Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
I 2014 lå jubelrusen tykt over den norske akademiske offentligheten. Moserparet hadde endelig vunnet det mange ser på som forskningens Champions League: Nobelprisen. Avisene rant over av kronikker der seierspaller, landslag og talentutvikling ble brukt som bilder på god kunnskapsproduksjon. Men forskning er ikke toppidrett. Toppidrett er en metafor som kan være en illustrerende snarvei, men som noen av oss advarte mot allerede for 12 år siden: som styringsprinsipp for sektoren skaper den fort problemer.
I sitt seneste bidrag som UA-spaltist vil Jonas Nøland skjerpe konkurransen ved å ta forskningstiden fra den fjerdedelen av professorer og førsteamanuenser som «leverer svakest». Slik, hevder han, kan universitetene frigjøre én årlig milliard til omfordeling, blant annet til yngre forskere. Målet er å dyrke flere enere, blant annet med henvisning til at mange Nobelprisvinnere gjorde sine viktigste gjennombrudd tidlig i karrieren. Omsorgen for yngre forskere er prisverdig. Arbeidsbetingelsene deres er en reell utfordring, ofte forankret i midlertidighet og tilhørende usikkerhet. Samtidig er Nølands forslag et litt for godt eksempel på hvor skeivt man kan komme ut av styringshoppkanten med toppidrett som rettesnor.
Enere er ikke alltid lette å kjenne igjen
La meg først skåre et billig retorisk poeng via den etter hvert klisjefylte fortellingen om Peter Higgs. Året før Moser-paret fikk gledelige nyheter fra Stockholm, uttalte Higgs at han neppe ville være ansettbar innenfor 2000-tallets universitetssystem. Etter arbeidet fra 1964 som senere ga ham Nobelprisen, publiserte Higgs færre enn ti artikler. Et mindre slitt eksempel er Andrew Wiles, som brukte sju år på beviset for Fermats siste teorem. Underveis var det lite å telle, til tross for at resultatet ble en av det 20. århundrets store matematiske prestasjoner.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Slike anekdoter er ikke argumenter mot betydningen av produktivitet. Forskere bør publisere resultater fra arbeidet sitt. Men forskning er mangefasettert: ulike fag, metoder og typer bidrag har ulike rytmer, og kvalitet lar seg ikke alltid lese av jevn produksjon over korte intervaller. Her er studien Nøland selv viser til nesten komisk treffende. Benjamin Jones sammenlikner Nobelprisvinnere og store oppfinnere med topputøvere i friidrett og baseball. Ingen av topprestasjonene han undersøker i idretten kom etter fylte 40 år, sammenliknet med 41 prosent av de store kunnskapsbidragene. Gjennom det 20. århundret økte dessuten alderen for store kunnskapsbidrag med rundt fem–seks år, uten noen tilsvarende utvikling i idretten. Nølands egen kilde illustrerer dermed problemet med toppidrettsmetaforen ganske pent: forskning kan kulminere sent og utvikle seg over tiår. Toppidretten er konsentrert til en intens periode av livet, gjerne med tidlig karriereslutt. Vil vi dit som universitet?
En fjerdedel må tape
Nøland skriver om «de som ikke leverer», men foreslår i praksis å ta forskningstiden fra den fjerdedelen som leverer svakest. Det er to ulike fenomen. Det første forutsetter en minstestandard, mens det andre er en relativ rangering. Nøland viser til en studie som omfatter 544 Nobelprisvinnere. Samler vi dem på ett universitet og anvender Nølands prinsipp, må 136 av dem miste forskningstiden.
Tankeeksperimentet er selvsagt tåpelig, men regnestykket er korrekt og logikken overførbar til NTNU og andre norske universiteter. Hvis alle forskerne ved et universitet blir dobbelt så produktive, er en fjerdedel fortsatt nederst. Hvis samtlige holder fremragende internasjonal kvalitet, er en fjerdedel stadig på bunn. Modellen identifiserer ikke «de som ikke leverer», den produserer en tapergruppe. Dette gir mening når noen skal rykke ned fra Eliteserien til OBOS-ligaen, eller når du skal skille gull fra syvendeplass på 100-meter. Et universitet trenger imidlertid ingen sisteplass.
Hvor er milliarden?
Nøland anslår verdien av forskningstiden til rundt fire milliarder kroner, og mener at en fjerdedel kan frigjøre én milliard. Men en professor som mister forskningstiden lønnes fremdeles. Vedkommende skal heller undervise mer eller utføre andre oppgaver. Universitetet har dermed mer arbeidskapasitet, ingen frisk milliard. Skal arbeidstiden konverteres til kontanter øremerket unge forskertalenter, må kostnader reduseres et annet sted. Mindre innleie, færre vikariater, stillinger som ikke erstattes eller færre nyansettelser er alle muligheter som på sikt kan gi uttelling.
Dette gir reformen en viss ironi. Nøland vil bruke pengene på «unge forskertalenter som skal bygge opp egne forskningsgrupper». Her lukter det nyrekruttering. Samtidig befinner yngre forskere seg langt oftere enn professorene i den bevegelige delen av akademias arbeidsmarked og står derfor laglig til for hogg. Skal milliardbesparelsen realiseres gjennom færre stillinger, vikariater eller nyansettelser, kan deler av regningen dermed havne hos den samme gruppen reformen skal hjelpe.
