NTNUs publiseringsavtaler er ikke bare millionsløsing: – Det er penger som bidrar til å forurense forskningen

MDPI og Frontiers blir av flere ansett som røverforlag, og har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Mye har dreid seg om NTNUs avtale med disse forlagene, som utløper i 2026, og som i praksis gjør det «gratis» for NTNU-forskere å publisere åpent der.

Dette handler ikke bare om at NTNU sløser bort fem og halv million hvert år. Det svekker NTNUs omdømme, belønner middelmådighet, gir forskere mulighet til å ta snarveier, og bidrar samtidig til å forurense den internasjonale forskningslitteraturen ytterligere.

NTNU kunne i stedet brukt midlene til å støtte alternative åpne publiseringsmodeller som «diamond open access», eller investert i bedre lokale støtteordninger for forskere. For eksempel et publiseringsfond som kun dekker avgifter i anerkjente tidsskrifter med solid fagfellevurdering.

I 2025 valgte Finland å nedgradere 271 MDPI- og Frontiers-tidsskrifter til nivå 0. Begrunnelsen var at de øker antallet publiseringer med minimalt redaksjonelt arbeid og kvalitetssikring. De opererer i «gråsonen».

Frontiers fikk oppmerksomhet i 2024 da de publiserte en artikkel med usammenhengende AI-generert tekst og et oppsiktsvekkende bilde av en laboratorierotte med en penis dobbelt så stor som kroppen – også det generert med AI. Det har i ettertid utløst spekulasjoner om manglende fagfellevurdering.

I Norge er fremdeles 437 slike tidsskrifter på nivå 1. Og noen er faktisk på nivå 2, som i norsk sammenheng tilsvarer toppforskning. Forstå det den som kan. Men ikke alle har overlevd.

Det mye kritiserte MDPI-tidsskriftet Sustainability ble i 2022 kastet ut av listen over godkjente tidsskrifter. Senere ble det rangert til nivå 0. Det hjelper lite når det fortsatt er over 400 tvilsomme tidsskrifter som ennå ikke er nedrangert.

Dette er ganske oppsiktsvekkende når vi ser på erfaringene. Forskere forteller at de føler seg snytt. Nylig har det også kommet frem hvordan redaktører lager egne spesialnumre som et påskudd for å øke antallet egne publikasjoner. Det gir en selvforsterkende effekt – nesten som et pyramidespill.

En studie fant at MDPI avviser få artikler og publiserer artikler innen 37 dager etter innsendelse, noe som er uvanlig kort tid og antyder overfladisk arbeid. Det virker forhastet og kvantitetsdrevet.

- NTNU bruker penger på røverforlag, heller enn kvalitet

MDPI og Frontiers opptrer ikke som vanlige forlag, men er i praksis rene «open access» forlag. De søker å tjene penger på nye forretningsmodeller for publisering. Her er det ikke lenger leseren av forskningen som er kunden, men forfatteren selv. Dermed finnes det få insentiver til å sikre kvalitet fordi transaksjonen skjer allerede før artikkelen er publisert.

I Norge har MDPI og Frontiers vært en boble. De var først i stor vekst før de opplevde et kraftig fall. Men ikke i like stor grad på NTNU. I realiteten økte antallet publiserte artikler i Frontiers med nesten fem prosent i 2025. Riktignok gikk MDPI ned med 19 prosent.

Om NTNU skal forsvare en publiseringsavtale fordi den ikke gir noe ekstra kostnad hvis ingen benytter seg av den, er et usedvanlig dårlig argument. En avtale som i prinsippet er «gratis» for forskere, tar ikke innover hvilken snarvei dette er til rask publisering uten kvalitetssikring. Det belønner i praksis middelmådighet.

Selv dyktige forskere kan bli fristet til å ta en «snarvei». Et publiseringssystem som premierer volum over kvalitet, undergraver forskningens integritet.

Å opprettholde slike avtaler er som om NTNU skulle holde en åpen bar med gratis øl til ansatte, og si at “det koster ingenting så lenge ingen drikker”. Men hvorfor skal vi i utgangspunktet legge opp til at forskere skal fristes med noe de i utgangspunktet ikke er tjent med?

Noen argumenterer med at akademisk frihet innebærer at forskerne fritt må få velge publiseringskanal selv, og at vi ikke kan nekte noen å publisere i tvilsomme forlag. Men det er ikke det samme som at vi bør sløse bort penger på disse forlagene. Å fjerne den økonomiske støtten er ikke det samme som et forbud.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Forskere som mener at MDPI og Frontiers er riktige for deres forskning, kan fortsatt publisere der, men må evne å skaffe seg finansiering fra andre kilder enn å ta fra fellesskapet.

NTNU er Norges største universitet og har ambisjoner om fremdragende forskning. Når det legges opp til en betydelig andel publikasjoner i tidsskrifter kjent for svak kvalitetssikring, kan det bidra til å undergrave tilliten til det NTNU-forskere publiserer. Og det legitimerer denne formen for tvilsom praksis.

I stedet for å sløse bort pengene, kunne de blitt brukt på bedre formål. Min akademiske frihet handler ikke om at NTNU skal ukritisk finansiere alle publikasjoner i alle kanaler.

Å aktivt fjerne støtten til MDPI og Frontiers er et nødvendig grep for NTNU, men vil også bidra til mindre forurensning av den akademiske litteraturen som i dag er overlesset av såkalt «junk science». Vi drukner i for mange artikler. Øker volumet ytterligere, blir det enda vanskeligere å skille mellom god og dårlig forskning. 

Det er på en alarmerende måte blitt vist antallet publiserte artikler globalt økte halvannengangen fra 2016 til 2022, uten tilsvarende økning i antall forskere. Dette er blant annet de nye OA-forlagenes fortjeneste. 

Forskning handler til syvende og sist om tillit. Tillit til at det som publiseres er grundig vurdert, etterprøvbart og bygget på faglig integritet. Når den tilliten svekkes – gjennom forlag som prioriterer volum over kvalitet – rammer det ikke bare NTNU. Det rammer hele det vitenskapelige økosystemet som beslutningstakere og samfunnet ellers er avhengige av.

I en tid der forskningen allerede kjemper mot synkende tillit, må vi heller ta et oppgjør med problemet enn å bidra til problemet.