- Olaussen og Nølands angrep på Frontiers er basert på synsing, rykter og uvitenhet

Jeg tar dette angrepet fra Olaussen og Nøland på forlaget Frontiers personlig. I 2013 hørte jeg om et nytt tidsskrift som skulle startes, Frontiers in Physics. En ting var at tidsskriftet fulgte gold open access-modellen, men man hadde tenkt på nytt hvordan fagfellevurdering skulle gjennomføres. I stedet for den sedvanlige utveksling av to runder med rapporter og tilsvar, skulle man starte på den sedvanlige måten, men deretter ta videre utveksling i et slags «chatroom» hvor man kunne ha en samtale på detaljnivå. Dette skulle sikre at forfatter forstod presist hva fagfellen misforsto – og omvendt. De fagfellene som endte opp med å anbefale aksept – minimum to – ville så få sine navn på forsiden av den trykte artikkelen. Jeg tok kontakt for dette var spennende og fikk stillingen som sjefsredaktør. De likte tydeligvis intervjuet og min entusiasme. Og det har vært spennende å bygge opp tidsskriftet fra grunnen av.

Innovasjonen har fortsatt. For eksempel startet man Frontiers for Young Minds, hvor forskere skriver om sine resultatet myntet på aldersgruppen 8-15. Fagfellene er ungene selv og jeg hører at de er de tøffeste. Her er et eksempel på en slik artikkel. Gjennomsnittlig antall visninger per artikkel er 32 000. Det har vært en stor suksess.

Tilbake til de «voksne» Frontiers tidsskriftene og Frontiers in Physics spesielt. Nøland skriver «Det svekker NTNUs omdømme, belønner middelmådighet, gir forskere mulighet til å ta snarveier, og bidrar samtidig til å forurense den internasjonale forskningslitteraturen ytterligere.»

Gjesteskribenten

NTNUs publiseringsavtaler er ikke bare millionsløsing: – Det er penger som bidrar til å forurense forskningen

Tja, jeg er altså tungt involvert med Frontiers in Physics. Min middelmådighet strekker seg til også å lede et senter for fremragende forskning, PoreLab, samt at jeg er på andre året på et ERC Advanced Grant. Jeg er også medredaktør i to andre tradisjonelle tidsskrifter.

Frontiers holder strengt på at ingen redaksjonelle avgjørelser kan gjøres av Frontiers ansatte. Det er det kun de vitenskapelige redaktørene som kan gjøre. Alle kloke avgjørelser, men også feil, er det forskerne som står for. Per i dag avvises en tredjedel av alle manuskripter som kommer til Frontiers umiddelbart. Ifølge siste sjekk avviser Frontiers in Physics 52% av manuskriptene vi mottar.

En viktig avdeling hos Frontiers er the Research Integrity Team. Denne avdelingen tar seg av alle integritetsspørsmål som stilles om materialet som publiseres. Frontiers har den største avdelingen av denne typen blant alle utgivere. For eksempel oppdages siteringsringer fra tid til annen. Et økende problem er publikasjonsmøllene (paper mills). Har fagfellene habilitetsproblemer som ikke er oppdaget før publikasjon? Alle disse problemene berører alle tidsskrift. Det kom tydelig frem under årsmøtet til the European Association of Science Editors I fjor sommer der den ene redaktøren etter den andre stod frem og fortale om deres integritetsproblemer. Konklusjonen på møtet var at det pågår et våpenkappløp mellom forlagene på den ene siden og røverforskere på den andre siden.

Olaussen og Nøland snakker ut fra dyp uvitenhet når de hevder at Frontiers ikke tar kvalitet på alvor. Jeg ville ikke ha arbeidet med Frontiers i 12 år så langt om jeg på noe vis hadde observert snarveier eller lignende. Jeg kjenner Frontiers in Physics ut og inn, og jeg kjenner Frontiers.

