikke premierer den med de frekkeste personangrepene og hersketeknikkene, men den mest etterrettelige. Da bør vi møte opp. Ikke fordi vi alltid vinner, men fordi det å møte en betalt motstander ikke er å gi ham legitimitet. Det er å nekte ham monopol.

Sinclair hadde rett i at vi neppe får lobbyisten til å forstå. Det har han tross alt lønn for å la være. Men det var aldri poenget. Det holder at alle de andre forstår mer. Alternativet til å debattere lobbyister er nemlig ikke en offentlighet uten egeninteresser, men en offentlighet der særinteressene slipper faglig motstand.