Ytring
Reformer og toppforskning – en siste visitt
Kanskje bør vi bruke energien på noe som vi kan gjøre noe med. For eksempel jobbe med å øke tilslagene innenfor toppforskning
Jeg mener fortsatt at driverne for fusjonsprosessen var noe helt annet enn toppforskning, og jeg kjøper heller ikke det implisitte argumentet om at løpet er kjørt for evig og alltid, skriver Karl Erik Haug.
Foto: Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Debatten jeg startet etter at professor Arne Brataas hevdet at NTNUs reformer – ansatt ledelse og fusjon – hadde feilet, har nå fått tre nye besøkende. Professor Torberg Falch og professor emeritus Knut Holtan Sørensen har mange synspunkter på det jeg har ytret – og ikke minst – ikke ytret. I tillegg har UAs redaktør Tore Oksholen hatt en gjestevistitt på lederplass.
Det er mulig å stille noen kritiske spørsmål til leseferdighetene til to av herrene, alternativt mine egne, for innleggene bærer preg av at noen gamle kjepphester kastes inn som argumenter for eller imot noe som altså ikke var utgangspunktet for debatten. Det kan jo være straffen for å ha gått ganske høyt på banen, til og med aggressivt, ifølge Sørensen, men på den annen side har vi godt av en runde med debatt. Selv om vi ikke er enige om alt. Men kanskje vi er enige om noe?
Jeg kritiserte i mine innlegg Brataas for å ha fremsatt en påstand om at reformene (ledermodell og fusjon) ble gjennomført for å oppnå helt bestemte resultater, nemlig tilslag i to toppforsk-virkemidler. Og jeg står fast ved kritikken om at det ikke eksisterer en kausal sammenheng her. Men det betyr ikke at jeg mener at ledelse ikke har betydning. Det ville jo også være et merkelig utgangspunkt for en som nå har vært instituttleder i seks år, selv om Falch hevder at jeg stiller meg uforstående.
Vi er med andre ord enige om at ledelse har betydning. Så står jeg fast på mitt argument om at valgt eller ansatt ledelse ikke er viktig i denne sammenhengen. Ansatt ledelse fyrer opp menigheten, her er det mange som har lyst til å gå nye runder. Men utgangspunktet var altså påstanden om en nærmest kausal sammenheng mellom ledelsesmodell og tilslag toppforskning.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Jeg mener heller ikke at fusjonen var positiv dersom den eneste ambisjonen skulle være å få tilslag innenfor toppforskning, målt ved ERC og SFF som Brataas har tatt til orde for. Det å fusjonere med mindre forskningstunge miljøer hadde åpenbart en kostnad, det tror jeg også vi er enige om, så kan vi fortsette å være uenige om hvor sentralt argumentet om toppforskning var for fusjonen. Jeg mener fortsatt at driverne for fusjonsprosessen var noe helt annet enn toppforskning, og jeg kjøper heller ikke det implisitte argumentet om at løpet er kjørt for evig og alltid. Vi jobber hver dag for å bli bedre, og mange lykkes faktisk godt med å få tilslag innenfor de virkemidlene som var utgangspunktet for debatten. Også noen av de miljøene som ble innfusjonert i NTNU.
Sørensens innlegg kan oppsummeres med at alt var bedre før. Man hadde valgte ledere, man hadde ikke funksjonert, og heller ikke hadde startet opp med Campusprosjektet. Alt var mer transparent, og alle hadde det strålende. Nå er situasjonen en helt annen, ganske mørk og vi har fått et kvelende byråkrati. Mon det. Vi husker kanskje forskjellig, jeg skal ikke åpne den debatten, men økende byråkrati er et problem for hele samfunnet – ikke bare NTNU.
Mitt siste og avsluttende poeng i denne debatten er egentlig ganske enkelt: Vi har en enhetlig ledelse, vi har fusjonert, og ny Campus er under bygging. Det er ingenting som tyder på at disse endringene blir reverserte, det er på tide å gå videre. Kanskje bør vi derfor bruke energien på noe som vi kan gjøre noe med. For eksempel jobbe med å øke tilslagene innenfor toppforskning, slik Falch også påpeker. Fortiden kan historikerne mye om, men på noen områder er det mer faktisk motiverende å tenke fremover: Hvordan skal vi oppnå kunnskap for en bedre verden?