NTNU bruker penger på røverforlag, heller enn kvalitet, mener Olaussen

Men hvorfor kommer Olaussen og Nøland med disse påstandene? Ingen av dem har publisert i Frontiers. Olaussen argumenterer for å erstatte Frontiers og MDPI avtalene med en avtale med Wiley. Jeg kan forstå det da 50% av hans publikasjoner var nettopp hos dette forlaget i 2025. Ingen av de to har kjennskap til hvordan Frontiers fungerer. Nøland refererer til finske JUFOs (tilsvarer det Nasjonale publiseringsutvalget) degradering av flere Frontiers tidsskrift. Frontiers-ledelsen reagerte kraftig på dette og det ble flere møter mellom den og JUFO. Etter hvert kom det frem at JUFOs beslutning var tatt på samme grunnlag som Olaussen og Nøland baserer sine uttalelser: ryktebasert informasjon. De hadde ingen ting konkret.

La meg skyte inn her at Frontiers in Physics står på European Physical Society’s liste over anerkjente tidsskrift.

Men hvorfor disse ryktene? Vitenskapelig publisering står midt i en revolusjon hvor man går fra papirbasert publisering til elektronisk publisering. En konsekvens av dette er at den gamle abonnements-baserte forretningsmodellen kollapser. I praksis betyr det å flytte kostnadene ved publisering fra leser til forfatter. Den gamle modellen har frembrakt enorm profitt for forlagene, noe som tydeliggjøres i denne artikkelen i the Guardian. Den nye modellen, gold open access, hvor publiseringskostnadene flyttes fra leser til forfatter, lukker disse profitt-mulighetene.

To ting skjer som konsekvens av denne endringen. Den første er at når nye mulighetsrom åpner seg, vil det alltid dukke opp seriøse og useriøse aktører. De useriøse forsvinner etter hvert som følge av Darwinsk evolusjon og de seriøse blir igjen. Den andre tingen som skjer, er at forskerne plutselig opplever å få regninger for sine publikasjoner.

Disse to aspektene gav gold open access et dårlig rykte. Man satte likhetstegn mellom gold open access og dårlig kvalitet samt at ingen liker å få regninger. Dette med å få regninger er i ferd med å løse seg gjennom publiseringsavtalene. Det var de useriøse som stod for mangelen på kvalitet. Hvor ble det forresten av Hindawi, det tredje store gold open access-forlaget? Det ble kjøpt opp av Wiley (tenk det Olaussen) som deretter kvittet seg med navnet. Det var et forlag som virkelig hadde store kvalitetsproblemer og nå er det rettmessig borte.

Jeg må forklare hvorfor publiseringsprisene er som de er for gold open access og jeg bruker Frontiers in Physics som eksempel. Vi publiserer rundt 500 artikler i året. Tidsskriftet har ti ansatte og et rundt estimat av inntekt man trenger for å betale lønn, strøm, varme, lokaler… er € 100K per ansatt. Deler man dette beløpet ganger ti med 500 får man €2000. Legger man så til ti prosent for et fond til å betale for de som ikke har midler, ender man på €2200. Frontiers in Physics har en APC (article processing charge) på €2450.

Men hva med diamond open access? Nøland skriver: «NTNU kunne i stedet brukt midlene til å støtte alternative åpne publiseringsmodeller som diamond open access» hvor utgiver står for kostnadene. Typisk er slike utgivere universitetsinstitutter som har dette som en bi-aktivitet. Alle lønninger etc. er betalt over andre budsjetter. Dette kan fungere for smale fagfelt, men ikke for store fag som fysikk. Det øyeblikket man trenger egne ansatte, er APC nødvendig. Jeg satt i et utvalg for UHR-Bibliotek for å utrede dette i Norge.

Olaussen og Nølands angrep på Frontiers er basert på synsing, rykter og uvitenhet. Det er trist for Frontiers står for nytenking og innovasjon – og kvalitet! Jeg prøver å tenke tilbake i historien om det finnes paralleller. Thomas Edison forsøk på å forpurre Westinghouse’s nasjonale elektrisitetsnett basert på vekselstrøm er en fascinerende historie. Hadde han lykkes ville verden blitt satt årtier tilbake. Olaussen, Nøland og alle de andre negative synserne bør passe på at de ikke havner i samme skuff.