Artiklene jeg husker:

Året vi ikke fikk merke at byen er en studentby

2020 er året alle vil huske, men ikke savne. Disse tre artiklene gjorde inntrykk på journalist Solveig Mikkelsen i år.

2020: Året uten skoleeksamen, men med økning i antallet tilfeller av juks.
2020: Året uten skoleeksamen, men med økning i antallet tilfeller av juks.
Publisert Sist oppdatert

Ett ord på fire bokstaver ingen ville si høyt. Året vi ikke fikk merke at byen er en studentby. Musikere som feide meg av banen. Dette er tre artikler jeg husker ekstra godt.

1) Upopulært ord har mange navn

Da det i slutten av mars ble klart at det ikke blir eksamen med tilsyn (skoleeksamen) i vårsemesteret, var ikke juks et tema i den offentlige debatten. Da jeg ringte rundt og prøvde å finne ut hvordan faglærere så på faren for økt juks med hjemmeeksamen, særlig i ingeniørfagene, var det dunkle ord og vendinger. Og bagatellisering. Mange kviet seg for å ta ordet juks i sin munn. I stedet ble andre ord tatt i bruk, for eksempel tillit og samarbeid. Det var som om det ikke var skikk og bruk å snakke om juks.

Noen var heldigvis etter hvert med på å drøfte om det blir mer juks på eksamen når det ikke er tilsyn. I slutten av april intervjuet vi fire faglærere som åpent problematiserte faren for juks.

Hjemmeeksamenene ble avholdt og alvoret gikk gradvis opp for mange av oss. Tidlig i juni fortalte Instituttleder Einar Rønquist ved Institutt for matematiske fag at ingen strøk av de 1100 studentene som gikk opp i Matematikk 3.

Fortsatt ble det ikke den helt store debatten om jukseproblematikk. Så gikk professor og gjesteskribent Helge Holden inn i et minefelt. I et intervju 15. juni slo han fast at tradisjonell eksamen måler kunnskap best. Videre mente han at er det muligheter for juks, så vil det alltid være noen som jukser.

Helge Holden (til venstre) tok opp hvor alvorlig det er at studenter jukser. Einar Rønquist fortalte at 1100 på Matematikk 3 hadde eksamen, og at ingen av dem strøk.
Helge Holden (til venstre) tok opp hvor alvorlig det er at studenter jukser. Einar Rønquist fortalte at 1100 på Matematikk 3 hadde eksamen, og at ingen av dem strøk.

Debatten i UAs kommentarfelt tok deretter av. De som er vant til å arrangere hjemmeeksamen, tok kraftig til motmæle. Pedagoger likeså. Det ble tydelig at ingeniørene og de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagmiljøene lever i ulike verdener. Det gikk også ei kule varmt da en debattant lurte på hva slags menneskesyn Holden har. Andre igjen la vekt på at det ligger mye læring i moderne vurderingsformer.

I ettertid viste det seg at mange jukset. I slutten av juni fortalte faglærer Brynjulf Owren at han hadde dokumentasjon på at det ble organisert et nettbasert opplegg med utveksling av svar i emnet Introduksjon til vitenskapelige beregninger. Også faglærer Hallvard Trætteberg opplevde det samme. I emnet Objektorientert programmering tok 700 studenter eksamen. Det ble varslet på forhånd om at samarbeid var planlagt og etterpå om at det hadde foregått.

Jeg vil trekke fram intervjuet med Helge Holden som et av årets høydepunkter for min del. Nettopp fordi han utløste en slik viktig debatt i UAs spalter om juks, framtidige vurderingsformer og samarbeid versus måling av kunnskap.

Her kan du lese intervjuet: - Tradisjonell eksamen måler kunnskap best

2) Lite studentikos, mye hjemmeliv

Øverst på Nordre i Trondheim står statuen Studenten i den gamle stad av Nils Aas. I ett glimt illustrerer den et studentliv det har vært for lite av dette året: Selskapelighet, sosial omgang, få seg nye venner, flørte, få en kjæreste. Eller som det skildres i studentersangen statuen er inspirert av: Nu klinger igjennom den gamle stad:

Studenter i den gamle stad, ta vare på byens ry!

Husk på at jenter, øl og dram var kjempernes meny.

Og faller I alle mann alle, skal det gjalle fra alle mot sky:

La'kke byen få ro, men la den få merke den er en studenterby.

Og øl og dram, og øl og dram, og øl og dram, og øl og dram.

Det ble ikke helt sånn, nei.

