Om Dragvoll, campussamling og gammel kjærlighet

Middelaldrende menn skal generelt sett avstå fra å snakke om gammel kjærlighet, spesielt når den har falmet. Når perspektivene har endret seg, og når begge begynner å bli preget av tidens tann og en total make-over synes noe urealistisk. Samtidig er det noe som også virker og som er bra, men tvilen gnager. Spørsmålet er om man skal gå videre til noe nytt, eller henge fast i det gamle. Hva er kostnaden? Hva er den mulige gevinsten? Hvilket tidsperspektiv er fornuftig? Er det mulig å finne kjærligheten på nytt?

Mitt forhold til Dragvoll inneholder mange scener fra et gammelt ekteskap. Det var en gryende forelskelse som etter hvert ble til noe mer. Vi fant hverandre tidlig på 1990-tallet, litt nølende i starten (slik det gjerne er før man begynner å kjenne hverandre, jeg hadde tross alt hatt et forhold til universitetet på Lade), men etter hvert ble det ren kjærlighet. Jeg trivdes med studiene, engasjerte meg i studentdemokratiet, fikk venner, og jeg lyktes ganske brukbart faglig. Velstand!

I 1999 gjorde jeg det imidlertid slutt. Ikke fordi det var oppstått store knuter på tråden, men fordi livets realiteter slo inn. Livet som stipendiat på Dragvoll var velsignet på mange måter, men jeg innså likevel at det ikke ville bli oss. I alle fall ikke i denne omgang. Utsiktene til økonomisk havari ble avgjørende, pengene ville jo ta slutt, og jeg sa opp stillingen som stipendiat. Jeg valgte «trygghet og inntekt», slik det ble uttrykt i en reportasje i Adressa noen år senere. Luftkrigsskolen og Forsvaret ble min arbeidsplass de neste tjue årene. Arbeidet med doktorgraden ble satt på pause, det hastet ikke, og det skulle ta enda et drøyt tiår før den var på plass. Dragvoll ble sporadisk besøkt, men kontakten var der. Hele tiden. Litt undervisning, litt sensur. Det var et helt greit avstandsforhold, og mitt nye liv var jo heller ikke så verst. Det nye livet var faktisk både spennende og utfordrende! Jeg tenkte i grunnen ikke så mye på Dragvoll sånn til daglig.

Men så traff livet igjen. Tilfeldig? Skjebnen? Mitt forhold til Forsvarets utdanningssystem hadde i alle fall surnet etter at den såkalte «utdanningsreformen» slo inn fra høsten 2018 med voldsomme budsjettkutt. På samme tid hadde det også begynt å surne til på mitt gamle institutt. Og et drøyt år senere annonserte NTNU etter to nye instituttledere der man tidligere hadde klart seg med en. Og jeg fikk den ene jobben!

Høsten 2020 flyttet jeg «hjem» til Dragvoll. Det var i grunnen slik jeg opplevde det, jeg kom tilbake til noe jeg hadde forlatt, og jeg kjente at jeg gledet meg. Gammel kjærlighet ruster jo som kjent ikke, dette ville bli bra!

Og det ble bra! Jeg har ikke angret en dag (eller nesten ikke), men jeg måtte tidlig begynne å gå runder med meg selv om mitt gamle kjærlighetsforhold til Dragvoll. Under pandemien med tomme kontorer og veldig få studenter, var det bare trist. Vi hadde jo hverandre, jeg var ofte til stede, men det var ikke nok. Mitt hjørnekontor var utstyrt med svake signaler, og under Teams-møter (et nytt bekjentskap) «frøs» gjerne bildet. Like greit, man vet jo fra før at bildet ikke blir bedre enn originalen og det er strengt tatt ikke så mye å se på. Speilet på badet formidler mye av det samme budskapet hver morgen. Men det ble for stille, en stillhet som riktignok stadig ble avbrutt av takarbeider og boring i betong. Et arbeid som virket fullstendig uforutsigbart og inntraff på upassende tidspunkt. Da måtte jeg forlate Dragvoll, det var jo likevel ikke mulig å føre en samtale, og jeg ble mer og mer klar over hvilke utfordringer som lå foran oss. Det var imidlertid fortsatt «noe» der, men jeg måttet gradvis erkjenne at det handlet mer om det fortidige enn nåtiden. Eller nostalgi om man kan driste seg til å bruke et slikt uttrykk.

Nå liker jo historikere fortiden. Mange av oss dyrker den, noe som heller ikke er så rart gitt at det handler om selve livsgrunnlaget. Men samtidig går livet videre. Vi går videre, vi tar inn nye perspektiver, stiller nye spørsmål og stiller andre krav og betingelser. Det jeg vel egentlig prøver å si, er at jeg har gått videre. Jeg er jo tross alt blitt instituttleder(!), men jeg tror ikke det er hele svaret på hvorfor mitt forhold til Dragvoll har endret seg. Hvorfor kjærligheten har falmet.

Det grunnleggende problemet fra mitt ståsted, er at Dragvoll i for liten grad har endret seg. Rent fysisk er det meste som da jeg forlot Dragvoll like før årtusenskiftet. På den ene siden er det et kvalitetstegn at bygningsmassen tilsynelatende bærer alderen godt, men på den annen side er det kanskje ikke like tillitsvekkende at det meste ser ut som det gjorde da alt var nytt. I alle fall inntil man ser nærmere etter.

