Ytring
Rundt samme bord
For første gang på flere år skal alle fagforeningene i staten forhandle om den samme lønnspotten. Det gir en mulighet til å gjøre lønnsoppgjøret mer kollektivt, mer forståelig og mer rettferdig for alle ansatte.
– Mange er nok som meg og finner det både pinlig og nedverdigende å skulle bruke tid på å sitte og skrive selvskryt i lønnskrav for å få sin rettmessige del av potten, skriver Ronny Kjelsberg.
Foto: Synne Mæle
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Denne tittelen har jeg lånt av et innlegg historieprofessor ved UiO, Knut Kjeldstadli, hadde i sin spalte i Klassekampen i 2014. I spalten skrev han om viktigheten av at alle ansattgrupper ved universitetet sitter rundt samme bord og diskuterer. For Knut sin del handlet det om hans opplevelse av å være medlem og ha verv i NTL, hvor også jeg ble kjent med ham. Han var et fremragende eksempel på den typen akademikere som ikke låser seg inne på sitt kontor, men tar med seg sin kunnskap ut i samfunnet og engasjerer seg i det. Knut gikk dessverre bort i fjor, men arbeidet hans vil prege både akademia og fagbevegelsen i lang tid fremover.
Nå er det ikke møtebordet i NTL-møter som er mitt tema i dette innlegget. Det er nemlig et annet bord hvor representanter for alle ansatte nå sitter samlet rundt for første gang på flere år. Det er bordet hvor de lokale lønnsforhandlingene skal foregå i høst. Nå er nemlig den kaotiske og tidvis konfliktfylte perioden hvor vi har hatt ulikt lydende tariffavtaler i staten over, og i årets forhandlinger sitter representanter for alle fagforeningene rundt det samme forhandlingsbordet og forhandler om den samme potten med penger. Det er viktigere enn mange kanskje er klar over.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Det er nemlig store forskjeller fra sist vi hadde en felles tariffavtale i Staten. Før H- og Frp-regjeringen i sin tid lot Akademikerne få sin egen tariffavtale med all lønnsfastsettelse lokalt, hadde vi et nasjonalt lønnssystem som sikret alle både minstelønn og lønnsutvikling over tid, gjennom lønnstrinn, lønnsrammer, lønnsstiger og sentrale tillegg til alle. Dette ga fagforeningene streikerett på, og mer innflytelse over, lønnsfordelingen, og ikke bare rammen.
Unio, ledet av Forskerforbundet, hoppet som kjent over på Akademikernes avtale i 2022. Det er fagforeningshistorisk interessant, siden nettopp uenighet i synet på "lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig sektor" var årsaken til at Forskerforbundet meldte seg ut av Akademikerne i 2005. Akademikerne har nemlig tradisjonelt hatt et syn på lønn som noe arbeidsgiver skal kunne fordele ut fra markedsprinsipper (tilhører du en gruppe som er ettertraktet av andre arbeidsgivere, får du mye i lønn, gjør du det ikke, får du lite). Dette står i motsetning til det som kanskje er et mer tradisjonelt syn blant fagforeninger, hvor lønn handler om en rettferdig fordeling av den verdiskapingen i samfunnet som alle bidrar til.
Unios overgang til Akademikernes avtale i 2022 førte til at deres tariffavtale ble den den største i mange statlige institusjoner, inkludert NTNU og etter litt uklarhet ble de uorganiserte dermed også plassert på den avtalen. Dette skaper noen betydelige problemer dersom man har som intensjon å ha "lik lønn for samme arbeid og arbeid av lik verdi, kompetanse, erfaring og ansvar" (som det står i dagens felles hovedtariffavtale). Med en avtale hvor all lønnsfastsettelse var lokal, kunne noen hovedsammenslutninger systematisk flytte lønnsmidler fra midlertidig ansatte og uorganiserte over på sine fast ansatte medlemmer, mens andre ikke kunne gjøre det samme i samme grad. Over tid ville dette skapt uholdbare skjevheter som ikke lar seg forsvare mot disse ganske allment anerkjente likelønnsprinsippene.
Derfor er det faktisk ekstremt viktig at alle nå igjen sitter rundt samme bord, og at alle ansattgrupper får mulighet til å få sin rettmessige del av verdiskapingen. Men at staten har abdisert som arbeidsgiver, og nå overlater alt ansvar for lønnsutvikling, likelønn mm. til de lokale forhandlingene skaper åpenbart problemer. Én ting er at det svekker fagforeningenes påvirkning på lønnsutviklingen når vi ikke har streikerett på den. Det undergraver også den tryggheten man tidligere hadde som statsansatt i å være sikret både en lønn og en lønnsutvikling. Det øker også faren for at grupper av ansatte blir sittende helt uten lønnsutvikling, og for større ulikheter.
