Vi betaler for tidsskriftene. Men hva eier vi?

Norge brukte i 2019 nesten en halv milliard kroner på å lese og publisere vitenskapelige artikler, og bruker utvilsomt mye mer i dag. Fordelt på de omtrent 5000 professorene her til lands tilsvarer det nesten 100 000 kroner per professor.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.

• Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 

• Fram til i vår var han direktør i Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.

Tenk om vi kunne organisere vitenskapelig publisering for halvparten av dette beløpet. Da kunne vi brukt store summer på felles infrastruktur og samtidig frigjort midler til forskning.

Men hva har vi egentlig kjøpt for pengene?

Vi har kjøpt tilgang til artikler og muligheten til å publisere dem. Det er viktige tjenester. Men har vi bygget opp systemer som forskerne og universitetene selv kan styre? Hvem bestemmer hvor forskningen lagres, hvordan den blir funnet, og om den fortsatt er tilgjengelig om tretti år?

Dette er temaet i en ny artikkel av Mark Huskisson og Johan Rooryck. De spør hvem som eier og styrer infrastrukturen for vitenskapelig kunnskap. Som de skriver: «A transformative agreement between a library consortium and a publisher is not a sovereignty instrument.»

De har rett. Avtaler som gir oss tilgang til artikler og rett til å publisere åpent, gir oss ikke kontroll over infrastrukturen som brukes til å spre, bevare og kvalitetssikre forskning som samfunnet har brukt hundrevis av millioner kroner på.

Dette er et større politisk spørsmål enn forlagenes profitt. Vi bruker offentlige penger på et system der forskerne skriver artiklene og utfører vurderingsarbeidet, mens sentrale deler av infrastrukturen kontrolleres av kommersielle eiere. Hva skjer når eiernes interesser endrer seg? Eller når politiske myndigheter legger press på systemene som kunnskapen er avhengig av?

Huskisson og Rooryck peker på utviklingen i USA. Offentlige nettsteder er blitt endret, og «climate datasets vanished». Plutselig blir spørsmålet om kontroll svært konkret. Kan forskere være sikre på at kunnskapen de trenger fortsatt finnes og kan brukes når politiske prioriteringer endrer seg? Kan vi overlate ansvaret for å bevare resultatene fra offentlig finansiert forskning til systemer vi selv ikke styrer?

Derfor synes jeg utviklingen av Open Research Europe er spennende. Hittil har plattformen først og fremst vært for forskning finansiert gjennom EU-programmer. I den nye fasen skal også forskere fra Norge og andre deltakerland kunne publisere uten avgift. Forskningsrådet er med på å finansiere ordningen. CERN skal drive plattformen, mens deltakerne får ansvar for styringen og den strategiske utviklingen. CERN er selv et godt eksempel på hva land kan bygge og styre i fellesskap når de mener en forskningsinfrastruktur er viktig nok.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Norske forskere bør orientere seg om denne muligheten når den nye fasen åpner for dem. Men det viktigste ansvaret ligger hos universitetsledere og forskningsfinansiører. De må bestemme hvor mye av det offentlige publiseringsbudsjettet som skal fortsette å gå til kommersielle aktører, og hvor mye som skal investeres i åpen infrastruktur vi kan styre sammen.

Fagforeningene bør også engasjere forskerne i denne diskusjonen. Hvor mye er prestisjen til enkelte tidsskrifter verdt, dersom prisen er at vi fortsetter å finansiere et system vi ikke styrer?

Vi kan ikke fortsette å bruke store offentlige beløp år etter år og være fornøyde bare fordi vi får tilgang til artiklene. Da fortsetter vi å overføre penger til private eiere, samtidig som vi forsømmer vårt eget ansvar for å bevare og formidle resultatene av forskningen vi har betalt for.