- Vi lever trolig i den farligste geopolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

Velkommen til NTNUs ledersamling i 2026. Jeg er nesten fristet til å si takk for sist. Jeg møter jevnlig på flere av dere ved ulike anledninger i min hverdag som rektor. Men sist vi møttes så mange, var da vi markerte oppstarten av ny åremålsperiode under «kick off» i august. Den gang snakket vi også om lederskap. Om ett universitet som må arbeide sammen for å nå våre felles mål om et sterkere NTNU. Derfor er det verdt å gjenta at vi er ett lederlag for ett NTNU, i tre byer, med 8 fakultet og ett vitenskapsmuseum. Sammen skal vi løfte universitetet til nye høyder, og alt begynner med hvordan vi får det beste ut av hver enkelt ansatt.

Mye går bra ved NTNU

Utgangspunktet vårt er godt. Vi er et betydningsfullt universitet i europeisk målestokk, vi har en unik profil og vi har et meget godt omdømme. Vi har verdensledende fagmiljøer og rekrutterer noe av det beste Norge har å by på av ungdom til våre studier. Vi har et fantastisk studiemiljø. Vi utvikler nye løsninger og bidrar til å skape verdier, både for bedrifter og offentlig sektor. Vi skaper grunnlaget for morgendagens teknologi og morgendagens samfunn. Og er sentrale i oppdraget til regjeringen om fremvoksende teknologier.

For å vise vår posisjon nasjonalt: NTNU er med i 7 av 8 nye sentre for fremragende innovasjon. Og vi tok storeslem med 5 av 6 nye forskningssentre på kunstig intelligens. Pluss et eget maritimt KI-senter.

Professor Magnar Bjørås ble vel fortjent «årets trønder» i Olavshallen for noen uker siden. Forskning på barnedemens engasjerer. Det er så bra at Magnar fremsnakker viktigheten av grunnforskning. Også som et grunnlag for radikal innovasjon. Men han er bekymret for vilkårene for grunnforskningen, og om vi klarer å ta vare på yngre forskere. Jeg deler bekymringene.

Kvalitetsmeldingen for forskning, som styret behandlet i går, tar opp flere tema på hvordan vi kan bli enda sterkere på forskning. Gode forskningsmiljø tar lang tid å bygge opp. Det vet jeg av erfaring. I møtet med strammere rammevilkår og budsjetter, så må vi likevel evne å prioritere kvalitet, kvalitet, kvalitet. Det betyr at vi må å tørre å ta vanskelige valg, men også gjøre noe annerledes fremover.

Fra strategi til handling

Verden har ikke blitt mindre urolig siden sist gang vi møttes. Til tider minner verden litt om fjellene her på Oppdal. Det kan være klarvær det ene øyeblikket og plutselig snøstorm i det andre. I skiftende omgivelser trenger man fokus og et godt kompass å navigere etter. Det leder meg over til det som er kjernen for denne samlingen, strategien:

Nå befinner vi oss i det første året av denne nye universitetsstrategien, NTNU 2035. Samtlige nivåer har jobbet med å konkretisere strategien innenfor sine fagområder. Og det er nå vi skal gå i gang med å ta de små stegene som bidrar til å realisere strategien. Vi har tre tydelige ambisjoner, og de gjentar jeg gjerne her, og ha dem i bakhodet underveis i talen:

• NTNU skal være et ledende internasjonalt universitet. 

• NTNU skal være en pådriver for kunnskapsbasert og bærekraftig samfunnsutvikling. 
• NTNU skal være et attraktivt akademisk felleskap.

Nå har vi kompasset på plass, men terrenget det er både krevende, men også preget av muligheter. La meg gi dere omriss av landskapet slik jeg ser det:Totalberedskapsåret 2026 – og de verdiene vi forsvarer.

2026 er totalforsvarsåret, hva innebærer det for oss? Totalforsvaret er langt mer enn bare politi og soldater. En vel så viktig del av totalforsvaret handler om å utdanne kritiske, reflekterte og engasjerte samfunnsborgere. Det er et av våre viktigste bidrag som en uavhengig utdanningsinstitusjon. Det at vi kan undervise, forske, formidle og søke kunnskap uten innblanding fra politikere og samfunnsliv, det er kjernen i den akademiske friheten – det er en frihet vi ikke kan ta for gitt. Det er også en av våre viktigste forutsetninger for å lykkes.

