leder
Cambridge-professor Jason Arday dør, og kulturkrigerne lader våpnene
Jason Ardays historie viser at faktaresistens er utbredt også i akademia.
En svart professor ved Cambridge skandaliseres, sier opp og finnes død kort tid etter. Hvem kan klandres - pressen, eller universitetet? Kulturkrigerne til høyre og venstre bruker rasekortet for alt det er verdt.
Stephen Chung
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
For få dager siden døde den skandaleombruste professoren Jason Arday. Straks kastet kulturkrigerne seg i skyttergravene. Kritikere av woke anklager Cambridge. Cambridges kansler angriper mediene. Kulturkrigerne eksellerer.
Fortellingen om det akademiske stjerneskuddets tragiske endelikt er kjent for en hel verden. Fattiggutten som slet med autismediagnose, som ikke snakket før han var 11 år, ikke mestret skriftspråket før han var 18. Som ble Cambridges yngste svarte professor i en alder av 37. Funnet død i en alder av 41.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Skandinavia har hatt sin andel av spektakulære forskningssvindelsaker. Det er nok å nevne Paolo Macchiarini i Sverige, eller Milena Penkowa i Danmark. I en litt lavere divisjon, UiOs Jon Sudbø.
To menn, en kvinne. Alle sammen ble de avslørte. I ingen av tilfellene ble de som avslørte dem selv anklaget for å være motiverte av fordommer, av etniske, kjønnsmessige eller andre former. I Jason Ardays sak er beskyldningene om rasisme i fokus – trass i at anklagene om omfattende plagiering i forbindelse med doktorgradsavhandlingen framstår som troverdige, trass i at han er tatt i løgn og overdrivelser av egne meritter. Trass i at han reagerte med nærgående spørsmål fra en journalist i Times Higher Education, i stedet for å svare responderte med å engasjere et av Storbritannias mest aggressive advokatbyråer. Trass i at han anmeldte en professor som stilte spørsmål ved avhandlingen hans, og beskyldte ham for rasisme.
Forklaring? Jason Arday var svart.
Som underskriverne av protestbrevet mot medier og andre kritikere formulerer det: «Det kan ikke være noen tvil om at dr. Ardays tragiske død var et direkte, forutsigbart og forutsett resultat av pressens trakassering. Hudfargen hans var en vesentlig faktor i denne trakasseringen. Pressens selvregulering har sviktet fullstendig (...) Hans tragiske død skyldtes ikke plagiatanklagene, men pressedekningen.»
Dermed må alle som ønsker å føre en normal samtale, fortrinnsvis med senkede skuldre, om hva tilfellet Jason Arday kan lære oss, legge seg flatt ned for ikke å bli beskutt, for nå inntar kulturkrigerne slagmarken, fra begge sidene av det politiske spekteret. Begge anvender Ardays etnisitet som ammunisjon – som begrunnelse for hvorfor han fikk tilsetting som professor, alternativt for hvorfor han ble hetset og angivelig drevet inn i døden.
Rase er et høyst aktuelt tema ved britiske universiteter. Ved Cambridge er 0,4 prosent av professorene listet som «black», ved britiske universiteter er tilsvarende andel én prosent. At ledelsen ved Cambridge anså det som et stort aktivum å løfte fram en ung svart akademiker, dertil utstyrt med en åpenbar karisma, er til å forstå. Forståelsen for at man valgte å fortsette å ignorere stadig mer plagsomme spørsmål om hans akademiske bedrifter, sitter lengre inne.
At kulturkrigerne på ytre høyre kant er blinde for etnisk diskriminering i britisk akademia, er som ventet. At kulturkrigere langt til venstre straks hopper ned i sin skyttergrav, er heller ikke uventet. Litt mer overraskende er det at politikere som Eivind Trædal og pressefolk som Astri Meland deltar.
Omstendighetene omkring professor Ardays tragiske død viser at faktaresistens ikke er noe trumpister og andre åndsfrender er alene om å lide av. Det er synd, fordi det bidrar til å svekke universiteters standing i samfunnet, i den grad man ikke kan føre en rasjonell samtale om professorers kompetanse og troverdighet. I den polariserte ytringsklimaet som råder nå, er dette det siste vi behøver.
