Gjesteskribenten:

Hvor lenge skal vi jobbe?

Selv om det er lett å ha sympati for vår vitale kollega Knut Anton Mork som gjerne vil fjerne aldersgrensen helt, er det etter min mening bedre å gå over til en emeritus-stilling etter 75 år.

Jeg ønsker en mer aktiv bruk av nåværende ordning som åpner for ansettelse utover 70 år, men basert på nytte for arbeidsgiver, skriver Helge Holden.
Jeg ønsker en mer aktiv bruk av nåværende ordning som åpner for ansettelse utover 70 år, men basert på nytte for arbeidsgiver, skriver Helge Holden.
Publisert

Regjeringen har sendt et forslag om å øke pensjonsalderen i staten til 72 år ut på høring med høringsfrist 28. februar 2021. Forslaget er i tråd med Granavolden-plattformen.

Jeg mener det er bedre å beholde nåværende pensjonsalder, men gjøre håndteringen av den mer individuell.

Fra 2015 har privat sektor hatt muligheten til å ha en pensjonsalder på 72 år i den forstand at bedriften har kunnet si opp arbeidstageren ved 72 år utelukkende begrunnet i alder. Men det forutsetter at denne praksisen håndteres konsekvent. Bedriften kan også innføre egne bedriftsinterne pensjonsbestemmelser mellom 70 og 72 år. I kommunal sektor har de i prinsippet rett til å ha en pensjonsalder på 72 år, men der har man tariffestet 70 år som pensjonsalder.

Ifølge sysselsettingstallene fra SSB fra 2018 var over halvparten av alle 69-åringene som fortsatt jobbet i staten, ansatt i UH-sektoren. Det er oss dette gjelder!

Arbeid på pensjonistvilkår

Helge Holden

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Nå generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Pensjonsbestemmelser er viktige og påvirker folks liv i større grad enn de fleste andre politiske avgjørelser. Med forventet levealder for 84 år for kvinner og 81 år for menn blir det for de fleste mange år som pensjonist. Samtidig er det dyre vedtak for staten, og arbeidstagerne har krav på forutsigbarhet. Så dette er alvor!

Ifølge gjeldende regler kan den ansatte i staten fortsette i sin stilling etter 70 år, i første omgang for 2 år, og deretter for ett år om gangen frem til 75 år. Men det er arbeidsgiver som bestemmer dette, og bestemmelsen er lite brukt – det er bare 61 personer tilsatt på universiteter og høgskoler over 70 år, mens antallet i aldersgruppen 65 til 69 år på statlige universiteter og høgskoler var 1863 tilsatte i 2020. Totalt var det registrert 37.874 tilsatte på statlige universiteter og høgskoler (tall fra Database for statistikk for høgre utdanning).

Mer vanlig er det å inngå en begrenset avtale med arbeidsgiver om arbeid på pensjonistvilkår som vil si en timelønn på kr 218,- uten reduksjon i pensjonen. Men det er lagt sterke begrensninger på arbeidets art, nemlig

«Engasjement på pensjonistvilkår skal gjelde kortvarig (tilfeldig) arbeid, og skal ikke være oppgaver av fast og varig karakter. Det skal heller ikke være en videreføring av tidligere arbeidsforhold/stilling.»

Det høres ut som om man ikke skal arbeide på det man har brukt hele livet på å bli ekspert i, og det virker ganske meningsløst.

Emeritus-ordningen er et godt kompromiss

Vi som arbeider i UH-sektoren har et unikt fortrinn som har vært lite fremme i debatten, nemlig emeritus-ordningen. Når man slutter i privat eller kommunal sektor, leverer man nøkkelkort og evt PC/mobiltelefon til arbeidsgiver, går ut døren og kommer ikke tilbake. Det er ikke slik i UH-sektoren. Her kan de fleste vitenskapelig ansatte fortsette med sitt faglige arbeid eller være engasjert i undervisning uten å delta på møter, men også uten innflytelse. Avhengig av arealsituasjonen kan man sitte i mindre kontor, dele kontor, eller sitte i ulike fellesløsninger. Man får adgang til infrastrukturen og det sosiale fellesskapet, og i mange tilfeller støtte til deltagelse på konferanser om man holder foredrag eller publiserer. Men man kan ikke lede forskningsprosjekter eller være hovedveileder for stipendiater.