Vi har auditorier som mangler universell utforming og rømningsveier. Vi har takkonstruksjoner som lekker med påfølgende muggproblemer som stadig skaper utfordringer, og en teknisk infrastruktur som skriker etter modernisering og fornying. Det er gjerne i overkant kaldt om vinteren, og for varmt de gangene trøndersommeren er på gjestevistitt. Alt dette har to av mine instituttlederkollegaer allerede skrevet utfyllende om her i Universitetsavisa. Jeg skal ikke repetere det de skrev, og jeg skal avstå fra å fylle ut med enda mer.

Samtidig har også Trondheim endret seg. Da jeg begynte som student i Trondheim i 1989 hadde ikke byen akkurat et pulserende uteliv. Det meste stengte relativt tidlig. Kafe- og restauranttilbudet var så langt unna dagens tilbud at det faktisk er vanskelig å begripe. Grillkantina på Dragvoll hadde ølservering og byen føltes ikke som en stor konkurrent fra mandag til fredag. Samtidig som byen har vokst seg større, har Dragvoll blitt et sted lengre ut på landet enn det var i min tid som student.

Dragvoll er ingen studentmagnet, for å si det forsiktig. Benedikt E. Javorovic satt ord på noe av dette i sitt lille skråblikk «Lite visste jeg at noen elsket Dragvoll», men også gjennom mine briller er det lett å se det samme. Og jeg var blant de som elsket Dragvoll, som tilbragte sene kveldstimer på lesesalen eller tok en pause på en av benkene i gata lyttende til musikkstudenter som øvde i øvingsrommene over hodene våre. Den gang var det altså mulig å få kjøpt seg en øl en tidlig kveld. Biffsnadder med pommes frites og bearnaisesaus, og en øl på tap. Faktisk. I dag er Dragvoll et tomt skall når ettermiddagen kommer. Knapt noen studenter, få ansatte.

Mitt kjærlighetsforhold til Dragvoll har på mange måter gått ut på dato. Fra å være en varm forsvarer av Dragvoll, ønsker jeg meg nå en campussamling. Og ja – jeg har sikkert adoptert «et typisk ledelsesperspektiv» som enkelte vil hevde. Det er sikkert noe i det, jeg teller penger og forsøker å holde kostnadene nede. Jeg skal sørge for at mine ansatte har så gode arbeidsforhold som mulig. Og jeg skjønner faktisk ikke hvordan man skal kunne sette Dragvoll i stand til å møte nye generasjoner ansatte og studenter og samtidig være en fungerende arbeidsplass. Det er ikke mulig dersom man skal gå fra flikking og mindre reparasjoner til full renovering. Prøv omfattende takarbeider over lengre tid. Etterpå vil det uansett være den forbannede arealnormen på 23 kvadratmeter som gjelder. Men den utfordringen slipper vi å ta, det er for lengst slått fast at det ikke kommer penger til en slik større renovering. Jeg er heller ikke lenger like blendet av Dragvolls «kvaliteter» som før, det er for mye som ikke virker. Og selv for en historiker er det begrenset hvor sjarmerende det er med gamle ting som ikke virker, selv om det åpenbart er betydelig faglig uenighet akkurat i det spørsmålet. Mine kollegaer får ha meg tilgitt.

Selvsagt er det selvsagt mye tvil og tro her. Mye. Ingen kan påberope seg sannheten om fremtiden. Jeg deler ikke pessimismen til min gamle studiekompis Oscar Amundsen om at en samlet campus vil svekke NTNU – jeg kjøper ikke argumentet om «First Price løsninger». Og jeg tror en ny campus nettopp vil tilby det Aksel Tjora nylig etterlyste fra sitt eksil i Australia – behovet for en levende campus. Vi kommer nærmere byen! Vi flytter ikke bare fra «noe», vi flytter til «noe»!

Jeg tror en samlet campus nettopp vil kunne bli alt det Dragvoll ikke er i dag. En levende campus for studenter og ansatte. En campus som legger til rette for at studentene virkelig kan ta fag og emner på tvers av institutter og fakulteter. Et sted som lever utenfor vanlig arbeidstid, og en campus som henger naturlig sammen med byen. En campus hvor Samfundet og et samlet Institutt for musikk henter frem det beste fra hverandre og utvikler NTNU og Trondheim musikalsk og kunstnerisk utenfor de begrensningene dagens organisering definerer. En campus som vil være et konkurransefortrinn for NTNU, nettopp fordi «alt» er samlet med de muligheter det gir for tverrfaglighet og utvikling utenfor dagens «ramme». Det er «kunnskap for en bedre verden» om man virkelig er i det pompøse hjørnet, eller alternativt nøyer seg med å slå fast at Trondheim også i fremtiden vil være Norges beste studentby.

Jeg håper, jeg tror, og jeg tar sjansen. Akkurat slik man gjør nå man satser på kjærligheten. Ofte ubetinget, riktignok sjelden med Statsbygg som forlover og giftekniv. Jeg forlater det gamle og satser på det nye. Ikke ulikt det mange middelaldrende menn (og kvinner) gjør. En troserklæring som nok vil falle mange av mine venner på Dragvoll tungt for brystet. Har jeg sviktet? Burde jeg ha holdt fast på det gamle, forsøke å lappe det sammen? Ga jeg opp for lett? Burde jeg ha holdt fast på kjærligheten til det som vi engang hadde?

Det ble ikke slik, dessverre. Sårene lar seg ikke fikse. Det koster for mye, og prosjektet havarerte egentlig for lenge siden. Nye Tek-standarder er fristende. Likevel vil det være en trist og vemodig dag, den dagen flyttelasset går fra Dragvoll. Men det er på tide å gå videre. Denne gangen er det ingen vei tilbake, men jeg håper på å finne kjærligheten på nytt. Jeg tror på et godt liv uten Dragvoll.