Norske forskere jobber med en låst drill

Hvis én snekker bruker hammer og skrumejsel, og én spikpistol og skrudriver, hvem vil få reist flest hus?

Og hvis en tredje får en borrmaskin av arbeidsgiver, men den er låst fast i hastighet 3/10, og skruet fast i arbeidsverkstedet deres, hvordan går det for ham eller henne?

Dette er situasjonen for vitenskapelig ansatte ved norske universiteter per i dag i henhold til kunstig intelligens.

Kortversjon: skal vi stå oss i konkurrensen – vitenskapelig konkurrense – må vi ha pro-lisenser av de aller beste KI-modellene, med hukommelse og individuell tilpassningsmulighet, til alle vitenskapelige ansatte, like selvsagt som vi har lisenser på MS Office, Maple, Adobe Creative Cloud og en rekke andre kommersielle verktøy. Samtidig må Norge gå sammen med andre europeiske stater, universiteter og bedrifter for å paralellt bygge våre egne systemer, som kan konkurrere med de verdensledende. 

Lengre version: 

En arbeidsdag i 2024: En kollega har prøvd Chat GPT på en hjemmeeksamen. Det går sånn middels. Men   det er en bekymring – hvordan skal vi være sikre på at studentene i første året virkelig gjør oppgavene selv (som de pleide å gjøre, selvsagt)?

En arbeidsdag i 2026: Sammen med to kolleger kjør vi en konkurrense mellom ledende KI-modeller hvordan de klarer å transkribere forelesningsnotater og løse matematiske spørsmål på masternivå. 

To måneder senere: En kollega forteller at han gått opp på et max-abbonenment. Jeg vurderer selv lenge, men går så opp fra pro til max for 1500 kronor i måneden (så langt kjøpt for egne penger). En annen kollega viser seg ha et maxabonnement for litt over 2000 i måneden. En uke senere kommer en forsker  hjem fra en internasjonal konferense og forteller om abonnement tilsvarende 5000 kronor i måneden, som ledende forskere på konferensen bruker i forskningen sin. Disse lokale og internasjonale kollegene er anerkjente og prisbelønte matematikere, de kan tenke og skrive selv, men ser at de funnet en kompletterende ressurs og samtalepartner på sitt nivå, med et fokus i skriving og presisjon som få andre klarer.

Skal vi gi opp? Er det dags å kaste inn håndkleet?

Ga vi opp når trykkpressen kom? Når regnestikken eller lommeregnene kom? Når rettstavingsprogrammen eller google kom?

Hver generasjon har noe som de ikke kan, som forrige generasjon mente var livsviktig for å klare seg. Og iblant skjer disruptioner og revolusjoner, som når vi begynte å dyrke jorden, oppfant vevstolen og dampmaskinen. Sikkert vil hva som skjer nå endre hele måten utdanning skjer på, men det har skjedd førr.

Utfordringen nå er at vi sitter fast. NTNUs egen GPT, utviklet etter UiO sin modell, er et – for meg – virkeløst verktøy, som riktignok holder høyt nivå på det norske språket, men som ikke husker meg, ikke vet hva jeg driver med, og som gir meg meterlange svar på et nivå som er utdanningsår etter Claude Opus eller Gemini Pro med abonnement. Modellen virker mer tilrettelagt for at ansatte ikke skal miste en eneste bokstav om intern virksomhet til fremmede bedrifter, enn at vi skal kunne gjøre god og åpen forskning sammen med andre – for en bedre verden! Løsningen er ikke én modell, men at universitetsansatte har tilgang til en rekke modeller som vi kan bruke for forskjellige formål og som alternativer, presis som vi kan bruke både Powerpoint og Keynote og Illustrator og flere andre verktøy. Det er ikke rimelig at studentene våre gjennom private abonnement har tilgang til sterkere verktøy enn vi selve har i vår profesjon.

Er jeg naiv? Selger vi sjelen, ikke til søte bror, men til store bror langt over vannet? 

I helgen som gikk stengte den federale regjeringen i USA i praksis ned Claude Fable 5.0, verdens sterkeste kommersielt tilgjengelige KI-verktøy. Orsakerne til dette er sammensatte (søk Mythos, jailbreak og notér rettstvisten mellan Antropic og regjeringen) men tinget er at det skjedde. En fremmed makt har vist at de over natten kan stenge ned det kraftfulleste KI-systemet verden kjenner, og forbeholde seg retten til å bruke det. 

Dette er en vekker for Europa mye større enn mye øvrig som skjedd de siste årene. Mythos, som Fable er basert på, har i en prøveperiode funnet svakheter i nært sagt hvert eksisterende system det sett på, inklusive ledende systemer for internasjonale bankoverføringer og nasjonale sikkerhetssystemer. Vi har ikke lengre et valg: vi må konkurrere med de største aktørene i verden, hvis vi ikke skal bli utmanøvrert fra noen med verktøyer vi ikke ens kommer til å forstå er aktive eller finnes. Det vil ikke koste én KI-milliard, uten tusenvis av dem, men det er nødvendig. Vi må gjøre både og. Ad utrumque.

Denne teksten er skrevet rett i en grunnleggende tektsbehandler. Den er ikke stavekontrollert, ikke kjørt mot noen KI eller programvare. Alt er skrevet rett ut av hodet mitt, jeg har ikke ens googlet for å faktasjekke den eller kontrollert med en kollega. Ville det blitt bedre hvis jeg ville gjort alt dette? Sannsynligvis. Og jeg kunne likevel beholdt mitt personlige preg på den.