Nølands byråkratiseringsreform
Nølands diagnose er i hovedsak kvantitativ. Han viser til publikasjonsandelen til de mest produktive, publiseringspoeng per årsverk, professorer uten siterte arbeider og institusjoner med minimumskrav til publikasjoner. På dette grunnlaget bygges diagnosen. Deretter settes kuttet til en fjerdedel, og dermed oppstår den innestengte milliarden. Først når ordningen skal utformes, kommer reservasjonen: «Vurderingen må handle om kvalitet, ikke poengjakt».
Det er nesten freudiansk. Enten skal de kvantitative målene gjøre jobben, og vi får en nådeløs tellekantmodell hvor nedrykket kan automatiseres. Eller så mener Nøland alvor med den kvalitative fagfellevurderingen. Da begynner byråkratiet.
Hele forskningsporteføljen skal vurderes hvert fjerde år. Publikasjoner, doktorgradsveiledning, konkurranseutsatte prosjekter, patenter og forskningsinfrastruktur skal med. Det skal korrigeres for sykdom, permisjoner og lederverv. Rundt 10 000 professorer og førsteamanuenser skal vurderes. Faglige kriterier må utvikles for fysikk, historie, medisin, arkitektur, sosiologi og alle de andre fagene, og vi må enes om hvordan vi skal sammenlikne på tvers. UHRs nasjonale fagorganer er nærliggende kandidater til å gjøre mye av arbeidet, men her er det nok også duket for omfattende høringsrunder og fagpolitiske dragkamper. Det blir selvsagt ikke gratis.
Deretter skal forskerne dokumentere fire års virksomhet. Porteføljene skal kontrolleres. Fagfeller skal lese og vurdere. Vurderingene skal kalibreres. Habilitet, sykdom, permisjoner og lederoppgaver skal håndteres. Til slutt skal en fjerdedel plasseres under streken.
Evalueringsarbeidet må også gjøres av noen. Her treffer reformen en sektor med lite ledig kapasitet. Professorer og førsteamanuenser oppgir allerede arbeidsuker på rundt 46 og 44 timer, og SSB understreker at ekstern sensur, komitéarbeid og evalueringer for andre institusjoner kommer i tillegg. Seniorforskere vurderer doktorgrader, ansettelser, opprykk, søknader og artikler, veileder og holder store deler av akademias faglige dugnad i gang.
For å unngå å legge sten til byrden for norske forskere kan vi eventuelt gjøre som Forskningsrådet og hente inn internasjonale fagfeller. Forskningsrådet bruker minst tre fagfeller på en vanlig FRIPRO-søknad. Overført til 10 000 professorer og førsteamanuenser betyr det 30 000 fagfellevurderinger. Med bare fem timer per vurdering og statens beskjedne sats på 598 kroner timen er honorarregningen rundt 90 millioner kroner, før panelmøter og administrasjon. Også internasjonalt har akademia et kapasitetsproblem. Forskningsråd og tidsskrifter melder at det er vanskelig å finne folk til vurderingsoppdrag. Nøland selv har skrevet at «vi drukner i artikler». Hans reform vil legge titusenvis av nye vurderingsoppdrag på toppen. Så kommer klagene. Med rundt 2500 forskere under streken skal det ikke særlig høye klageandeler til før også klagebehandlingen gir høye millionkostnader.
Et slikt omfattende apparat krever et godt IT-system. 10 000 forskningsporteføljer og 30 000 fagfellevurderinger, med publikasjons- og prosjektdata, personalopplysninger, habilitetsvurderinger, rangeringer og vedtak, håndteres neppe i Outlook. Forskningsrådets nye system for søknader, vurdering, vedtak og klager har kostet nær 200 millioner kroner. Nasjonalt vitenarkiv har kostet over 120 millioner å utvikle. Vi kan ikke vite hva Nølands system vil koste, men utvikling og drift blir neppe gratis. Nølands milliardbesparelser kommer altså med en utgiftsside.
Storbritannia har erfaring med denne utgiftssiden. Research Excellence Framework er et mer omfattende system enn det Nøland foreslår, men synliggjør likevel kostnaden. REF 2021 ble beregnet til å koste 471 millioner pund, eller omtrent 6000 pund per forsker. Mekanisk overført til 10 000 norske professorer og førsteamanuenser tilsvarer det rundt 750 millioner kroner. Mye av kostnaden lå ved universitetene selv, i dokumentasjon, vurdering, kvalitetssikring og forberedelser.
Alles kamp mot alle
Den største kostnaden er imidlertid ikke rent økonomisk. I den store evalueringen av REF 2021 mente nær tre av fire respondenter at systemet samlet sett hadde negativ innvirkning på forskerne, mens andre studier beskriver stress, angst, skam og svekket kollegialitet samt frykt for egen stilling. Direkte sammenligning mellom kolleger og individuelle prestasjonskrav var blant praksisene som ble opplevd negativt.
Universitetet som følger av Nølands modell er et slags angstbitersk alles kamp mot alle, der kollegial hjelp og samarbeid kan styrke dine konkurrenter og svekke egne muligheter. Med Thomas Hobbes er det fristende å si at forskerkarrieren kan bli «solitary, poor, nasty, brutish, and short». Jeg støtter helhjertet bedre arbeidsvilkår for yngre forskere, men er usikker på om utsikten til et langt arbeidsliv der man gjennom resten av karrieren må spisse albuene, skule på kollegene og stadig rekvalifisere seg for å beholde forskningstiden, er oppskriften på å tiltrekke seg talentene.
I vitenskapssosiologien kalles tendensen til at fordeler i akademia akkumulerer hos dem som allerede har dem, Matteuseffekten, etter Matteusevangeliet: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» I Nølands modell blir dette nærmest personalpolitikk.
