- De under 40 husker knapt at Norge har vært med i et VM, sier professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Arve Hjelseth.
Han beskriver hvorfor det å feire store begivenheter er viktig for oss.
- Når alles blikk rettes mot det som foregår, og du føler deg i ett med de andre, kan man oppleve å bli nærmest én kropp. Du føler deg som en del av noe større.
Hjelseth sammenligner feiringen med det å dra på konsert, men på et punkt skiller sport seg fra musikk.
- Sporten skiller seg fra andre kulturinntrykk fordi den er uforutsigbar. Man vet aldri hvordan det går.
Arve Hjelseth forteller at det er mange som har sett på fotball i lys av religionssosiologiske perspektiver.Foto: Kristoffer Ramsøy Fredriksen
Dermed vil det oppstå øyeblikk av utløsende begeistring, og det er nettopp dette som trekker oss til idretten.
– Hvis man slipper seg løs og gir seg hen til den allmenne begeistringen, er det en veldig viktig erfaring.
- Dette må være et veldig grunnleggende ønske for mennesket?
- Ja, det er det, Det ligner på religiøse ritualer, sier Hjelseth.
Det er også professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap Gabriel Levy enig i, selv om han vil strekke påstanden enda lenger.
- Det er i bunn og grunn religion; jeg synes egentlig ikke det er så veldig annerledes, stadfester han.
Gabriel Levy bruker selv basketspilleren Michael Jordan som eksempel på en gud innen idrettenFoto: NTNU
Fans er de som går i tempelet
Videre forklarer Levy at man under ritualer opplever «kollektiv effervescence» eller kollektiv eufori.
- Som betyr at man som «fan» føler seg knyttet til andre mennesker, sier Levy.
Selve begrepet «fan» har religiøse konnotasjoner. Det er basert på det latinske ordet fānāticus, som kommer fra fānum, som betyr tempel, forklarer Levy.
- Og hvis du er en stor fan, kler du deg i et bestemt kostyme, akkurat som mennesker gjør under ritualer. Det er en del av synkronien.
Han forklarer også at objekter tilknyttet disse idrettsheltene, som for eksempel en drakt eller sko, er som relikvier å regne.
- Vi idoliserer spillerne, og også dette er et religiøst begrep, idoler, forklarer Levy.
Om man ser bort i fra jødisk-kristne idealer, forteller Levy, så er en gud egentlig bare noen som er overmenneskelig, noen som har kontroll over ting vi vanligvis ikke har, sier Levy.
- Som kontroll over en ball?
- Nettopp. Fotballspillere som Haaland, Messi, Ronaldo er «guder», slår Levy fast.
Hjelseth er enig i at det finnes fellestrekk, men foreslår at det er selve kollektivet som blir tilbedt, slik vi så på Rådhusplassen 17.november.
- Det finnes de som tilber først og fremst Haaland, men her tilber man kanskje heller flagget eller logoen, sier Hjelseth.
Levy forklarer at det mennesker gjør når de er religiøse, er at de tilber sin egen form for kollektivitet.
- Det kan derfor tolkes som å feire et landslag, er å utvise en form for nasjonal stolthet som ikke føles like farlig, sier Levy og viser til at nettopp dette var formålet med de moderne olympiske leker, som igjen er basert på en religiøs idrettsfestival.
At det norske folk feiret kvalifiseringen til VM synes Hjelseth både er normalt og sunt.
- Man føler et sterkt behov av og til for den typen kollektiv eufori som sånne triumfer representerer, sier Hjelseth.
Men om man ser fotballen gjennom en religiøs linse, hvordan ville man beskrevet triumfen i kvalifikasjonen etter 25 år uten mesterskap?
- Hva med Moses som leder folket ut av ørkenen etter 40 år?
- Det er en god metafor. Dette religiøse temaet med forløsning, at man går gjennom lange perioder med lidelser for så bli reddet av Guds nåde, er et vanlig motiv, sier Levy.
Det er verdt å minne på at Haaland her kan betraktes som en gud, så hvem som er Moses er opp til diskusjon. Kanskje Ødegaard, at han splittet forsvar slik Moses splittet Rødehavet, kan jo sies å ha sendt Norge til VM.
Selv har Hjelseths fotballinteresse tapt seg etter innføringen av VAR, noe som fjernet mye av spontaniteten rundt euforien.Foto: Kristoffer Ramsøy Fredriksen
Folk ville ha mistet seg selv om Norge vinner VM
Levy innrømmer at han nok ikke helt kan forstå hvordan det ville ha føltes for Norge å vinne VM, da han selv ikke er norsk.
- Men folk ville nok vært intenst lykkelige, en form for lykke man egentlig bare kan sammenligne med religion. Det ville vært en slags religiøs ekstase hvor folk mister seg selv en liten stund, sier Levy.
Nøkkelen er at det bare varer en liten stund. For selv om slik eufori er noe vi trenger, utgjør den et brudd på normene – ikke normene selv.
- Men det er klart at nå er det ganske mange hverdager fram til VM faktisk begynner. Så oppmerksomheten blir ikke så stor vedvarende, sier Hjelseth.
Han forteller så at kjennetegnet på kollektiv eufori er det hans kollega Axel Tjora kaller for hverdagslivets suspensjon.
- Du kan en stakket stund følge helt andre normer, du kan klemme fremmede eller ta en øl klokka åtte om morgenen, sier han.