I Hovedbygningen på Gløshaugen er det to minnetavler om krigen. De minner oss om at vi har hatt studenter og ansatte som har betalt den høyeste prisen for demokratiet, for friheten og for freden i Norge. Det samfunnet vi lever i er verdt å forsvare, og det er mange måter å bidra til akkurat det. Og noe av det viktigste er at universitetene forblir et sted med frie levende debatter og engasjement. Ved NTNU og i Norge er det for eksempel ulike syn om samarbeid med forsvarsektoren eller hva som er framtidas ideelle energiforsyning. Det har kommet til uttrykk i form av bøker og leserinnlegg. Jeg mener at det er bra at vi har disse diskusjonene, for uenighet bidrar til en opplyst samfunnsdebatt. Målet er ikke å dyrke en konsensuskultur. Tvert imot er det, det respektfulle uenighetsfelleskapet som gjør oss til et bedre universitet.

Etikk er alfa og omega

Etikk er grunnleggende for alt vi gjør ved et universitet, og det blir stadig viktigere å ha et bevist forhold til. Derfor er jeg glad for at forslaget til nye etiske retningslinjene ved NTNU som skal ut på høring i organisasjonen. Etikk vil ikke nødvendigvis gjøre de vanskelige valgene enklere, men vi kan stå tryggere i at vi har tatt veloverveide og bevisste valg. Særlig i en tid som krever mer av oss. Enten det er snakk om samarbeid med eksterne eller internasjonalt samarbeid eller forskningsetiske avveiinger. Tilliten vi nyter som en kunnskapsinstitusjon bygger på at vi har gode etiske retningslinjer.

Omverdensanalyse – og det store bildet

Jeg sa i høst at vi må være forberedt på det uforberedte. I dette tiåret har det ikke vært noe som har lignet på et normalår: I 2020 gikk vi inn i en global pandemi. Og da vi var på vei ut av pandemien ble verden drastisk endret med Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Siden den gang har «uro» og «konflikt» preget dagsorden på ulike måter. Enten det har vært snakk om Gaza, Iran, Venezuela eller til og med Grønland. Vi lever trolig i den farligste geopolitiske situasjonen siden andre verdenskrig.

«Verdensordenen er i et brudd – ikke i en overgang», sa statsminister, Mark Carney for noen uker siden. Det er alvorlig at vi har en amerikansk president som truer og legger press på allierte som Canada, Danmark og Grønland. Det fører til at autoritære regimer som Russland kaster lengre skygger over sine naboer. Det påvirker oss som innbyggere i et lite og åpent demokrati. Og det påvirker oss som en internasjonal forsknings- og utdanningsinstitusjon.

Vi er i et nytt landskap. Stormaktsrivaliseringen mellom USA og Kina spisser seg til innenfor energi, sjeldne mineraler, metaller og særlig på området med kritiske teknologier. Big tech og politikk har blitt sterkt knyttet sammen. Evnen til å motstå press som et lite eller mellomstort land blir viktigere fremover. Vi europeere må være mer målrettet i utviklingen av nye fremvoksende teknologier. Her har også NTNU fått et nasjonalt ansvar.

Vi lever i en tid der vitenskapelige metoder og åpenhet er utsatt for press. Derfor må vi hegne om dette verdifelleskapet. NTNU skal fortsatt bidra til den globale kunnskapsdelingen. Vi skal fortsatt være nysgjerrige, lære av og samarbeide med de beste fagfolkene, uavhengig om de befinner seg i Kina, USA eller Sverige. Vi skal fortsatt være en så åpen institusjon som mulig, og så sikker som nødvendig. Akkurat nå er realiteten at det vitenskapelige tyngdepunktet innen fremvoksende teknologier skjer hos Kina. Kina er ledende innenfor 90 prosent av alle kritiske teknologier og det er en posisjon de har oppnådd i løpet av bare to tiår.

Noen mener at det sikreste er å ikke samarbeide om forskning og utdanning med land som Kina eller USA. Jeg er uenig. NTNU er nødt til å samarbeide med verdensledende fagmiljøer og forskere. Ikke bare for å opprettholde vårt høye faglige nivå, men for å bli et enda bedre og mer relevant universitet. Hva skjer hvis vi stiller oss på utsiden? Å være selvforsynt med kompetanse er en del av den nasjonale kunnskapsberedskapen.

