Ingen medisinstudent bør bli overrasket dersom forelesningen med Unni Syversen plutselig tar en kunstpause.
Kunstpausen inneholder oftest et dikt. Av en kjent dikter som André Bjerke, eller av en litt mindre kjent - nemlig Syversen selv.
– Jeg har alltid likt å skrive. Jeg begynte å skrive dikt midt på 90-tallet. Så tok jeg noen års pause, før jeg begynte igjen for tre- fire år siden. Nå setter jeg diktene sammen med bilder jeg har tatt selv, forteller Syversen.
Studenter som kommer inn på kontoret hennes, blir møtt av bilder på veggen og kanskje et lite dikt før de får svar på spørsmålene sine.
– Men jeg pleier spørre om de har tid, da, hehe.
Uvirkelig situasjon
Naturen, med fjell, skog og trær inspirerer henne. Men den siste tiden er det spesielt koronaepidemien som har vært en kilde til inspirasjon.
– Dette er en veldig spesiell situasjon, egentlig helt uvirkelig, sier Syversen, og viser til ett av sine dikt:
I virkeligheten
lever jeg
i uvirkeligheten
det virkelige
virker uvirkelig
Det uvirkelige
virkelig
I noen av diktene sammenligner hun epidemien med svartedauden. I andre dikt ser hun på konsekvensene for miljøet. Det er også en tristhet og ensomhetsfølelse i flere av de nyeste diktene hennes.
Hun tror kunst kan være til hjelp og trøst i denne spesielle tiden. Etter at noen av diktene hennes ble publisert på Fakultet for medisin og helsevitenskaps nettside, har hun fått mange tilbakemeldinger.
– Jeg tror kunst er viktig nå. Mange har kommentert diktene mine, og kanskje setter jeg ord på det endel føler og tenker, sier hun.
Kreativitet i forskning
Hun ser likheter mellom å forske og å skrive dikt.
– Begge deler er kreative prosesser, mens det å jobbe som lege nok er mer jordnært, sier Syversen.
Men hvordan får hun tid til alle prosjektene, i tillegg til forskning og legejobb?
– Jeg har korte netter. Og nå som vi lever så isolert har jeg jo faktisk mye ekstra tid til å skrive dikt - det er noe positivt, midt oppe i alt, sier Syversen.
