Gjesteskribenten

NUTS! Og takk for at dere ikke blir sprø av alt som koker nå

«Dekadent og jålete» må vel sies å være ukas ord. Men Vedum er jo ikke den eneste artige denne uka.

Heftige karakteristikker, dramatiske beskjeder og grundige vedtak. Nora Bilalovic Kulset beskriver en turbulent tid med et skrått blikk.
Heftige karakteristikker, dramatiske beskjeder og grundige vedtak. Nora Bilalovic Kulset beskriver en turbulent tid med et skrått blikk.
Publisert

Nei, hva slags morsomheter kan en stakkar skrive om når vi står ansikt til ansikt med ikke bare krig i Europa, men kriser så langt øyet kan se: Campus, Ocean Space Center, Forskningsrådet, nylig avverget streik, å finne eksterne sensorer etter at NTNU spiste opp det meste av sorten i fusjonen (o ve dersom det blir krav om eksterne sensorer på alt), og for ikke å snakke om NTNU-kollegaer som fremdeles tror at vi ikke vil få enekontor dersom Dragvoll flyttes til Gløshaugen.

Fakta

Nora B. Kulset

Nora B. Kulset

Nora er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.

Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.

Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.

Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.

Er opptatt av: Forskningsformidling.

(Altså angående det sistnevnte der - kan jeg få komme med en liten kommentar? Leser folk verken Innsida eller beskjeder fra Rektor? Allerede i februar vedtok Rektor at arbeidsplasser skal være teknisk og arkitektonisk tilrettelagt for størst mulig andel enekontor. It’s water under the bridge. Og én ting til. Tenker disse samme folkene som er redde for at de mister sitt faktisk nødvendige enekontor, at absolutt alle er som dem selv og også trenger enekontor? Eller er det en annen årsak som gjør det vanskelig å forstå at de som ikke vil få enekontor i stor grad er folk som ikke må ha enekontor, og at, ja, de fins! De vandrer her blant oss! Mange stipendiater sitter i dag på delekontor, og skal fortsette å gjøre det. Mange administrativt ansatte sitter i dag på delekontor og skal fortsette å gjøre det. Vi på musikk har til og med fornøyde førsteamanuenser i deltidsstillinger som i dag deler kontor med en god kollega og storkoser seg med det. Og det siste poenget mitt, og hør gjerne litt ekstra godt etter: At delekontor skal eksistere, er ikke ensbetydende med åpent landskap, clean desk og free seating. Det betyr derimot at for eksempel to stykker, som altså har arbeidsoppgaver hvor dette er hensiktsmessig, kan dele kontor. Vel, informasjonsflyten om dette har dårlige dager, så mye er sikkert. Om dette bedret noe som helst annet enn å lette på frustrasjonen min, det er derimot usikkert.)

Det er sikkert planlagt med at de skal inn med noe kunst og utsmykninger der, vet du, noe så u n ø d v e n d i g!

Hvorom allting er:

«Dekadent og jålete» må vel sies å være ukas ord. Og det til tross for at Vedums statssekretær rykket ut og korrigerte. Det var SELVSAGT ikke høyere utdanning og forskning Vedum mente, bare Regjeringens nye bygg. Det er sikkert planlagt med at de skal inn med noe kunst og utsmykninger der, vet du, noe så u n ø d v e n d i g! På Institutt for musikk har vi uansett for lengst endret roll-up-en vår i campus Olavshallen fra «Vil du bli musiker?» til noe langt mer tidsriktig. Vi synes i grunnen det passer bra, vi er jo en gjeng med primadonnaer hele gjengen, instituttleder inkludert. (Kred PROFESSOR Ragnar Rasmussen.)

Tidsriktig rekruttering...
Tidsriktig rekruttering...

Men Vedum er jo ikke den eneste artige denne uka. Vi har også kunnet kose oss med Borten Moe som uttalte at Forskningsrådet er preget av «gammel moro og rot». Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men på min netthinne dukker det i alle fall opp et hav av underholdende bilder, og det høres faktisk ganske artig ut å ha vært med der. Jeg blir gjerne med på gammel moro og rot, anytime. Bare ring. Forskningsrådet er herved, litt sånn dekadent og jålete, omdøpt til «Society of Old Fun and Shambles». SOFAS, for short.

Og angående streiken, (som heldigvis ble avverget! Skrekken er at våre to eksamenskoordinatorer, som har ansvaret for vår eksamensfestival med over 200 konserter rundt omkring på diverse steder (vi har nemlig ikke særlig egnede lokaler til slikt som eksamenskonserter på vår campus, skjønner dere), skal bli tatt ut i streik), så har jeg skjønt at flere har sin fulle hyre med å forstå hva som egentlig skjedde der på lønnsfronten i forhold til disponible rammer, overheng, glidning og avsetning. Heldigvis har vi dyktige fagforeningsfolk som verken er dekadente, jålete eller driver med gammel moro og rot. De snakker som de reneste geologer som studerer «Mannen» i Romsdalen og tar kampen for oss mens vi kan leve det dekadente jålelivet, aka slippe å sitte i møter også om natta. Jeg roper et hurra for fagforeningene og de som jobber for oss der. Hurra! For hjelpe meg, så tungt det er å være leder når man tilbyr folk jobb, og de i det ene sekundet er så lykkelige, så lykkelige, for så i det neste å vantro motta et lønnstilbud som er langt under det de allerede har der de kommer fra i kulturskole og videregående. (Det er faktisk drøyt. Jeg har ingen vits om akkurat det.)

Vel, vel, jeg elsker jo jobben min, selv om den egentlig er umulig å gjøre og jeg ofte må le høyt for meg selv bare for å bevare forstanden, og jeg elsker folkene jeg jobber med. Faktisk. Jeg husker ikke om jeg leste det et sted eller om jeg har hørt det (joda, blir 50 år i år, selektiv hukommelse, velkommen), men noen sa en gang at den viktigste egenskapen en leder har, det er å være skikkelig glad i folk. Jeps. Jeg er skikkelig glad i folk. Ikke til å forveksles med å være ekstrovert. Jeg er skikkelig glad i folk, og mange ganger veldig mot min egen vilje, noen er jo bare vanskelige, men jeg kan ikke noe for det. Derfor satt jeg faktisk med tårer i øynene på NTNUs digitalsendte styremøte på mandag kveld og hørte på hvor grundig styret diskuterte vedtaket om campusplanene. (Jada, blir bare mer og mer lettrørt med alderen også.) For noen folk, tenkte jeg og blunket, de sitter her på kveldstid etter en vanlig arbeidsdag og gjør jobben skikkelig grundig, på vegne av alle oss NTNU-ere. Studenter som ansatte. De med delekontor og de med enekontor og de som ikke har noe eget kontor, men som jobber her likevel. Igjen og igjen tok styremedlemmene opp ulike momenter, og de ga seg ikke før alle hadde fått snakket seg ferdig og sammen vridd og knadd og diskutert seg fram til et superlangt vedtak på to sider, som de gang etter gang ville ha lest høyt, hele greia, på våre vegne. Jeg ble glad, jeg ble rørt, og jeg ble betrygget.

Derfor vil jeg si TAKK til styret, takk for at dere ikke blir SPRØ av alt som koker nå, men at dere orker å gå på og kna på et vedtak i en campusendring vi nesten ikke orker å forholde oss til. Takk for at dere jobber så samvittighetsfullt på vegne av oss alle sammen her på NUTS, Norwegian University of Technology and Science.God helg!