Ytring
Kan ytringslek gi rødlørdag?
Universitets- og høyskolesektoren kan ikke kontrollere Silicon valley eller det frie markedet, men vi kan og bør forbedre grobunnen i akademia for individets glede med å delta.
Det å være passiv har økt i verdi for studentene fordi gevinsten med å være aktiv har falt, og/eller kostnaden økt, foreslår Margrethe Voll Storaas.
Foto: Privat
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Etter at Inga Strümke delte at hun gruer seg til augusts forblåste blåmandager har flere undervisere beskrevet samme opplevelse: de siste ca. fem årene er studentene blitt mer passive, ukonsentrerte og mer avhengige av digitale verktøy. Der de før snakket med hverandre i pausen, sitter de nå på mobilen. De ulike indikatorene ser ut til å samspille opp mot en generell passivisering.
Professor Espen Ytreberg inkluderer bruken av smarttelefon og KI når han mistenker at faktorene akademia selv kan gjøre noe med for å bedre studenters deltakelse «er mindre bestemmende». Denne tolkningen viderefører passiviseringen til institusjonen og foreleserne.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
En annen tolkning er at passiviserende teknologi fungerer som en forsterkende faktor i det eksisterende gapet mellom gevinst og kostnad fra å engasjere sidemannen eller plenum. At det å være passiv har økt i verdi for studentene fordi gevinsten med å være aktiv har falt, og/eller kostnaden økt.
Det er tross alt ikke bare teknologibruken som har endret seg de siste årene. Ytringskulturen rundt studentene har også det. Ifølge UNG-undersøkelsene er mange mellom 15-25 år «redde for å si hva de mener fordi samfunnet er blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt»: I 2022 52%, i 2025 40%. Tallgrunnlaget er så tydelig at regjeringen i fjor lanserte en nasjonal strategi for ytringsberedskap.
Da jeg selv var emneansvarlig i 2024 hadde høgskolen nylig måtte sette det å delta minst én gang i diskusjon i plenum og i gruppe som et formelt undervisningskrav. Det var rart å krysse av navnene etter timen for hvem som hadde sagt noe. Mistrøstig. Jeg likte det ikke. Å snakke høyt er en selvfølge med å studere, et minimum som skulle vært en glede.
Ikke bare for å ha det gøy i studiene – ytringsglede går dypere. Å stille et spørsmål eller gi lyd til en undring er spiren til en mening. Og å mene er hele akademikerens mål og virke. En mening i akademisk forstand er jo også bare det å ha en forståelse. Man mener at «slik kan jeg forstå dette». Hvordan vi forstår noe kan, i tur, forandres. Derfor finnes akademia og møter studentene til forelesning.
Samtidig er folks forståelse dypt personlig. Også ens egen. Autentiske følelser finnes der, som rundt ens tilhørighet og identitet. Tar hele min familie feil? Hvilken isme tilhører jeg? I den spenningen engasjeres vi. Kroppen reagerer, våkner, blir nysgjerrig på den andre – fordi vi fra den sosiale relasjonen møter motstand og utfordring, som utløser sannere kunnskap også om oss selv.
Når det å mene ikke lenger oppfattes som like lov, blir heller ikke det å lære og mene – som ved å snu seg mot sidemannen og spørre nysgjerrig eller kritisk – like interessant. Fokuset glipper fra start. Man trekker raskere på skuldrene, subber gjennom gruppeoppgavene, åpner Claude før Snapchat kaller.
I Fritt Ords Monitorprosjekt på ytringsfrihet (s. 43) fant forskerne at det de kaller den restriktive posisjonen, der man mener at ord kan skade samtidig som man avviser at ytringsrommet for kontroversielle meninger er for trangt, var den største i befolkningen på hele 27%. Dataene er hentet i 2013, 2015 og 2020 – ungdomstiden til dagens studenter. Jeg mener det er rimelig å anta at dette har gjort taushetsspiralen større (mekanismen der villigheten til å være stille øker jo mer man oppfatter at ens mening er i mindretall, s. 65): dersom studentene også er redde for at ens meningsutforskning blir anklaget for å være direkte skadelig er det ikke rart de ser det som en for høy risiko å delta.
Når så skjermene, også gjennom algoritmiske ekkokamre, umiddelbart belønner der det sosiale miljøet straffer er passivteknologisk taushet en rasjonell handling. Studentene er i denne tolkningen ikke bare sauepregede skjermforbrukere men sosialt intelligente deltakere i en antitetisk ytringskultur som i praksis belønner taushet.
Det positive? Hvis man godtar at en ytringsgledekultur er en bestemmende faktor for deltakelse har akademia mye mer påvirkningsmulighet enn Ytreberg-linjen tilsier. Konkrete tiltak for å øke den sosiale belønningen av å utforske fritt i fellesskap mot ens (fag)personlige posisjon kan da påvirke initiativ i egen utdannelse i positiv retning.
En konkret måte jeg prøvde å få til dette på var leken «Rødt lys», som jeg gjorde til en ytringslek. Etter litt forberedelsestid stilte alle studentene og jeg på linje bakerst i rommet. Én om gangen sa vi en mening. Resten skulle svare ved å si høyt hva de mente om posisjonen: «grønt lys» betydde enig eller vet ikke (kanskje var posisjonen upresis). «Gult lys» litt uenig. «Rødt lys» veldig uenig.
Studentene som bare fikk grønt lys måtte stå stille. Fikk de gult lys fra minst én kunne de gå ett skritt frem. Sa noen «rødt lys» fikk de gå to skritt frem. Altså, dem med de mest debattverdige – presise, originale, engasjerende, kontroversielle – meningsposisjonene vant. Følelser er ikke farlige.
De fleste begynte ufarlig. Norvegia er bedre enn Synnøve. Kantinens åpningstider bør bli lengre. ABBA var bra. Få var veldig uenige.
Så kom to-tre gutter som så humoren i øvelsen. Gleden i leken. Trygge nok fra før til å skape noe spennende, slippe seg fri. «Kvinnefotball er kjedeligere enn herrefotball uansett hvor mye penger vi spytter i!» – «Rødt lys!»
En av jentene tok imot fakkelen og hentet opp pensum. «Menn bør dopes nedover i prestasjonsevne så kvinner kan konkurrere med dem». «Rødt lys!», sa han lengst fremme med et blunk. Etter hvert kunne vi øke vanskelighetsgrad; snart skulle studentene legge frem et helt argument og ikke bare en påstand (posisjon). «Menn bør dopes nedover fordi…». Til slutt er leken et godt akademia i miniatyr.
Hva ville skjedd om alle førsteårsstudenter lekte denne, i ønsket form, idet semesteret begynte? Jeg tror vi kan gjøre blåmandag til rødlørdag ved å leke litt med det vi jobber med fordi det aktivt ufarliggjør for studentene våre det å våge og ytre seg.
Det trengs nå.
Nei, UH kan ikke kontrollere salg på Elkjøp og Eplehuset, det frie marked eller Silicon Valley. Men vi kan og bør forbedre grobunnen i akademia for individets glede med å delta.
