Når bøker blir en trussel

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Fakta

Anne Katharine Dahl

• Anne Katharine Dahl har jobbet med kommunikasjon gjennom det meste av sitt yrkesliv.

• Hun ble tilsatt som informasjonsdirektør ved NTNU i 1999. Dit kom hun fra en tilsvarende stilling ved Norges Geologiske Undersøkelser.

• I 2007 gikk hun over til stilling som seniorrådgiver ved ledelsen. De siste årene jobbet hun med kommunikasjon og mediestøtte ved Økonomifakultetet, mens Monica Rolfsen var dekan.

• I fjor valgte hun å gå av for aldersgrensen. I dag jobber hun som frilansjournalist, skribent og taleskriver, og fotograf.

• Dahl er utdannet journalist, med fordypning i forskningsjournalistikk.

Å disponere alle døgnets timer etter eget forgodtbefinnende, er utvilsomt det mest verdifulle frynsegodet for de av oss som har lagt tilværelsen som lønnsmottaker bak oss. For mange handler det, blant andre små og store gleder, om endelig å ha tid til den stabelen med bøker som man gjerne skulle ha lest.

Men løsrivelsen fra arbeidslivet har sin pris, ikke minst sosialt. En av de tingene jeg savner aller mest etter at jeg sluttet i jobben ved NTNU, er de gode samtalene om bøker. Tips fra leseglade kolleger om hvilken bok du absolutt må lese snarest – med oppfordring om straks å dele synspunkter på boka når du har lest den! Eller den boka flere av oss allerede har lest, og gjerne diskuterer i lunsjen. Samtaler som øker lesegleden, inspirerer og gir nye perspektiver.

OsloMet innledet den første høstmåneden med å lansere «OsloMet leser!», med det spennende spørsmålet: Hva skjer hvis hele OsloMet leser samme bok? Første bok ut er romanen Hør her'a av Gulraiz Sharif. Lesetilbudet inngår i Et slitesterkt demokrati, en av fire tematiske satsinger for å fremme kunnskapsutvikling på viktige områder. 

Forskningsprosjektet ledes av professor ved Institutt for journalistikk og mediefag, Kristin Skare Orgeret. På OsloMets egen web, løfter hun fram at lesing kan gi innsikt i andre menneskers erfaringer og livssituasjoner. – Verden blir stadig mer polarisert, men gjennom litteraturen får vi mulighet til å se virkeligheten fra andre perspektiver. Hvis vi forstår mer av andre menneskers bakgrunn og tankegods, tåler vi kanskje litt mer uenighet, sa hun da prosjektet ble lansert 1. september.

Og fikk uenighet – med utestemme og sterk forargelse – rett i fleisen. Kristian Gundersen, professor i fysiologi ved UiO, erklærte at tiltaket var autoritært, og truet med å brenne boka på universitetsplassen om hans eget universitet skulle prøve seg på noe lignende.

Den intellektuelle kortslutningen er åpenbar. Hvis det er noe som genuint smaker av autoritære regimer, er det jo nettopp det å brenne litteratur. Fra Qin-dynastiet via inkvisisjonen til Hitlers Tyskland, har bokbrenning vært et kraftfullt virkemiddel for å utrydde uønskede tanker og idéer og kvele retten til frie ytringer. Med andre ord så milevis fra akademiske idealer, at den eneste logiske reaksjonen er å riste oppgitt på hodet eller le overbærende av hele utbruddet. Noe de fleste også gjorde.

Når trusler om bokbrenning likevel vekker ubehag, er det fordi praksisen med å fjerne «schädlichen und unerwünschten Schrifttums» er gjenoppstått. Riktignok ikke i form av bål, men i Trumps andre presidentperiode er flere hundre boktitler renset ut av amerikanske klasserom og offentlige biblioteker, i tillegg til nasjonalmuseer og militærbaser. Det er en høyst reell innskrenking av det frie ord – og det er faktisk autoritært. Også i dag er boka åpenbart en trussel mot de som vil ha enerett på sannheten.