En ensidig heving av pensjonsalderen vil etter min mening ha flere uheldige konsekvenser. Selv om mange fortsetter å yte på høyt nivå etter fylte 70 år, gjelder det langt fra alle. Med det sterke stillingsvernet vi har i Norge vil vi kunne få flere eldre arbeidstagere som presterer mindre enn forventet, og det er ikke en akseptabel forvaltning av felleskapets midler.

En hevet pensjonsalder vil også gjøre det vanskeligere for unge å komme inn i akademia. Jeg ønsker en mer aktiv bruk av nåværende ordning som åpner for ansettelse utover 70 år, men basert på nytte for arbeidsgiver. Det kan nok gi instituttledere en del problematiske valg der en ansatt ønsker å fortsette utover 70 år, mens instituttlederen innser at den ansatte ikke yter som før. Da er en emeritus-ordning et godt kompromiss. Samtidig må den meningsløse formuleringen av krav til arbeid på pensjonistvilkår fjernes helt. For oss som født før 1963 er det lite eller intet økonomisk insitament for å arbeide utover 70 år. Tvert imot pågår det en uavklart debatt om man faktisk taper pensjon på å jobbe lengre. Men for dem som er født i 1963 eller senere vil det være en betydelig økonomisk gevinst på å stå i jobben utover 70 år. Med et sterkt stillingsvern kommer man fort i en urimelig situasjon, og det gjør det ytterligere uheldig å heve pensjonsalderen ensidig til 72 år.

Uheldig å fjerne aldersgrensen helt

Mange har tatt til orde for å fjerne aldersgrensen helt. Det vises ofte til at man har slike ordninger i Danmark, Storbritannia og USA. Men det er vanskelig å ta ut et element i et komplisert system og innføre det i Norge. Trass i at det er mange fellestrekk mellom Danmark og Norge, er det et mye svakere stillingsvern i Danmark. Dermed kan problemet med eldre arbeidstagere som ikke yter som forventet løses ved at de «blir gået», dvs får sparken. I Storbritannia er forlengelse utover vanlig pensjonsalder på 68 år uproblematisk på de fleste universitetene, men ikke i Oxford og Cambridge, der det er svært vanskelig å få fortsette etter 68 år. Og igjen er stillingsvernet mye svakere der enn her. I USA er virkemiddelapparatet så forskjellig at en sammenligning ikke er særlig formålstjenlig.

Med det sterke stillingsvernet vi har i Norge ville det være svært uheldig om vi fjernet aldersgrensen helt. For mange ville det kunne gi en uverdig avslutning på et langt arbeidsforhold som når en tidligere topp presterende professor fortsetter å agere som verdensmester, og er den siste som innser at han eller hun ikke lenger er på høyden. Om det er økonomiske insentiver for å arbeide lenge samtidig med et sterkt stillingsvern, gjør det bare situasjonen mer uholdbar.

Selv om det er lett å ha sympati for vår vitale kollega Knut Anton Mork som ifølge Universitetsavisa gjerne vil fjerne aldersgrensen helt, er det etter min mening bedre å gå over til en emeritus-stilling etter 75 år. Før eller siden innhenter alderdommen oss alle, og det er greit å minnes Johannes Møllehave: «Det sies at visdommen kommer med alderen, men jeg har også sett eksempler på at alderen har kommet helt alene.»

Utsagnet til Arnt Ove Hopland i Universitetsavisa om at «Hvert eneste år faller det fra utallige uunnværlige menn rike på både livs- og arbeidserfaring. Likevel blir verden i gjennomsnitt litt bedre for hvert år som går. Slipp til de unge!» er nok lettere å komme med når man er 36 år enn 70 år. Husk Benjamin Franklin: «All would live long, but none would be old.»

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS