Stopp utdannings-diskrimineringen

Vi vil gjerne henvende oss til det norske folk og norske myndigheter med dette brevet, med det håp at vår «stemme» vil bli hørt, skriver utviste iranske akademikere i dette åpne brevet.

Publisert Sist oppdatert

Dette er stemmen til folk med høye nivåer av kvalifikasjoner til å arbeide eller studere i Norge. Dette er stemmen til folk som allerede har brukt så mye tid, krefter og penger, men som dessverre blir diskriminert. Dette er også stemmen til alle som tror på anti-diskriminerende verdier, og utdanning og like muligheter som menneskerettigheter.

Vi var glade for å ha blitt invitert av fremtredende norske institusjoner for å studere og jobbe i Norge. Angående vår studie- og arbeidssituasjon, synes det å være behov for noen avklaringer om ting som det muligens kan være noe usikkerhet rundt:

  • Ingen av oss har rett på noen form for studielån i Norge, og vi må betale alle de vanlige kostnadene knyttet til å leve og studere i Norge.
  • For masterstudenter som kommer fra Iran er det, i tillegg til opptak ved et norsk universitet, en forutsetning for å kunne få visum: et innskudd på 98 000 kroner (2014) satt inn på en norsk bankkonto som en garanti for ett års levekostnader. Hvordan de som har fått avslag skal få tilbake disse pengene er en annen trist historie, siden norske banker nekter å overføre pengene til Iran på grunn av sanksjonene.
  • For doktorgradsstipendiater tar det en betydelig tid å bli valgt som den beste kandidaten blant hundrevis av søkere fra hele i verden. Noen ganger tar det ett år for screening-prosessen, CV undersøkelser, spørsmål og svar via e-post, å komme med på listen med mest aktuelle kandidater, telefonintervju, personlig intervju og tilslutt jobbtilbud og kontrakt. Så alle de iranske doktorgradsstipendiatene som er tatt opp ved norske universiteter var blant de beste kandidatene for deres stillinger og det skjedde ikke over natten. Dette kan enkelt verifiseres med veilederne og professorer ved universitetene.
  • For oss som har fast jobb akkurat nå, så hadde vi alle relevante studier i Norge. Så vi har vært gjennom trinnene over.
  • Doktorgradsstipendiater starter vanligvis med en "tidlig arbeidsstart", og de må søke om midlertidig oppholdstillatelse etter innreise til Norge. Masterstudenter starter vanligvis med en ett års oppholdstillatelse som må fornyes for deres andre skoleår. Nyutdannede som får en jobb som fagperson må søke om arbeidstillatelse etter endt utdanning. Og dette er hvordan vi ventet 8, 12 eller til og med 18 måneder på saksbehandlingen bare for å få avslag. I mellomtiden har vi ikke mulighet til å reise utenfor Norge, og vi hadde bare delvis lønn eller i noen tilfeller ingen lønn i det hele tatt.

Det er også noen andre viktige punkter som vi ønsker å understreke:



  1. Vi er vanlige, alminnelige borgere som har valgt å studere og arbeide hardt, og å bidra til samfunnet som vi er bosatt i, så godt som vi kan. Vi hadde alle sammen invitasjoner fra norske virksomheter og kom hit med mye håp og entusiasme for oss selv og for dette samfunnet.
  2. Amerikanske, FN- og EU-sanksjoner mot Irans atomprogram har spesifikke mål som ikke inkluderer vanlige iranske statsborgere og studenter i utlandet.
  3. Vi blir anklaget for å være «en risiko» med tanke på teknologioverføring uten noen konkrete bevis annet enn å være født i Iran. Fødested kan ikke være en forbrytelse i seg selv, og profilering av mennesker bare basert på deres nasjonalitet er direkte mot menneskerettighetene og diskrimineringsloven.
  4. PST hevdet at sakene blir behandlet individuelt. Det er imidlertid indikasjoner på en «masseavvisning» i stedet. Blant disse indikasjonene er det faktum at i avslagsbrevet til en kvinnelig doktorgradsstipendiat, ble maskuline pronomen brukt i stedet for feminine som tyder på «klipp-og-lim» fra tidligere brev uten å være oppmerksom på kjønnet til søkeren.
  5. Et annet poeng er at vi jobber med CO2 utslipp, petroleumsteknologi og så videre. Ingenting av dette er av en slik karakter at det kommer inn under FN-sanksjonene mot det iranske atomprogrammet. Så hvorfor ikke stole på norske professorer og eksperter til å skille ut «farlig teknologi»?
  6. Til tross for den personlige tragedien for oss som må forlate Norge etter flere måneder eller år der vi har gjort det bra, og til tross for alle de følelsesmessige og økonomiske tap som denne urettferdige beslutning vil påføre oss, elsker vi fortsatt den tiden vi brukte i Norge. Vi har møtt mange utrolig hyggelige mennesker i Norge som ikke dømmer folk basert på hvor de kommer fra, men som ser på den personlige karakteren, handlinger og prestasjoner i stedet for fødested.

Vi og alle de folkene som støtter SEDAI kampanjen (Stop educatiopn Discrimination Against Iranians) mener at masseavvisningen av iranske studenter og fagpersoner ikke reflekterer toleranse, åpenhet og anti-diskriminerende og tradisjonelle norske verdier, og er naturlig i motsetning til flertallet i den norske opinionen.

Vi ønsker derfor å be om en total revurdering av hele praksisen ikke bare for oss, men også for alle iranske studenter og fagpersoner.

På vegne av SEDAI kampanjen:

Mahdi Ghane (Doktorgradsstipendiat), Hamideh Kaffash (Doktorgradsstipendiat), Babak Khalaghi (Doktorgradsstipendiat), Narjes Jafariesfad (Doktorgradsstipendiat), Navid Pouladi (Fagperson), Milad Kazemihatami (Fagperson), Siavash Shoja Chaeikar (Fagperson), Vahid Rasoulzadeh (Masterstudent), Mahsa Ebadi (Doktorgradsstipendiat), Mohammad Emamzadeh (Fagperson)