Fysiologiprofessoren ved UiO har også synspunkter på OsloMets valg av litteratur. I følge Khrono tror han ikke at bokutvalget vil bære frukter. Og siteres: «Nå har jeg ikke lest boken, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre, jeg synes innvandring, identitet og den type spørsmål allerede er godt belyst både litterært og i offentlig debatt.» 

Her kan man jo reflektere over at det nettopp er «innvandring, identitet og den type spørsmål» som er tema i de bøkene Trump-administrasjonen vil ha fjernet. Det er en del av administrasjonens erklærte kamp mot «radikal indoktrinering», «kjønnsideologi» og DEI-initiativer (mangfold, inkludering og likestilling).

Personlig gir den professorale litteraturkritikken meg følelsen av déjà vu. I 2004 var jeg informasjonsdirektør ved NTNU, den gang inkluderte stillingen ansvar for studentrekruttering. Som i andre miljøer ved universitetet, var vi i kommunikasjonsavdelingen opptatt av å tenke nytt, og foran årets studentopptak lanserte vi en rekrutteringskampanje med det som helt klart kunne kalles en ny vri: En 30 sekunder lang reklamefilm i westernstil, der den unge bondesønnen (i dag tar jeg selvkritikk for at det ikke var bondedattra) kom ridende fra bygda og inn i kunnskapens paradis i form av Realfagbygget.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Allerede før filmen var offentlig lansert, ble jeg oppringt av NRK. Som igjen hadde hatt en særdeles indignert professor i sosialpsykologi ved NTNU på tråden. Hans totalslakt av filmen gikk blant annet ut på at den var «et av flere tegn på at universitetet ikke tar sin rolle som samfunnskritisk institusjon alvorlig», og konkluderte med at det var «fullstendig feilslått markedsføring».

Jeg ble en smule forundret, ettersom filmen på det tidspunktet ikke var vist for andre enn en håndfull studenter og utvalgte fokusgrupper, og spurte om professoren faktisk hadde sett filmen? Det hadde han ikke. Ikke nok med det; han kunne forsikre om at han heller overhodet ikke hadde til hensikt å se den.

Om markedsføringen var fullstendig feilslått eller ikke; NTNU opplevde en markant økning i søkertallene det året. Ikke minst gledet vi oss over at den mangeårige negative trenden for realfag endelig snudde, med en økning på 24 prosent.

Hva har disse historiene felles? Jo, et fascinerende fenomen i den akademiske verden: Professoren med den sterke overbevisning om at spisskompetanse på ett felt, automatisk gjør vedkommende til ekspert på et hvilket som helst annet område. Gjerne paret med akutt markeringsbehov.

For all del, de er ikke så mange. Faktisk en forsvinnende liten andel av de nærmere fem tusen som ifølge SSB har professortittel i Norge. Men det er som i kommentarfeltene; de få det gjelder, er til gjengjeld veldig høylytte.

På den ene siden har det absolutt underholdningsverdi. Dermed er også terskelen for å bli sitert i media lav.

På den andre siden: Når selvbeherskelsen er såpass lav for å svinge storslegga mot andres forskning, og i tillegg mistenkeliggjøre så vel forskerens som institusjonens intensjoner, bidrar det i alle fall ikke til mindre polarisering. Eller til et bedre og mer opplyst ordskifte.

Kritisk er og skal være et honnørord i akademia. Det er også nedfelt som en av NTNUs kjerneverdier. Der er den imidlertid kombinert med en annen verdi, nemlig konstruktiv. Det er en klok veiledning som fritt kan lånes også utenfor NTNU.

Nå skal jeg snarest skaffe meg boka Hør her’a. Jeg gleder meg til å lese, og ser ikke bort fra at jeg får noen nye tanker og perspektiver. Jeg skulle bare ønske at jeg hadde noen kolleger å diskutere den med.