Samtidig må vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang. Hvis vi ser på langtidsvarselet til Global Risk Report, er det klimaendringer og tap av naturmangfold som topper trusselbildet globalt de ti neste årene. Ikke krig, ikke konflikt. De globale klima- og miljøendringene er noe som vil ramme oss alle. Og Kina er en av nøklene for å lykkes med den grønne omstillingen. Vi er tross alt i samme båt.

En realfagskrise og mindre ungdomskull

Det er også helt nødvendig å tenke nytt om rekruttering, for ungdomskullene kommer til å bli mindre og behovet for kompetanse er stort i mange sektorer. Det betyr at konkurransen om kandidatene kommer til å spisse seg til. NTNU har over tid tydelig adressert en bekymring for realfagsrekrutteringen. Det skal vi fortsette med. Samtidig ser vi også at interessen for språk avtar, det er også bekymringsfullt.

Dere som kjenner meg, vet at jeg ikke liker å bruke ordet krise. Men fortsetter dagens utvikling kan Norge i verste fall risikere å mangle ingeniører, kirurger, kjemikere og mye mer. Vi må jobbe langsiktig, målrettet, og samarbeide på tvers av sektorer og utdanningsløp for å snu en negativ trend. Vi trenger en ny realfagsstrategi som ser hele utdanningsløpet - fra barnehage, via skole til arbeidstakere som tar videre- og etterutdanning. Det å jobbe med rekruttering blir desto viktigere. Og jeg er glad for at den nye studentrekrutteringsstrategien har kommet på plass.

KI - og få studentene tilbake til campus

Teknologi fører med seg muligheter, men også utfordringer. For noen uker siden fikk jeg en epost fra en student som savnet å se flere medstudenter i forelesningssalen. Mange valgte å følge undervisningen digitalt i stedet for å møte på campus. De søker heller ikke til bøker som kilde til kunnskap, ChatGPT fikser det. Dette utfordrer oss som utdanningsinstitusjon på nye måter. Teknologi kan være en ressurs og et verktøy, men det kan aldri erstatte den menneskelige faktoren i læring og undervisning.

Vi lærer bedre i et felleskap med andre nysgjerrige mennesker. Det er det som er mest inspirerende og stimulerende. Spørsmålet er hvordan vi får mennesker og teknologi til komme best mulig til sin rett? Statsråd Sigrun Aasland sier ofte mye klokt, og hun har helt rett i at studentene må tilbake til campus. Det krever en innsats fra alle parter.

Og det leder meg til det neste temaet, forventninger fra omverdenen.

Høye forventinger og tempo i omstillingen

NTNU utgjør om lag 15 – 25 prosent av sektoren, og det betyr at vi har et særskilt ansvar for å bidra til omstillingen av Norge. Overordnet skal vi gi kandidatene den kompetansen de trenger til å møte et samfunn og arbeidsliv i stadig endring. Kunnskapsdepartementet har som nevnt gitt NTNU et spesielt ansvar for nye fremvoksende teknologier. Og vi skal bidra til at kunnskap av høy kvalitet kommer raskere ut i samfunnet. Jeg er glad for at regjeringen har høye forventninger til oss. Og det leverer vi på.

I fjor hadde vi rekordmange nye doktorer ved NTNU, men det er noen mørke skyer i horisonten. For det er færre nye phd-kandidater som starter opp. Skal vi lykkes med å omstille Norge til å møte tiden etter oljealderen, så kommer vi til å trenge flere med doktorgrad. Og vi trenger flere nyutdannede doktorer som kan sette kunnskap ut i bruk både hos bedrifter og offentlige virksomheter. Mangel på kompetanse er et av de største hindrene til den grønne omstillingen og regjeringens ambisjoner. Derfor er doktorgradsgjennomgangen til regjeringen utrolig viktig og relevant for oss. Mitt viktigste budskap til utvalget, er at vi må passe på at Norge ikke utvikler flere mangelsykdommer. Vi kjenner allerede bivirkningene på rekrutteringen til realfagene. Nå må vi passe på at vi ikke vil mangle doktorgradskompetanse i omstillingen også.