De sentrale lønnsoppgjørene på vårparten kalles ofte "vårens vakreste eventyr", men jeg tror det er relativt få ansatte i staten som opplever de lokale forhandlingene på samme vis. Mange er nok som meg og finner det både pinlig og nedverdigende å skulle bruke tid på å sitte og skrive selvskryt i lønnskrav for å få sin rettmessige del av potten. Mange lar det da også være, men vil da kunne oppleve dårligere lønnsutvikling i et mer individualisert og markedsbasert system. I tillegg er det vanskelig for mange å forstå systemet.
En lønnsramme i tråd med frontfaget på 4,4 % gir nemlig en ramme til fordeling på 2,7 % siden man må trekke fra flere elementer. En er det såkalte "overhenget" (helårsvirkningen av fjorårets lønnsoppgjør - matematisk beskrevet i prosent som (Lønn i desember - Gjennomsnittslønn i fjor) / Gjennomsnittslønn i fjor × 100, i år beregnet til 1,7 %. Så kommer lønnsglidning (all lønnsvekst utover den framforhandlede: ekstraordinære tillegg, overtid m.m., i år beregnet til 0,8 %). Men så er jo ikke engang 4,4 - 1,7 - 0,8 lik 2,7, så her kan jo forvirringen bli total. Det kommer av at man til slutt må gjøre den "motsatte" vurderingen av hva man gjør når man vurderer overheng. I tillegg må man nemlig til slutt vurdere hvilken årsvirkning av et bestemt prosentvis tillegg fra 1. mai som gir 1,8% - og *det* er 2,7 %.
Man kan jo skjønne at forvirringen kan bli stor rundt hvordan systemet fungerer og hva som er en rimelig lønnsvekst å forvente. Jeg beklager å sikkert ha bidratt til det i avsnittet over, men årets tall er altså 2,7 og ikke 4,4. Det at systemet er litt kronglete å forstå bidrar til at mange sliter med å vurdere hva som er realistiske lønnskrav. I tillegg kommer letingen i NTNUs lokale lønnspolitikk for å finne relevante kriterier å putte inn i sitt lønnskrav, uten å vite hva som er viktig(st) og hvor lista ligger. Det har de siste ukene gått en debatt om hvor mye arbeidstid forskere bruker på å skrive søknader i stedet for å forske. Man kunne hatt en lignende debatt rundt hvor mange arbeidstimer som går bort både for ledelse, tillitsvalgte, administrativt ansatte som jobber med lønn, samt alle vanlige ansatte i denne årlige prosessen. Kanskje avviklingen av hele systemet med lokale forhandlinger kunne vært en effektivisering som hadde gitt grunnlag for lønnsopprykk for alle etter hovedtariffavtalens paragraf 2.5.3.1.b?
Systemet med lokale, individuelle tillegg har i tillegg en annen ganske negativ side ved seg for universitetet, både personalpolitisk fra et arbeidsgiverperspektiv, men også kollegialt. Tidligere forskning på individuelle lønnsopprykk antyder nemlig at misnøyen ved å ikke få tillegg er betydelig sterkere enn fornøydheten ved å få det. Enda verre er kanskje mengden av forskning som peker på at prestasjonslønn skaper psykisk uhelse. I sum er dette dermed et system med individuell lønnsfastsettelse skreddersydd for å skape misnøye på arbeidsplassen. Dette er igjen et argument for en mest mulig kollektiv profil, som løfter alle.
Derfor må vi nå utnytte den positive muligheten som ligger i at alle igjen nå sitter rundt samme bord. Det gjør det mulig å ta et helhetsblikk på virksomheten som er vanskelig når diskusjonene er separate, og det kan skape et bedre samarbeidsklima som legger til rette for bedre løsninger for alle. Skal vi bygge et slikt sterkt og konstruktivt fellesskap må vi likevel ha noen grunnplanker i bunn:
Alle ansatte og ansattgrupper bidrar til NTNUs samfunnsoppdrag og fortjener sin rettmessige del av verdiskapingen.
Alle ansatte fortjener en lønnsutvikling over tid.
Lønnen skal være basert på lik lønn for samme arbeid og arbeid av lik verdi
Og til slutt må vi for fremtiden slippe konfliktskapende og forlengst tilbakeviste påstander som at lønnsveksten til noen svært få og lavt lønte kolleger har skyld i at professorer har for dårlig lønnsutvikling.
Da kan dette, om det ikke blir et eventyr, så i hvert fall ikke ende opp som en grøsser.
