Vil ha norsk robot på månen innen 2030

- Det er et romkappløp. Alle vil til månen nå, sier prosjektleder for Look Charlotte Alma.

Målet med Look, der studenter konkurrerer i å bygge en månerobot, er at slike roboter på sikt faktisk kan bli med til månen.

- I stedet for å drive gruvedrift på jorda, kan vi gjøre det på månen. Månen har enorme, uutnyttede ressurser. Noen kommer til å få utnytte dem. Skal Norge være en del av det, spør Alma.

Med sterke fagmiljøer innen undervannsteknologi, robotikk, sensorikk og AI mener Alma at Norge absolutt har mulighet til det.

- Vi har mange smarte hoder i Norge. Vi har også miljøer der vi kan teste teknologi som må tåle ekstreme klimaer. Det er veldig dyrt å sende ting til månen, så alt må testes før det sendes opp.

Norges frosne landskap ligner på månen

Kalind Carpenter, ingeniør ved NASA Jet Propulsion Laboratory, holdt foredrag på konferansen om Artemis-generasjonen av romekspedisjoner, som har som mål å gjøre noe som ikke har blitt gjort siden Apollo-programmet: å få mennesker tilbake til månen.

Budskapet hans til studentene i salen var tydelig.

- Jeg vil at dere skal finne opp nye måter å utforske månen på. Vi trenger ikke enda en månerover, vi trenger ikke bare flere kjøretøy. Vi trenger noe helt annerledes, og det er der dere kommer inn.

Til UA i etterkant forteller han at det ikke er tilfeldig at han holdt dette foredraget akkurat her.

- Norge og NTNU spesielt, er så vidt jeg vet veldig gode på robotikk og godt kjent med hvordan dette skal bygges for å tåle kulde og barske forhold.

Konkurranser som Look kan dermed være en god inngang til NASA for norske studenter. Det viktigste, mener Carpenter, er kontakter og lidenskap.

- Grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å jobbe med Norge, var Tom Nordheim. Han er en av de ledende forskerne ved APL (Applied Physics Laboratory), hvor de jobber med Dragonfly-prosjektet, som skal til Titan. Han jobbet med meg på Eels.

Eels, eller Exobiology Extant Life Surveyor, er en slangelignende robot bygget for å utforske overflaten og havene på en av Saturns måner, Enceladus.

- Vi har allerede noen veldig fremtredende nordmenn som kommer fra et perfekt, frossent landskap for å forstå hvordan vi kan lage teknologi som fungerer på månen. De har kontakter ved norske universiteter som definitivt kan hjelpe studenter med å finne en plass hos oss.

Han trekker også fram at Norges kompetanse innen havteknologi og «slush», altså mellomstadiet der is og vann er blandet sammen, kan være svært viktig når forskere leter etter vann under bakken på andre planeter.

- Det viktigste er å rette forskningen din inn mot noe av dette som du brenner for, og finne ut hvem som trenger engasjementet og ferdighetene dine.

Navigerer etter reflekterende lys

Carpenters foredrag ble holdt under konferansen Norstec Summit i Trondheim Spektrum.

Prosjektleder Jonas Kloster forteller at Norstec er en nasjonal paraplyorganisasjon som representerer over 500 studenter som driver med romrelatert forskning og utvikling.

Han er svært fornøyd med oppmøtet, og glad for at det kom representanter fra nær sagt alle medlemsorganisasjonene.

Norstec har også et inkubatorprogram som blant annet har bidratt til å starte opp en ny romrelatert studentorganisasjon i Bergen. Kloster håper de snart også får på plass en organisasjon i Trondheim som kan delta i Look.

En organisasjon som allerede deltar i Look, er inkubatororganisasjonen Eclipse NMBU. De hadde med seg roboten sin til Norstec Summit.

Robotikkstudent ved NMBU og leder for Eclipse NMBU, Karen Eide, forteller at hun lenge har hatt lyst til å jobbe med robotikk i verdensrommet, og at dette derfor var et naturlig prosjekt å kaste seg over.

- Det er spennende å kunne sitte på jorda og kontrollere og styre noe som skjer på en helt annen planet eller måne.

Hun har med seg tre andre NMBU-studenter på laget, og forteller at det ikke er så lenge siden de fikk roboten til å kjøre på kommando. De mangler fortsatt å finne ut nøyaktig hvordan de skal gjøre navigasjon og lokalisering under finalen i juni, hvor den skal navigere på en modell av månen.

- Nå skal vi begynne å planlegge hvordan vi skal navigere og kartlegge dette simulerte månelandskapet. Blant annet eksperimenterer vi med en lidar som danner et 3D-kart.

Lidar (Light Detection and Ranging) er en aktiv fjernmålingsteknologi som bruker laserpulser for å måle avstander nøyaktig og lage detaljerte 3D-modeller av terreng og objekter. Det skjer ved at systemet sender ut lys og måler tiden det tar før refleksjonene kommer tilbake.

- Vi har heller ikke prosesseringskraften som trengs for å lese og bruke dataene roboten får fra kameraet, så vi må bygge vår egen minidatamaskin for det.

- Hvorfor vil vi dra til månen?

Det er nettopp denne typen problemstillinger og løsninger som gjør Carpenter så interessert i å komme til Norge og samarbeide med norske studenter.

- Fordi ved polene er det vanskelig å bruke GPS, fordi dekningen er så dårlig.

På månen finnes det ikke GPS-dekning, og derfor blir teknologi og instrumenter som utvikles i Norge for å løse denne problematikken ekstra interessante for NASA, forklarer Carpenter.

-  Jeg er her fordi jeg er begeistret for hva dere lager, for det er kunnskap vi ikke har. Det er dere som bygger den. La oss få det til sammen.

Avslutningsvis i foredraget sitt stilte Carpenter et spørsmål han ønsket at studentene skulle ta med seg videre:

- Hvorfor vil vi forlate jordas tyngdekraft? Hvorfor vil vi dra til månen?

Selv har han flere teorier, alt fra å hjelpe aldrende ledd til å danse igjen, til en Star Wars-park, eller enda flere idretter nordmenn kan ta OL-gull i.

- Men jeg vet ikke svaret. Jeg vet ikke hvorfor akkurat du vil utforske verdensrommet. Men jeg er spent på å se hva Artemis-generasjonen skaper, så jeg stiller dette spørsmålet til hver og en av dere, og så får dere finne svaret, avsluttet Carpenter.