Forskerne taper kampen om oppmerksomheten

Dette er skribentens egne meninger og representerer ikke hans arbeidsgiver. 

Forskere taper kampen om oppmerksomheten fordi de konkurrerer mot algoritmer bygget for å vinne oppmerksomheten for enhver pris, mens de selv måles og belønnes etter et system som ikke bryr seg om oppmerksomhet i det hele tatt. Det gapet er etter min mening selve kjernen i det Espen Gamlund kaller kunnskapens formatkrise. Han beskriver symptomet godt, men stopper før han forklarer mekanismen. Jeg kjenner godt til hvordan denne typen systemer er bygget.  

Anbefalingsalgoritmer er trent på klikk, se-tid, og delinger, ikke på faglig kvalitet. En fersk analyse av algoritmisk oppmerksomhetsallokering (Chen, Li og Preuss) bekrefter det jeg kjenner fra eget arbeid med systemarkitektur: et system trent på engasjement optimaliserer for engasjement, ikke sannhet. Norske forskere måles derimot på et helt annet system, hvor mange fagfeller som sitrer dem, ikke hvor mange mennesker de når. To systemer, to ulike valutaer. Så lenge disse valutaene ikke snakker sammen, taper forskerne uansett hvor mye de øver på video. 

gjesteskribenten

Er det noe poeng for forskere å debattere med lobbyister?

Ifølge SSBs mediebarometer for 2025 bruker 82 prosent av befolkningen sosiale medier daglig, og de yngste ligger på over fire timer daglig. Jeg synes det er forståelig, ikke bare bekymringsfullt, at unge velger formater som fanger dem der de allerede er. Problemet er ikke at folk er late, det er at kunnskapsformidlingen ikke har fulgt etter. 

Meritteringsproblemet er heldigvis i bevegelse. Fra 2025 er publiseringsindikatoren faset ut som grunnlag for statlig finansiering og NTNUs formidlingsrapport 2025 anbefaler et nasjonalt meritteringssystem for formidling. SSBs tidsbruksundersøkelse har nå kartlagt formidling som egen kategori i arbeidstiden. Jeg har ikke funnet tall for nøyaktig andel, men institusjonene har begynt å måle det som før var usynlig.  

Her tror jeg programvarebransjen har noe å bidra med. DORA-rapporten har i over ti år målt leveringsevne gjennom få, konkrete indikatorer, ikke skjønn. Jeg foreslår at universitetene og Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse utvikler formidlingsindikatorer sammen, som kan telle i meritteringen uten å svekke kvaliteten. Jeg er usikker på om modellen lar seg overføre direkte til akademia, men prinsippet bør gjelde begge steder. Det jeg fortsatt lurer på, er hvem som skal eie en slik indeks uten at den blir nok et skjema forskerne må fylle ut på toppen av alt annet. Det har jeg ikke noe godt svar på. 

Ytring

Formidling som redningsvest

SSBs tidsbruksundersøkelse viser at professorer i snitt jobber rundt 46 timer i uken allerede. Å legge formidling oppå det er ikke bærekraftig. Skal forskere nå fram, må institusjonene bruke like mye tid på å bygge systemene som muliggjør det, ikke bare be forskerne bli flinkere til å filme seg selv.