Tøft møte med Haiti

Det høres ut som et ganske umulig prosjekt: En gruppe arkitektstudenter i fjerdeåret drar til en av verdens – arkitektonisk og på alle mulige andre måter – største katastrofeområder for å bygge skole. Et halsbrekkende prosjekt, og det ble da heller ingen skole.

I stedet startet de byggingen av et bakeri.

Skitten under neglene

Anne Gjesdal Bjørndal, Ida Johanne Andersen Ve, Olav Fåserbru Kildal, Anders Kjøllesdal, Jonas Asheim og Lydia Høyem Anker benekter at de dro til Haiti som idealister. De ville gjøre noe nyttig, ja. Noe som var over gjennomsnittet interessant. Noe de kunne lære av. Slik ble det også.

De dro til Haiti for å gjøre et prosjekt i samarbeid med den norsk-haitianske organisasjonen Prosjekt Haiti.

- I utgangspunktet var planen å prosjektere en skole, men et uryddig eiendomsmarked satte en stopper for det. I stedet bestemte vi, sammen med Prosjekt Haiti, at vi skulle samarbeide med Prosjekt Haitis kvinnegruppe ManmanTroll, om å prosjektere et bakeri i nabolaget der Prosjekt Haiti i dag driver en barneskole, forteller arkitektstudentene.

- Dette er en fabelaktig måte å møte virkeligheten på, kommenterer veileder og faglig ansvarlig Hans Skotte.

- Slike møter har Akademia lett for å abstrahere. Utfordringen blir en designoppgave - uten liv. Dette, derimot, er en anledning for studentene til å møte virkeligheten, til å bli skitne under neglene.

"Utrolig hva man venner seg til"

Men problemene har vært nær ved å vokse studentene over hodet mange ganger underveis. De oppholdt seg i den haitianske hovedstaden i et halvt år. Det ble seks måneder hvor de levde under samme tak, sov, spiste, arbeidet, studerte og hadde fritid sammen med hverandre – og sammen med sine lokale samarbeidspartnere. De hadde få muligheter til å kople ut og få distanse til hverandre og prosjektet. De var også alltid tilgjengelige for spørsmål, innspill og bekymringer fra haitianerne de samarbeidet med.

En av dem formulerer det slik:

”Jeg tror ikke det var bra for noen, men det er utrolig hva man venner seg til, eller holder ut.”

Sykloner og kolera

Under oppholdet ble Haiti utsatt for to sykloner og utbrudd av en koleraepidemi. Underveis følte de uroen for om de hadde fått for stort ansvar: De skulle prosjektere en toetasjers bygning i en by som nylig var bortimot ødelagt av jordskjelv, og hvor det antakelig vil komme nye skjelv en gang i framtida. Hvordan sikre at ikke bygningen de arbeidet med å sette opp, kollapser om det verste skulle skje igjen? Dette ansvaret ble opplevd som særlig tyngende fordi de ble usikre på hvem de kunne stole på av ingeniørene de hadde med å gjøre. Som en av dem sier

- Vi følte at vi ble sittende med mer og mer av ansvaret. Hvem stanser oss om vi skulle gjøre noe feil?

Dette ble problematisert av den eksterne sensoren da studentene presenterte prosjektet sitt i forrige uke. Arkitekt Sixten Rahlff stilte spørsmålet hvorvidt de ikke burde hatt ingeniører med på laget, som kunne hjulpet dem her. Det er Skotte enig i.

- Vi må se på fagsammensetningen ved en annen anledning, sier Skotte.

- I tøffeste laget

Det er en sliten forsamling som sitter rundt bordet og legger fram sitt prosjekt. Når vi kommenter dette, og spør om halvåret de nettopp har lagt bak seg har gjort dem desillusjonerte med tanke på hva som er mulig å utrette, svarer de benektende.

- Man kan sikkert si at det vi har opplevd ble i tøffeste laget. Men vi har gjort uvurderlige erfaringer, som vil gi oss et unikt utgangspunkt når vi begynner å arbeide som arkitekter.

Skotte er på sin side full av lovord over hva studentene har gått gjennom og mestret. Han framholder at de har følge av flere studentgrupper, hvor av en gruppe la fram tilsvarende arbeid fra Filippinene. Denne gruppen hadde arbeidet med lokaler for gatebarn i byen Tacloban.

