Forby Meta-briller på campus og andre studiearenaer!

Det virker som om den politiske opinionen går imot å forby Meta-briller på generelt grunnlag. Metas smartbriller selges i norske butikker, og digitaliseringsminister Karianne Tung ønsker ikke å forby dem. Argumentasjonen er omtrent at «vi kan ikke forby alt vi ikke liker», og at vi allerede har et regelverk som straffer personer som tar seksualiserende bilder av barn eller på andre måter misbruker teknologien.

Allerede på slutten av barneskolen måtte vi jenter holde vakt for at ikke gutter skulle komme stormende inn i dusjen etter gymmen for å få et glimt av oss. Mange kvinner har opplevd å bli snikfilmet. Vi har vært vant til å måtte se oss over skulderen på utesteder, passe på at ingen putter noe i drinken vår, og kjenne på den ekle følelsen av å bli fulgt etter på vei hjem. Dette var også en virkelighet da jeg var student.

Dessverre er følelsen av at noen ikke ønsker oss vel med sin fotografering eller sin tilstedeværelse verken paranoia eller bare «noe vi ikke liker». Følelsen av utrygghet rammer skjevt fordi det er en ubalanse i hvem som oftest er offer, og hvem som oftest misbruker teknologien. Disse erfaringene har gitt mange kvinner et nødvendig instinkt som man ikke skal kimse av. Det er et instinkt vi trenger for å ta ansvar for egen trygghet.

Dette ansvaret blir stadig mer påtrengende i en verden som i økende grad legger til rette for at mennesker kan fotografere og filme oss når som helst og hvor som helst. Muligheten for overvåkning er nærmest blitt en integrert del av hverdagen. Følelsen av å kunne bli fotografert eller fulgt etter av et digitalt øye er et resultat av reelle, veldokumenterte erfaringer som sier noe om kvinners virkelighet.

Kvinner må utvise en situasjonell aktsomhet som gjør opplevelsen av det offentlige rom annerledes enn den er for mange menn. Gavin de Becker beskriver denne årvåkenheten i boken The Gift of Fear, og argumenterer for at kvinner ofte blir fortalt at de er paranoide i situasjoner som i realiteten krever oppmerksomhet og forsiktighet. Vi så noe lignende da Karoline Smådal (30) ble latterliggjort av en rekke menn etter at hun sa til VG at hun oppfordret menn til å vise tydelig at de ikke utgjør en trussel når de møter kvinner som ferdes alene i skog og mark.

Er denne følelsen å overdrive, eller har den en funksjon? Og hvor mange av våre studenter har egentlig opplevd noe som utfordrer påstanden om at Meta-briller bare er en teknologi «vi ikke liker»?

20 prosent av norske kvinner oppgir å ha opplevd voldtekt ved makt eller tvang, eller såkalt sovevoldtekt, minst én gang i livet. Blant de som har vært utsatt for voldtekt, ble omtrent halvparten utsatt før de fylte 18 år. I aldersgruppen 18 til 29 år rapporterer 19 prosent av kvinnene at de har blitt voldtatt, mot 8 prosent i tilsvarende undersøkelse ti år tidligere.

Ytring

Universitetets jobb er ikke å bli TikTok

Man kan bare forestille seg hvilken betydning slike tall har når unge kvinner ankommer studiebyene. Mange har erfaringer i bagasjen som gjør at de ikke nødvendigvis har et ubetinget tillitsforhold til alle rundt seg.

Ifølge Shot-undersøkelsen har 29 prosent av studentene opplevd seksuell trakassering, og rundt 40 prosent av kvinnelige studenter rapporterer det samme. Det finnes mange som peker på økt tilgang til fotografering og deling av bilder som en faktor som gjør det mer utrygt å være kvinne i offentligheten.

Ifølge Medietilsynets rapport Barn og medier oppgir 33 prosent av barn og unge at noen har lagt ut eller delt bilder eller videoer av dem mot deres vilje. I tillegg svarer 27 prosent at innhold de selv har delt, har blitt videresendt uten tillatelse. Det er også i stor grad menn som står tiltalt som gjerningspersoner når bilder og videoer misbrukes eller deles uten samtykke.

I mange vestlige undersøkelser rapporterer mellom 30 og 60 prosent av unge kvinner at de har opplevd seksuell trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet i skole, studier, arbeidsliv eller offentlig rom. Samtidig understreker UN Women at globale voldstall ikke inkluderer seksuell trakassering, noe som betyr at det reelle omfanget av krenkelser mot kvinner er større enn voldstallene alene viser.

Samlet kvinnelige studenter før immatrikuleringen

Økende forekomst av stalking, hevnporno og netthets mot kvinner som får bilder eller videoer spredt uten samtykke, kommer i tillegg. Økningen i stalking ses også i sammenheng med den økte tilgjengeligheten av digital teknologi.

Som voksen kvinne, student eller ansatt har man dessuten begrenset juridisk beskyttelse dersom noen tar uønskede bilder eller filmer av en i det offentlige rom, og deretter sprer eller manipulerer materialet.

Det er selvsagt ikke bare kvinnelige studenter som kan oppleve Meta-briller som en utfordring. Mennesker som er på flukt, personer som av ulike grunner har behov for ikke å bli gjenkjent, eller mennesker som bærer på traumer eller er utsatt for hat, kan også oppleve teknologien som belastende. Men også helt vanlige studenter og ansatte bør kunne føle seg trygge på at de ikke blir filmet uten sin viten.

Og så finnes det naturligvis andre problemstillinger, som juks og akademisk integritet, men mitt hovedfokus her er studentenes trygghet og psykiske helse.

Å plutselig få en forelesning eller en privat hendelse lagt ut på X er noe flere forelesere i USA har opplevd. Da jeg var på studiereise i India, fortalte en kvinnelig foreleser at hun og andre kvinnelige ansatte hadde fått nye klesregler etter at mannlige studenter hadde tatt bilder av dem og delt dem. Flere universiteter i USA rapporterer også om uønskede hendelser knyttet til Meta-briller.

Kvinners og andre underrepresenterte gruppers opplevelse av trygghet, og den politiske arrogansen som tidvis møter disse erfaringene, er et viktig bakteppe når vi diskuterer hva tilstedeværelsen av Meta-briller kan bety i en studieby.

Ytring

The AI revolution: do we need better licenses or a better world?

Dette bør ikke forstås som enda en situasjon man «ikke kan forby bare fordi man ikke liker den», men som en teknologi som kan gjøre grenseoverskridende handlinger enklere, billigere og vanskeligere å oppdage.

Det føles egentlig litt surrealistisk at man i det hele tatt skal måtte argumentere for en slik grunnleggende trygghet mot å bli filmet på jobb og på fest. Jeg stemmer i sammen med Inga Strumke; hva er det som feiler oss?.

Dette er derfor en oppfordring til alle aktører i studiebyen Trondheim, teknologihovedstaden, om å gå foran med et godt eksempel med områdespesifikke forbud. Bare slik kan vi garantere at våre nye studenter ikke skal bli snikfilmet, verken i forelesningssaler, på fest eller under fadderuka. Slik kan NTNU, Studentersamfunnet og andre aktører bli en som viser vei for god praksis.