12. mars ventet vi på meldinga fra NTNUs rektor som vi alle skjønte ville komme: All undervisningsaktivitet ble stoppet med umiddelbar virkning. Kollegaen min og jeg sprang bort til Elektrobygget og inn i nærmeste auditorium. Der hadde ikke foreleseren og studentene på forkurset i matematikk blitt meddelt nyheten ennå. Studentene tok den med fatning, pakket sakene og dro hjem. Alle var vi lykkelig uvitende om hvor lenge unntakstilstanden skulle vare.

Fadderuke, finvær og grilling i parken.
Fadderuke, finvær og grilling i parken.

Heldigvis fikk de nye studentene delta på fadderukene i starten av semesteret. Det store flertall håndterte smitteverntiltakene eksemplarisk, fikk likevel kjeft så det holdt i media og i noen tilfeller ansikt til ansikt. Men tallenes tale var tydelige: Det ble ingen smitteoppblomstring. Det gikk bra. Jeg er glad for at UA fikk fram positive og nyanserte skildringer av disse viktige ukene for ferske studenter. Ikke minst takket være vår studentreporter Jahn Ivar Kjølseth.

Hvor absurd dette året har vært for studentene og alle oss andre, gikk virkelig opp for meg i begynnelsen av november. Da tok jeg turen innom Koopen i Elektrobygget, der studenter satt i grupper og jobbet. Alle var iført munnbind. I alle dager, tenkte jeg. Hvordan havner vi her? Munnbind på campus? De var likevel heldige, de kunne samarbeide og diskutere fag med hverandre og ha det sosialt på campus.

Rikke Nielsen, Maren Thorhus og Sofie Eikeland fortalte at dette året slettes ikke hadde vært noen dans på roser. Nå gledet de seg til jul.

Studenter med munnbind: Nå anbefales alle om å bruke munnbind på offentlig sted.
Studenter med munnbind: Nå anbefales alle om å bruke munnbind på offentlig sted.

Jeg vil trekke fram dette intervjuet fra 2020 med de tapre studentene. Og jeg håper 2021 etter hvert blir et år der det går an å feste, feire, slå ut håret, danse og synge uten å tenke på avstand og smitte. Da, kjære studenter, må dere ta vare på byens ry!

Her kan du lese intervjuet med studentene: - Uten fysisk oppmøte hadde vi slitt mer

3) Feid av banen av musikere

Da professor Michael Francis Duch i mai inviterte meg til å skrive om musikere fra hele verden som spilte sammen på Zoom, var jeg bare delvis inspirert. Jeg hadde jobbet full dag og nå ble det kveldsjobbing i tillegg. Dessuten hadde jeg null forhold til friimprovisasjon.

Så var vi i gang. Om lag 25 musikere dukket opp på skjermen i hver sin firkantede boks. Mitt utrente øre fanget opp at friimprovisasjonen fløt fint uten at musikken hang seg opp eller krasjet i samtidig lyd. Noen laget seg kule bakgrunner.

Jeg ble bare sittende helt fjetret. Jeg så på det som foregikk på Zoom og hørte på musikken. Helt bergtatt. Helt sugd opp i seansen og kombinasjonen av friimprovisasjon og armbevegelsene og hendene til Maria Sappho, som vi kunne se i flere versjoner av seg selv. Dette var absurd. Dette var fantastisk. Min forlengst avdøde mor ville nok kalt musikken for kattjammer, men for meg var det liflige toner.

Nedenfor kan du se en filmsnutt fra seansen:

Det var et initiativ fra professor Raymond MacDonald ved Universitetet i Edinburgh som startet denne internasjonale samspillinga. Han er en av grunnleggerne av Glasgow Improvisers Orchestra og foreslo samlinger for ensemblet på Zoom. Dette ble til ukentlige samlinger for musikere fra en rekke land. Duch og masterstudentene, som også har deltatt, fikk med ett spille sammen med ledende utøvere på dette feltet, blant annet Maggie Nicols, George Lewis, Anto Pett og Alvin Curran.

Michael Francis Duch
Michael Francis Duch

2020 har vært et kjedelig og ensformig år. Jeg har likevel vært heldig, jeg har trygg jobb og familie rundt meg. Men noe vesentlig har manglet. Kulturtilbud uten å tenke på smitte, avstand og munnbind. Det å gå på kino eller konsert, eller høre på et foredrag på Litteraturhuset. Følelsen av å sveve etter å ha sett en god film, lytte til vakker musikk eller lært noe nytt. Det var slik jeg følte det da jeg hørte på musikerne fra Glasgow, Trondheim, Tokyo, New York, Tallin, Moskva og Japan. Det var et skikkelig kultur-kick, som brøt monotonien i 2020. Nå håper jeg å få høre noen av disse musikerne live en gang. Det er fint å se fram til noe nå når traurige 2020 snart går over i et like traurig 2021.

Her kan du lese artikkelen: Musikere fra hele verden spiller sammen på Zoom

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS