Helge Holden og Gunnar Bovim er enige om hva NTNU-fusjonen ikke skulle oppnå. Ti år senere er de likevel langt fra enige om hva den faktisk gjorde med universitetet.
Professor Helge Holden mener fusjonen har svekket NTNUs forutsetninger for verdensledende forskning.Foto: Kristoffer Furberg
Debatten om NTNUs utvikling etter fusjonen har engasjert en rekke sentrale stemmer den siste tiden.
I diskusjonen om NTNUs resultater innen toppforskning har det oppstått en grunnleggende uenighet: Er det rimelig å bruke utviklingen innen blant annet SFF og ERC som mål på om fusjonen har lykkes?
Både tidligere rektor Gunnar Bovim og fusjonsmotstander Helge Holden var sentrale stemmer under debatten i 2015. De mener at toppforskning aldri var et sentralt argument for fusjonen.
Professor Arne Brataas mener på sin side at det likevel fantes klare forventninger om at større og mer slagkraftige fagmiljøer skulle gi bedre forskning.
Professor ved Institutt for matematiske fag Helge Holden, som var en tydelig motstander av fusjonen da den ble foreslått i 2015, sier seg uenig i denne framstillingen..
– Nei, det var aldri et argument for fusjonen. Et viktig argument for fusjon var blant annet en tettere integrering av sykepleier- og legeutdanningen, men toppforskning ble aldri brukt som argument.
Holden advarte den gangen mot at fusjonen kunne gi dårligere forskningsvilkår.
– På kort sikt har fusjonen kostet mye ressurser i arbeidet med å samle og koordinere ulike utdannelser spredt over tre byer, og å skape et enhetlig og samlet universitet.
– Hva tror du er konsekvensene av fusjonen?
– Jeg tror fusjonen har svekket forutsetningene for verdensledende forskningsmiljøer ved NTNU. Men vi får aldri vite hvordan utviklingen ville gått uten fusjonen.
Samtidig mener Holden at forskningen i Gjøvik og Ålesund trolig er blitt styrket. Han beskriver NTNU etter fusjonen som et breddeuniversitet med stor suksess innen blant annet Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI), men mindre suksess når det gjelder ERC og SFF.
Tidligere rektor Gunnar Bovim mener NTNU heldigvis har mer å strekke seg etter.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
Gunnar Bovim var rektor ved NTNU da styret vedtok fusjonen, og anbefalte selv løsningen.
Han viser til at fusjonen må ses sammen med andre store satsinger ved NTNU, blant annet satsingen på eliteforskning med EU-kontor, stjerneforskerprogram, Onsager-professorater og utvidet søknadsstøtte.
Selve fusjonen hadde likevel en bredere begrunnelse.
– Fusjonen var motivert ut fra et nasjonalt ønske om å bidra til bedre utnyttelse av ressursene innenfor UH-sektoren, både for total kvalitet og økonomi, skriver Bovim.
– Var toppforskning og rangeringer et sentralt argument for fusjonen?
– Det var erkjent at NTNUs plassering på universitetsrangeringer ville falle, men rangeringer har aldri vært en god parameter på institusjonenes totale samfunnsoppdrag.
Et sentralt mål var å samle universitets- og høgskoleressursene i Trondheim og unngå parallelle strukturer. Et annet var å knytte profesjonsutdanningene tettere sammen, blant annet innen helse.
Bovim peker også på at høgskolene i Gjøvik og Ålesund hadde attraktive fagmiljøer og næringslivskontakter, mens de på sin side fikk tilgang til NTNUs forskningskompetanse og faglige bredde.
– For den totale forskningsaktiviteten mente vi det fantes synergier, som vi ser er utnyttet i senere sentersamarbeid, som kunne hentes ut til det beste for landet.
– Hva tenker du om utviklingen?
– Utviklingen ved NTNU er veldig god, vi gjør det godt innenfor EU og innenfor Forskningsrådets virkemidler, der det absolutt er flere enn SFF-virkemiddelet som fokuserer på kvalitet. Denne positive utviklingen bør vi alle være glade for.
Han mener derimot ikke at dette er noe NTNU burde si seg fornøyd med.
– Likevel har vi heldigvis har mer å strekke oss etter, slik alle ambisiøse universitet bør ha, avslutter han.
For Brataas er spørsmålet nå først og fremst hva NTNU kan gjøre for å hevde seg bedre innen forskning på internasjonalt toppnivå.Foto: NTNU
Professor Arne Brataas understreker at han aldri har hevdet at fusjonen ble begrunnet med et eksplisitt mål om flere SFF- eller ERC-tildelinger, eller at NTNU skulle redusere avstanden til UiO på akkurat disse indikatorene.
– Jeg tror noe av den tilsynelatende uenigheten skyldes et skille mellom hva som eksplisitt ble formulert som mål for fusjonen, og hvilke forventninger som ble knyttet til virkningene for forskningen, sier han.
Brataas sier derfor at han ikke har noen grunn til å bestride Bovim og Holden når de sier at dette ikke var eksplisitte mål i fusjonsdebatten.
– Men mitt poeng har vært at det samtidig fantes en bredere forventning om at fusjonen skulle bidra til sterkere og mer slagkraftige fagmiljøer og bedre forskning.
Han viser blant annet til rektors notat til NTNU-styret 20. januar 2015, der det heter at fusjonen på sikt skulle «skape robuste fagmiljø på høyt internasjonalt nivå».
Brataas viser også til daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som i Dagsnytt 18 uttalte: «Nå blir miljøene større og mer slagkraftige.»
– Har ikke undersøkt andre deler av forskningen
– Bovim mener NTNU har hatt en svært god utvikling innen EU og Forskningsrådets virkemidler, mens Holden peker på stor SFI-suksess og mulig styrking av forskningen i Gjøvik og Ålesund. Er du enig i at reformene kan ha styrket deler av NTNUs forskning, selv om universitetet ikke har nærmet seg UiO på SFF og ERC?
– Det er fullt mulig at fusjonen har styrket andre deler av forskningen ved NTNU, for eksempel forskningsmiljøer i Gjøvik og Ålesund eller resultater innen andre EU- og Forskningsrådsvirkemidler, men dette har jeg ikke undersøkt og vil derfor ikke trekke noen konklusjon om, svarer Brataas
Han understreker at han heller ikke har analysert NTNUs resultater i ordningen med Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI).
– Skal man undersøke dette, mener jeg det er naturlig å se på utviklingen over tid, ikke bare NTNUs posisjon på ett tidspunkt.
For Brataas er spørsmålet nå først og fremst hva NTNU kan gjøre for å hevde seg bedre innen forskning på internasjonalt toppnivå.
– Her synes jeg Torberg Falchs innlegg reiser et viktig spørsmål om hvilken strategi NTNU bør ha for å lykkes bedre med dette.
Får støtte fra emeritus
I en ytring i Universitetsavisa gir også professor emeritus Knut Holtan Sørensen støtte til deler av Brataas' resonnement.
– Formålet med reformene er diffust, noe som gjør dem vanskelige å evaluere. Det er likevel ingen tvil om at alle tre reformene skulle bidra til en generell styrking av NTNU, og det er ikke urimelig å tenke at det også skulle gjelde «toppforskning», skriver Sørensen i ytringen.
Samtidig gir Sørensen Haug rett i at toppforskning ikke var formulert som et kortsiktig mål, men at det er tudlig av den nye utgaven av NTNUs strategiplan at de i dag operer med en lengre tidshorisont.
– Etter ti års vandring i fusjonsørkenen skal NTNU igjen bli et «ledende internasjonalt universitet», skriver Sørensen.
