Noen av oss går faktisk på skolen

Joanna Landén treffer veldig godt i sin siste ytring i Universitetsavisa 23. september. Likevel, kjenner jeg på et slags ubehag når jeg skal prøve å rette opp i mine medstudenters ordbruk. Ikke fordi jeg egentlig syns det er ubehagelig å leke bezzerwizzer i hverdagssituasjoner – jeg er tross alt en litt teit ingeniør – men fordi de kanskje har rett i å bruke ordet «skole».

Ytring

Vi går ikke på skolen, vi går på universitetet

Det er ikke studentene som sier «skole» det er noe feil med.

De siste fire årene av livet mitt vært preget av obligatoriske forelesninger og obligatoriske ukentlige øvingsopplegg. Disse har et enklere navn – som vi har lært og brukt gjennom 13 års skolegang – «timer» og «lekser». Vi bruker ikke disse ordene for å være slemme med akademikerne rundt oss, nedverdige vår flotte institusjon eller spille ned det faglige nivået; vi bruker ordene som beskriver hverdagen vår best, som fanger opp livet vi lever og utdanningen vi opplever.

Jeg er ikke uenig med Johanna når hun sier at universitetet ikke er videregåede med litt vanskeligere pensum. Desverre er situajsonen for veldig mange studenter her nede på Gløshaugen akkurat som beskrevet. Vi går på skolen, den er bare litt vanskeligere enn videregående. Riktignok het den høyskole en gang i tiden. Nå heter det universitet, men navneendringen har hverken gitt oss motet eller evnen til å kvitte oss med (høy)skolens tankeganger. Det blir simpelthen feil å si at studenter som bruker ordet «skole» er i ferd med å skape en ny kultur på NTNU.

I «timene» og arbeid med «leksene» møter jeg mange medstudenter som pent gjør det som blir bedt av dem uten å stille kritiske spørsmål. De jobber hardt for å få det beste snittet, kare til seg de best betalte jobbene og vervene som ser best ut på CVen. Med det tegner de et bekymrende bilde. Et bilde hvor vi gjør en jobb for pengene, gjør øvinger for et vitnemål eller begge for et statusløft; et bilde av studenter som ikke har lært seg å tenke forbi oppgaven som ligger foran dem. Slik slipper vi å stille vanskelige spørsmål om etikken og moralen av det vi gjør eller reflektere over samfunnsnytten av vår egen utdanning. For selv om «Et universitet skal ikke være en fabrikk som produserer ferdige arbeidstakere»; kjenner jeg ikke igjen mitt NTNU i det. U-en på min del av institusjonen er desverre fortsatt en H.  

”Høiskolen vil gjøre dere til studerende. Vi, Samfundet, vil gjøre dere til studenter.” De fleste av oss har hørt det før. På en måte føles diskusjonen om danning og utdanning like relevant  som det var i 1910 da setningen det angivelig først ble ytra av Studentersamfundet i Tronhjems første leder. Det er problematisk fordi man skulle trodd at det betyr noe å hete universitet. Joanna beskriver pent at «Ord er bare ord. Men språk former også hvordan vi tenker om det vi holder på med.» det er akkurat derfor jeg blir så fortvilet. Jeg fortstår ikke at vi våger å kalle oss selv for universitet. For det må ligge noe mer i det ordet, vi må gjøre noe mer enn det vi gjør idag, noe annerledes enn det Høiskolen gjorde.

De voksne sier at det er vanskelig, det med kulturendring; vi feiret nettopp 30 år med ordet universitet i navnet. Men det hjelper ikke å si at det er vanskelig og at det tar tid; når vi ikke legger til rette for et ordentlig oppgjør med hva det begrepet innebærer. Spesielt viktig er det for studentene, for det er nokså vondt å se kull på kull med udannede-utdannede kandidater forlate våre rekker. De var, i mine øyne, kanskje ikke helt ferdige; de gikk glipp av det viktigste. De kunne gjerne lært bittelitt mer om filosofi, etikk og kritisk tenkning. Paradoksalt nok sier de samme voksne at det er nyttig. Det handler jo om personlig utvikling – og kanskje litt om demokrati?

Til sist er det nyttig å vite om ytringens forfatter at hen ikke er over 30, jeg vet ikke hvordan det var her på «haugen» da NTNU var skole. Men, siden studenter omtaler seg selv som elever, siden forelesninger er blitt til timer og øvinger er lekser; må det være lov å stille ett spørsmål før man ber studentene bruke ord som ikke beskriver deres hverdag.

Her er mitt:

Hva kom først av høna eller egget? NTNUs kultur som (høy)skole eller studentene bruk av ordet?

PS. Jeg gleder meg til NTNU samlokaliseres, vi på «gløs» har nok veldig godt av det, kanskje vi også kan bli universitet.