Hvorfor det er viktig med et tydelig skille mellom fag og politikk.

Den 23. april kom det to svarinnlegg på min kritikk av førsteamanuensis Ronny Kjelsbergs innlegg i universitetsavisa 17. april - ett fra universitetslektor Ronny Kjelsberg og ett fra førsteamanuensis Størker Moe. Den 24. april publiserte også ansvarlig redaktør for Universitetsavisa, Tore Oksholen, et innlegg hvor han hevdet at jeg forsøker å kansellere Kjelsberg. Jeg vil svare alle, men med hovedfokus på de prinsipielle spørsmålene, og avslutte med noen merknader til klimaforskningen som Kjelsberg refererer til i begge sine innlegg.

Ronny Kjelsberg tror at jeg fratar ham retten til å ytre seg om politikk. Kjelsberg har selvfølgelig allmenn ytringsfrihet som alle andre, men når han uttaler seg som fagperson, er han underlagt visse begrensninger som han bør følge, slik andre fagpersoner i samfunnet vårt må. En dommer har også full ytringsfrihet, men det er ikke tradisjon for at de skriver om politikk og signerer som dommer. Det finnes en god grunn til dette, nemlig tillit. I et demokratisk samfunn er vi avhengige av at folk ikke mistenker dommere for å være politisk motivert når de feller dommer. Derfor er dommere svært tilbakeholdne med å engasjere seg i politikk, selv om de opptrer som vanlige samfunnsborgere.

Alle offentlig ansatte er underlagt de samme normene. Jeg har også jobbet i privat sektor – i oljeindustrien. Vi fikk ikke lov til å bruke vår yrkestittel dersom vi ønsket å publisere noe som dreide seg om politikk. Grunnen til dette sier seg selv, gjør det ikke, Størker Moe?

På grunn av den akademiske ytringsfriheten befinner vi akademikere oss imidlertid i en særstilling. For å forstå den kan det være nyttig å minne om hva den innebar. Det var en indre frihet, en frihet knyttet til aktiviteter inne på campus. Det var den katolske kirken som ga oss denne spesielle friheten for over 800 år siden, altså før den allmenne ytringsfriheten. Det er ingenting som tyder på at akademikere opplevde mangel på allmenn ytringsfrihet som et problem for det de drev med. Det er i alle fall ikke noe som tyder på at veksten i kunnskap ble hemmet av politiske konflikter og kriger.

Det er derfor et paradoks at noen akademikere - ja, hele fagmiljøer - opplever at de hemmes i sin forskning i et fredelig samfunn med allmenn ytringsfrihet. Vi kan ikke skylde på samfunnet. Kanskje vi heller bør spørre oss selv om det er noe vi har gjort som har ført til at den akademiske friheten oppleves som truet?

Problemet vi opplever skyldes i stor grad at personer utenfor akademia benytter den allmenne ytringsfriheten til å kritisere oss - ikke bare for det vi har skrevet om politikk, men også for det vi vet som fagpersoner. De gjør det fordi de tror det er en logisk kobling. Det kan vi takke oss selv for; akademikere skriver innlegg som gir inntrykk av at det finnes en logisk vei fra fag til politikk, noe som altså ikke er tilfellet.

Så hva bør vi gjøre? Så lenge vi ikke vet hvordan vi skal forvalte den akademiske friheten hjelper det ikke med sterkere lovbeskyttelse. Men her er mine råd. Når vi skriver innlegg som berører aktuell politikk, bør vi informere leserne om at våre politiske vurderinger er personlige, og ikke noe som direkte følger av vårt fagfelt. Hvis vi ikke skiller klart mellom fag og politikk, opptrer vi uredelig. Uredeligheten består i at vår akademiske tittel gir våre personlige politiske standpunkter mer tyngde enn de egentlig fortjener, og vi kan da fremstå som autoritære. Dersom vi kun uttaler oss om politikk uten at faget vårt er relevant, bør vi aldri bruke den akademiske tittelen, men signere som privatperson. I politiske saker som faktisk angår oss direkte, det vil si forskningspolitikk, bør vi derimot bruke vår akademiske tittel.

Når landskjente akademikere skriver om politikk, kan det være vanskelig å opprettholde det skillet jeg argumenterer for, selv om de signerer uten sin akademiske tittel. I slike tilfeller er det ekstra viktig å presisere at de uttaler seg som privatperson (noe de ofte ikke gjør). Da signaliserer de samtidig at de ikke er en offentlig finansiert politiker, noe jeg også mente var et problem.

