Hvis KI kan oversette alt – hvorfor publiserer vi fortsatt på engelsk?

Det handler ikke bare om grammatikk. Det handler om å beherske idiomer, retoriske konvensjoner og de ofte uuttalte forventningene som preger fagfellevurdering. For mange forskere har det å skrive på engelsk derfor vært inngangsbilletten til det globale vitenskapelige fellesskapet.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.
•  Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 
• I dag er han direktør ved Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.
• Han har brukt store deler av sitt profesjonelle liv på forskning som ikke alltid lot seg forklare i en overskrift. Det skjer at han bruker KI til å redigere norsken sin.

Dette har vi lenge tatt som en slags nødvendighet. Skal forskning deles på tvers av landegrenser, må vi ha et felles språk. Og det språket har over lengre tid vært engelsk.

Kunstig intelligens (KI) skaper i dag en kontekst der dette kan være i ferd med å endre seg. Men ikke helt på den måten mange tror.

Den mest åpenbare utviklingen er at KI gjør det enklere å skrive godt akademisk engelsk. Store språkmodeller kan hjelpe forskere med å formulere seg mer presist, mer idiomatisk og mer i tråd med etablerte sjangerkrav. Dette blir ofte fremstilt som en utjevning av forskjeller. Og det er det, til en viss grad.

En mer interessant og spennende utvikling handler ikke om skriving, men heller om lesing.

Historisk har byrden ligget hos forfatteren: Du må skrive på et språk leseren forstår. Derfor har forskere over hele verden tilpasset seg engelsk.

Men med dagens teknologi er ikke dette lenger like opplagt. En artikkel kan publiseres på mandarin, arabisk eller norsk, med et kort sammendrag på engelsk. En leser som blir fristet av sammendraget, kan bruke KI til å oversette hele teksten – raskt, presist og i økende grad pålitelig.

For første gang kan byrden ved oversettelse flyttes fra forfatter til leser.

Vi har allerede data som viser at språklig mangfold henger sammen med publiseringsmodell. Diamond Open Access – altså tidsskrifter uten publiseringsavgifter – har langt sterkere forankring i nasjonale språk enn det kommersielle, engelskspråklige systemet. Mens rundt 75 prosent av OA-tidsskrifter med publiseringsavgifter publiserer kun på engelsk, gjelder dette bare om lag 33 prosent av Diamond-tidsskriftene. Langt flere av dem publiserer også på flere språk.

Hvis språkbarrierer kan håndteres av leseren, ser bildet for valg av publiseringsspråk annerledes ut. Det som tidligere ble sett på som en begrensning – publisering på et annet språk enn engelsk – kan vise seg å være en styrke. At forskere kan skrive på morsmålet sitt, vil mange oppleve som en fordel.

Norges forskningsråd har nylig annonsert økt støtte til norskspråklige diamond-tidsskrifter. Dette kan leses som mer enn publiseringspolitikk: det kan være et tegn på at infrastrukturen for et mer flerspråklig vitenskapelig system er i ferd med å styrkes.

Slike signaler har foreløpig i liten grad slått gjennom. Systemet oppfører seg i det store og hele som om ingenting har skjedd.

Prestisje i akademia er fortsatt tett knyttet til engelskspråklige tidsskrifter. Ansettelser, opprykk og finansiering følger etablerte hierarkier der engelsk dominerer. Med andre ord: Selv om teknologien i økende grad gjør det mulig å kommunisere på tvers av språk, fortsetter vi å organisere systemet som om det ikke er tilfellet.

Engelsk er fortsatt dominerende. Men begrunnelsen for det er i ferd med å svekkes.

Vi har brukt flere tiår på å lære forskere at det er deres ansvar å sikre god kommunikasjon ved å skrive på engelsk. Kanskje er tiden inne for å begynne å bevege oss bort fra dette, når ansvaret også kan legges hos leseren.

Spørsmålet er ikke lenger om vi kan forstå hverandre på tvers av språk. Spørsmålet er om vi er villige til å endre et system som fortsatt forutsetter at vi ikke kan.