Tyin Tegnestue, som ble etablert av NTNU-studenter, sto bak et tilsvarende arbeid i Thailand for noen år siden. Det prosjektet ble kjent over hele verden. På sett og vis er Haiti- og Filippinene-prosjektene en oppfølging av deres arbeid. Tyin har derfor også vært engasjert på veiledersiden for disse prosjektene.

Overføringsverdi!

Sensor Rahlff poengterte sterkt at dersom et slikt prosjekt skal ha noe for seg, må det være en klar overføringsverdi. Å reise dit for å bygge en bygning som alle kan beundre, er bortkastet.

Dette er Skotte helt ening i.

- Det må være slik at folk i kvartalene omkring kan komme og se hvilke arkitektoniske og byggtekniske løsninger som er valgt – og ikke minst hvordan man kan gjenbruke materialer fra ruinhaugene som ligger overalt i byen). Dette er kunnskapsoverføring.

Skotte mener slike tiltak er veien å gå for å forberede studenter på verden som møter dem etter endte studier. Det gjelder for flere fag enn arkitekter.

- Jeg synes for eksempel ”Ingeniører uten grenser” er en organisasjon det kunne være aktuelt å samarbeide med, sier Skotte.

Arkitektlæreren presiserer sterkt at dette ikke handler om noen form for veldedighet eller fordekt hjelpevirksomhet.

- Uttrykket ”humanitær arkitektur” er noe jeg absolutt ikke kan fordra. Det er ikke sånn av disse studentene drar ut som snille, hvite hjelpere for de fattige stakkarene i et eller annet uland.

- Det meste gått til helvete

- Men hva oppnår man ved å reise dit, til forskjell fra å kjøre et studentprosjekt hjemme i Norge?

- Vi har faktisk ikke de samme utfordringene i Norge. Rammene her er så sterke at det rent praktisk også blir langt vanskeligere å skape den slags reelle læresituasjoner. Men samtidig er det en forutsetning at når studenter drar ut på dette viset, er meningen at man skal kople seg opp mot eksisterende, lokale strukturer, og jobbe videre derfra. På Haiti var jo det vesle som var av strukturer gått til helvete i jordskjelvet. Derfor fikk Prosjekt Haiti en slik nøkkelrolle. Likevel kan det ha blitt noe i overkant tøft, medgir Hans Skotte.

Men Haiti-studentene har ikke tatt skrekken. Denne uka drar den første puljen tilbake til Port-au-Prince for å sluttføre prosjektet.

Lovord fra dekanen

Dekan Tore I. Haugen er full av lovord over studentene sine, både når det gjelder de som dro til Haiti og til Filippinene.

- De har vært flinke til å bli kjent med situasjonen lokalt, og hatt fokus på medvirkning og engasjement av lokale som skal bruke prosjektene. Det er snakk om sterke studentinitiativ, og begge gruppene har levert flotte resultater, fastslår Haugen.

- Er dette noe du ønsker at fakultetet ditt skal gjøre mer av?

- Jeg mener både vårt fakultet og NTNU som universitet har mye å hente gjennom å la studentene våre jobbe på slikt vis. Det er en spennende og lærerik måte å jobbe på.

Vil vurdere risiko

- Hva med sikkerhetssituasjonen til studentene?

- Vi legger opp til samarbeid både med norsk UD og med relevante norske organisasjoner i gjennomføringen av prosjekt, og vurderer risiko i forhold til opphold og feltarbeid for studenter og ansatt. Vi følger da UDs offisielle reiseråd for ulike land. Men det er klart – dette er en utfordrende måte å jobbe på, og tilbakemeldingene fra prosjektene i Haiti og Filippinene viser at det kan bli for utfordrende. For framtidige prosjekter tror jeg vi må vurdere risiko og gjennomføring nærmere, og tenke grundigere gjennom hvor grensene går, sier dekan Tore Haugen.

Snart er en gruppe arkitekt- og byggstudenter på vei til Eritrea.

Arkitektstudentenes Haiti-blogg

Arkitektstudentene i Lørdagtsrevyen