Tore Oksholen mente at det jeg skrev om dette var et forsøk på å kansellere universitetslektor Ronny Kjelsberg, men hensikten var kun å rydde opp i en formalitet – noe jeg har utdypet i dette innlegget. Oksholen gjør seg dessuten skyldig i en klassisk kategorifeil. Han sammenlignet min kritikk av Kjelsberg med kritikken Hellestveit har blitt utsatt for. Men Hellestveit ble kritisert for noe hun hadde gjort som fagperson, altså for å ha benyttet seg av akademisk frihet. Jeg kritiserte derimot Kjelsberg for noe som ikke har med hans akademiske frihet å gjøre, nemlig politisk aktivisme.

De tre motinnleggene viser at mitt første innlegg traff en nerve som mobiliserte følelsene mer enn fornuften. Jeg mener derfor at ledelsen i UH-sektoren må komme på banen før problemene knyttet til den akademiske friheten blir større, noe de lett kan bli nå som konfliktene tårner seg opp rundt oss.

Det ville vært naturlig å avslutte her, men jeg må korrigere Ronny Kjelsberg på det han skriver om mitt syn på klimaendringene. Han gir leseren inntrykk av at ikke aksepterer at klimaendringene i all hovedsak er menneskeskapt, men det gjør jeg. Jeg har til og med publisert innlegg der jeg har forsøkt å forklare for det norske folk hvorfor klimaendringer er menneskeskapte jf. Til de som ikke tror at klimaendringene er menneskeskapt, og Drivhusgassene er viktig for klimaet, men hvorfor? Dermed faller også Kjelsbergs sin påstand om at jeg også er en aktivist. Aktivisme er ellers ikke et begrep vi forskere bruker om kollegaer som tenker annerledes.

Kronikken i Aftenposten 15. juni 2015, som Kjelsberg refererte til i sitt siste innlegg, var en kritikk av den skriftlige presentasjonen av klimaforskningen i fagrapporten fra 2013 og bruken av et eget statistisk språk, som gjorde at det ble «meningsløst». Det var ikke en kritikk av konklusjonen.

Jeg vil ellers gjøre oppmerksom på at jeg har levd opp til de krav jeg stiller til dere: Jeg har aldri kritisert politikere for klimatiltakene eller det de planlegger å gjøre for å motvirke klimaendringene. I slike saker er politikerne «prisgitt» sine faglige rådgivere. Min jobb er å kritisere de som gir faglige råd til våre politikere om klima, i håp om at de kan gi bedre råd.

I den forbindelse vil jeg trekke inn forskningsprogrammet Baseline Surface Radiation Network (BSRN). Formålet med dette forskingsprogrammet, som ble opprettet i 1992, dvs. fire år etter opprettelsen av IPCC, er å «sikre tilgjengeligheten og kvaliteten på observasjoner som er nødvendige for å overvåke, forstå og forutsi det globale klimaet».

Man skulle tro at ekspertene i FNs klimapanel tok i bruk resultatene fra dette (parallelle) forskningsprogrammet, som bygger på 200 bakkebaserte målestasjoner - hvor én av dem befinner seg på Svalbard - men det har de ikke gjort. Dette er på tross av at forskningen ser ut til å forklare den akselererende globale oppvarmingen knyttet til økningen av CO₂ og andre drivhusgasser, samt den raske oppvarmingen i Arktis, noe klimamodellene har problemer med å gjenskape.

Det er selvsagt lov å se bort fra annen forskning, men dersom den er relevant, må man forklare hvorfor. Dette har ekspertene i FNs klimapanel imidlertid ikke gjort, jf. Feynmans advarsel som jeg skrev om mitt første innlegg om at vi ikke skal stole (blindt) på forskere/eksperter. Jeg har derfor tatt kontakt direkte med norske fagmiljøer som arbeider med klima, og bedt om en forklaring på det som fremstår som et forskningsetisk problem. Jeg benyttet også anledningen til å vise, gjennom fire rapporter, hvordan BSRN-forskningen legger til rette for enklere og mer presise klimamodeller. Jeg gikk grundig inn i dette for å vise at vi som fagpersoner kan følge vårt moralske kompass, som både Kjelsberg og Moe var opptatt av, uten å blande oss direkte inn i politikken.