Diskusjonen om arbeidsdeling kommer

Færre ungdommer får konsekvenser for dimensjonering i høyere utdanning. Det kan vi ikke løse uten god arbeidsdeling i sektoren, vi må se hvordan vi best mulig ivaretar helheten. Både med tanke på samarbeid og konkurranse mellom miljøer. Og for å sørge for at Norge har sterke miljøer innen små, men viktige, fagområder. En ny diskusjon om arbeidsdelingen bør ikke innebære at vi skrur tiden tilbake. Vi er et universitet som er resultatet av to fusjoner, med fagmiljøer i tre studiebyer. Den arven skal vi bygge videre på og dra nytte av. 

Og når jeg er inne på temaet fusjoner. I år markerer vi at det er 30 år siden navnet Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet så dagens lys. Og for ti år siden fikk vi en enda nyere utgave av NTNU, med fusjonene med høgskolene i Sør-Trøndelag, Gjøvik og Ålesund. Det skal vi feire, vi skal se på hvilke ringvirkninger fusjonen har hatt i regionene, og vi skal se fremover som ett samlet NTNU.

Det viktigste er menneskene ved NTNU

Før jeg avslutter må jeg snakke om det aller viktigste ved NTNU, menneskene. Fremover kommer vi også til å engasjere oss i flere viktige temaer på hjemmebane. Med god grunn, alt dette er viktige for realiseringen av strategien.

Vi har en ambisjon om at NTNU skal være det mest attraktive universitetet i Norge for ambisiøse studenter og ansatte. En viktig forutsetning for å lykkes med denne ambisjonen, er et godt lærings- og arbeidsmiljø for studenter og ansatte. Alle har et ansvar å bidra til det, men vi som ledere har et særskilt ansvar.

Arbeidsundersøkelsen ble gjennomført nå på nyåret og fristen gikk ut denne uka. Jeg håper det har vært høy deltagelse. Den er et av de viktigste hjelpemidlene vi har for å ta pulsen på organisasjonen. Nå står arbeidet foran oss med å bruke undersøkelsen, til å ta tak i de utfordringene som undersøkelsen har gitt oss innsikt i.

Et annet tema som kommer til å prege vårparten av semesteret er «samtalen» om ledelse og medvirkning. Det er opp til hver enkelt å delta, og det skal legges til rette for at alle som ønsker får sagt det du har på hjertet. Enten du har synspunkter om ledelsesmodellen ved NTNU eller om det er uklart hvor og når beslutninger blir tatt ved NTNU. Som rektor har jeg et spesielt ansvar for å legge til rette for god medvirkning. Det må dere her i salen hjelpe meg med. Og av naturlige årsaker kommer ikke jeg til å ta del i diskusjonen om ledelsesmodell.

Et nytt tverrfaglig NTNU bygges nå 

Etter planen kommer Norsk Havteknologisenter, Senter for psykisk helse og campussamlingen på Gløshaugen til å være ferdigstilt før denne strategiperioden er over. Det gir spennende muligheter for tverrfaglige samarbeid, og det arbeidet må vi starte med før byggene står ferdige. Det skal vi også snakke om i morgen. Deler av NTNU vil til tider være en byggeplass, og det må vi ta hensyn til. Det nye NTNU som bygges nå vil gi oss gode faglige muligheter til å samarbeide og øke kvaliteten i vår kjernevirksomhet. Hvordan griper vi disse mulighetene er spørsmålet til dere.

Nå går jeg inn for landing. Vi lever i spesielle tider som krever at vi ser det beste i hverandre og at vi får det beste ut av hverandre. Folk er og blir den viktigste ressursen ved NTNU. Nå går vi i gang med et spennende år, der vi skal gjøre strategien til en del av hverdagen vår, enten vi forsker, underviser, studerer, jobber administrativt, eller leder mennesker.

Jeg forventer ikke at dere har strategien liggende på nattbordet, slik det ble sagt da forrige strategi ble lansert. Men jeg vil at dere skal tenke: hva kan mitt fakultet eller institutt bidra med for å virkeliggjøre de tre ambisjonene

• NTNU skal være et ledende internasjonalt universitet. 
• NTNU skal være en pådriver for kunnskapsbasert og bærekraftig samfunnsutvikling. 
• NTNU skal være et attraktivt akademisk felleskap.

Nå bretter vi ermene opp for 2026. Og sikter langt og høyt mot NTNU 2035.