Er dere lei av å medvirke?

Takk også til ressursgruppa, som har tatt på seg arbeidet med å få innspill med kort frist.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg skulle ønske vi kunne fått en mye mer spisset samtale om hvordan vi velger lederne våre.

På styremøtet i desember meldte jeg dissens etter at styret etter en noe sprikende diskusjon, valgte å fjerne spørsmålet om valgt eller ansatt rektor fra bestillingen til organisasjonen. Det var vanskelig for meg å forstå hvorfor vi ikke skulle be dere diskutere dette mer direkte, og jeg frykter kunnskapsgrunnlaget for styrets beslutning blir mangelfullt. Vi blir ikke klokere av fler konsulentrapporter, vi må høre stemmene deres.

Saken gikk som den gikk. Nå holdes det arrangementer med nesten tomme saler.

Den siste rektordebatten

Vi kunne fått tydeligere svar på hva dere mener om valgt versus ansatt ledelse, men nå blir dere bedt om å diskutere mer generelle ting om medvirkningsprosesser i stedet.

Jeg kan leve godt med at vi er uenige i styret, det er en del av det jeg anser som en demokratisk prosess. Samtidig sitter vi altså og diskuterer spørsmål om universitetets fremtid i et semidemokratisk organ: De eksterne er utpekt av Kunnskapsdepartementet, det er bestemt at det skal være tre eksterne medlemmer, i tillegg til en ekstern styreleder. Studentdemokratiet har så lav oppslutning at det nesten ikke er til å tro.

NTNU er, slik jeg ser det, ikke tilstrekkelig demokratisk organisert. Neste rektor er trolig noen vi kjenner godt til fra før – det er i dag ikke uvanlig at de som starter med ledelsesroller fortsetter oppover i systemet. Satt på spissen er en risiko med dette nepotimsme og kameraderi. Det kan utvikle seg en lydighetskultur hvor kritiske perspektiver skyves ut for å posisjonere seg for neste maktposisjon. Men, NTNU er ikke et familiekonsern, det er et offentlig universitet. Da må vi forhandle oss frem til hvordan vi best kan løse samfunnsoppdraget med et mangfold av stemmer og perspektiver.

- Åpenhet mangler i ansettelsen av rektor

Jeg velger å se meg selv som en representant for de som har stemt på meg. I møte med departementet og i diskusjoner med andre som sitter i universitetsstyrer har det kommet frem holdninger om at man skal «representere seg selv» i styret, hva enn det skal bety. Jeg har selvsagt egne tanker og meninger, men som valgt representant føler jeg at jeg i stor grad skal prøve å påvirke beslutninger slik at perspektivene til de som har stemt på meg kommer frem. Det er et ansvar jeg har i kraft av den demokratiske prosessen som har gitt meg denne rollen som styremedlem.

Mange kontakter meg og vil fortelle meg om ting som engasjerer dem og problemer de har. Det er jeg veldig glad for! Det betyr trolig at dere opplever at det er mulighet til å påvirke beslutninger som angår dere, også gjennom styrets arbeid. Samtidig undrer jeg meg over at det ikke er mer trøkk i denne debatten.

Har universitetet blitt så stort at det koster for mye å stikke ut hodet og mene noe?

Det er synd om styret i junimøtet må konkludere med at ansatte og studenter ikke er særlig opptatte av hvordan vi velger lederne våre.

Derfor lurer jeg på: Er dere virkelig lei av å medvirke, slik redaktør i Universitetsavisa insinuerer, eller er det andre ting som gjør at debatten ikke engasjerer?

Skriv gjerne kronikk, kommenter i kommentarfeltet her eller send meg en e-post! Uansett hvordan du engasjerer deg, så er dine perspektiver viktige.