Ytring
Klarer dere studenter å forsvare dette?
Som NTNU-ansatt synes jeg det er ugreit at vi tilsynelatende aksepterer at studenter blir behandlet ydmykende på campus. Som mamma blir jeg kvalm, skriver Maren Agdestein i denne ytringen.
Gløshaugen har vært preget av studentenes opptaksritualer de siste dagene. Det jeg ser gjør meg uvel, skriver NTNU-ansatt Maren Agdestein.
Foto: Maren Agdestein
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Jeg sto med kamera i hendene og ventet på noe i dag rundt klokka 11 på Gløshaugen, da jeg tilfeldigvis fikk se det jeg har tatt bilde av her.
Man skal være forsiktig med å kommentere noe man ser, når man ikke vet alt.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Men det jeg ser, gjør meg uvel. Jeg ser skjelvende unge studenter i tilgrisede klær gå med bind for øynene, i et nedverdigende opptog over plena midt på Gløshaugen campus.
Som NTNU-ansatt synes jeg det er ugreit at vi tilsynelatende aksepterer at studenter blir behandlet ydmykende på campus.
Som mamma blir jeg kvalm. Det kunne vært mitt barn. Det ER noen andres barn.
Som en som tross alt husker hvordan det var å være helt nyutflyttet hjemmefra og alene i verden på et universitet, blir jeg veldig trist.
Det er gode nyheter at studentundersøkelsen som måler ensomhet og psykiske plager blant norske studenter, viser at nivået av opplevd livskvalitet blant studentene er høyere enn årene før.
Det rokker ikke ved det faktum at at 21 prosent oppgir at de har betydelige psykiske plager, og at det fortsatt er de som føler seg ensomme. Og en psykisk helse har vi alle sammen, vi skal forvente et visst nivå av respekt fra omgivelsene våre.
At det i 2026 fortsatt er linjeforeninger som arrangerer opptak som baserer seg på ydmykelse i et skjevt maktforhold mellom eksisterende og nye studenter, klarer jeg ikke å forstå.
Studenter, dere må gjerne hjelpe meg å forstå. Klarer dere å forsvare dette?
Og til deg som gikk der med bind for øynene mens du snublende gjorde alt du kunne for å holde fast i skulderen på personen foran deg: unnskyld for at jeg ikke sprang bort og hørte etter om du trengte vann, eller en pause. Jeg så ikke at noen andre gjorde det for deg, jeg burde ha gjort det.
Unnskyld for at jeg ikke var en stemme i øret ditt om at du ikke trenger å akseptere dette, det er ikke greit. Dette er ikke NTNU slik jeg kjenner det.