En campus uten møteplasser – er det dette NTNU vil?

NTNUs nye campus skal være levende, inkluderende og full av aktivitet. Det gjør det desto mer uforståelig at NTNUs egen leverandør for spisesteder, Sit, planlegger flere bygg uten betjente serveringssteder – inkludert det nye musikkbygget. For oss ved NTNU Musikk handler dette ikke om bekvemmelighet. Det handler om faglig kvalitet, arbeidsmiljø og NTNUs ansvar som kulturinstitusjon.

Café Sito Dragvoll blir værende

Vi vet at kaféer gjør noe med oss som mennesker. De gir en følelse av tilhørighet, selv blant folk man ikke kjenner. Det er noe med lyden av andre, bevegelsen i rommet, muligheten til å være alene sammen med andre. I et samfunn der stadig flere bor alene, blir slike steder avgjørende for å motvirke isolasjon. Det er ikke tilfeldig at folk søker seg til kafeer for å jobbe, lese eller bare være. Det er fordi slike rom gir oss en opplevelse av fellesskap – også når vi ikke deltar aktivt i det.

For oss er en kafé også en scene. Et rom for lunsjkonserter, morgenkonserter, debattserier, forskningsformidling og små «work in progress»-presentasjoner. Studentene våre trenger slike lavterskelarenaer uten husleie for å utvikle seg som utøvere og kulturkuratorer. Når slike rom finnes, blir det lettere å prøve ut nye idéer og møte publikum. Fjerner man arenaen, fjerner man samtidig en av NTNUs mest synlige kulturflater mot byen. Da regner vi ikke med Studentersamfundet.

Resten av byen er også en del av dette bildet. NTNU ønsker en åpen campus, en campus som inviterer Trondheim inn. En betjent kafé i musikkbygget er en naturlig inngangsport for publikum – et sted man kan gå inn uten å føle at man trår inn i et lukket fagmiljø. Slik bygges broer mellom universitetet og byen. Slik skapes en campus som ikke bare er for NTNU, men for Trondheim.

NTNU-ledelsen mener de ble holdt utenfor av Sit: - Ikke fornøyd

I vårt fagmiljø er arbeidsdagen vevd sammen av over hundre små og store emner for litt under 400 studenter. Over 180 medarbeidere jobber i små og store stillinger, brorparten uten fast arbeidsplass – heller ikke på et delekontor. For oss er en kafé ikke bare et sted man tar en kaffe. Det er også et arbeidsrom. Et sted å lande mellom undervisning og prøver, et sted der kollegaer møtes på tvers av fag og roller. Et sted vi også møter kollegaer fra resten av kulturlivet som vi er en del av. Et sted for å dyrke et levende fagmiljø: spontane samtaler, nye idéer, faglige koblinger. Et sted også andre kan komme å være en del av disse samtalene.

Derfor må vi stille et direkte spørsmål: Hva slags campus vil NTNU egentlig ha? En levende campus krever levende møteplasser. Det er ikke mulig å skape samme fellesskap med ubetjente automater og kaffe i pappkopper. Det skaper ikke rom for kultur, ikke rom for faglig utvikling, ikke rom for mennesker.

Sit sier de ikke har råd til å drive betjente kafeer. Til og med på Dragvoll klarer de ikke å drive med pluss. Akkurat dét er et mysterium for flere enn oss. Men hvorfor skal økonomien til en ekstern aktør definere hvordan NTNUs sosiale rom skal se ut? Hvorfor skal vi bygge en ny campus uten å sikre de mest grunnleggende forutsetningene for sosialt liv og trivsel?

Tallene viser bedring, men Sit nekter innsyn i Sito-regnskapet

Hvis målet er en levende campus, må vi investere i rommene som skaper liv. En betjent kafé i det nye musikkhuset – eller andre steder på campus - er ikke en luksus. Det er en forutsetning.

NTNU Musikk, ved

Studieprogramledere:

Thomas Hilder, musikkvitenskap

Øyvind Brandtsegg, musikkteknologi

Trine Knutsen, klassisk utøvende

Eirik Hegdal og Oscar Grönberg, jazzlinja

Tone Åse, utøvende master

og

Elin Angelo, nestleder

Astri Halsan, adm leder

Nora Bilalovic Kulset, instituttleder