Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden

Ytringen var først publisert i Khrono

Etter snart ett år som professor ved NTNU har jeg bestemt meg for å gi noen råd til alle unge forskere som fabulerer om en akademisk karriere ved et norsk universitet. Rådene er et resultat av dyrekjøpte erfaringer.

I akademia snakkes det på inn- og utpust om hvordan universitetene er uenighetsfellesskaper, og at det er gjennom å la de faglige debattene pågå at man over tid vil nærme seg sannheten — som selvfølgelig alltid vil kunne debatteres videre.

Det er nettopp all denne kritikken som sørger for at den smule sannhet som gjenstår er noe særlig å skryte av. Prosessen har ført oss til månen, gitt oss medisiner mot kreft — for å nevne noe — og har gitt kunnskap en helt ny dimensjon.

Det blir sagt at vi forskere må delta i samfunnsdebatten. Vår saksopplysning kan ha stor verdi for samfunnet. Og siden vi en gang får betalt fra offentlige lommer, er det faktisk en del av samfunnsoppdraget vårt å ta ordet også offentlig.

Så sier festtalene. Realiteten er at 70 prosent færre blant NTNUs forskere tar nå ordet i offentlige debatter på kun fire år.

For å synliggjøre absurditeten i situasjonen har jeg, inspirert av Jens Bjørneboes ironiske stil i diktet «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» fra 1977, formulert ti bud for den som vil overleve som ung forsker:

1. De som er flest, har alltid rett. Du gjør lurt i å ta den sterkestes parti. Selv om det er bra å utfordre etablerte sannheter, kan det være risikabelt å utfordre konsensus. Ifølge fysikeren Max Planck, skrider vitenskapen fremover med «én begravelse av gangen». I respons til boka «Ett hundre forskere imot Einstein», svarte Einstein retorisk: «Hvorfor 100? Hvis jeg tok feil, ville én vært nok». Selv om vitenskap ikke skal være gruppetenkning, er den i praksis det. Om du er i mindretall, vinner du ikke argumentet med å ha rett.

2. Tenk alltid på hva folk vil si. Hold deg taus til du ser hvem som får applaus. Ikke forvent at noen vil støtte deg når stormen kommer. Du kan ikke uten videre regne med at din egen institusjon stiller opp for deg når det gjelder som mest. Den største trusselen mot akademiske ytringer er ikke mangel på ytringsfrihet, men mangel på ytringstrygghet.

3. Saksopplysning kan oppleves truende. Ifølge forskningsprogrammet Concept ved NTNU, bør det å kalle en konsulentrapport for et bestillingsverk være ukontroversielt. Men å kalle en spade for en spade kan lede til å Kafka-prosesser mot deg. Hvis ikke siktemålet er overtydelig: Du må lære deg å holde kjeft, og helst ikke forstyrre næringslivsinteresser og pengestrømmene. Blander vi oss inn i samfunnsdebatten, så er vi brått for polemiske og polariserende. I hvert fall hvis vi utfordrer narrativene som gjerne har de største budsjettene, om enn ikke de mest gyldige innsiktene.

4. Vær forberedt på å bli misforstått — kanskje med vilje. Du får ikke nødvendigvis kritikk for hva du sier. Du vil bli tillagt problematiske undertoner uten at motparten kan bevisføre sine anklager. Siden akademia ikke alltid klarer å skille mellom saksopplysning og politikk, vil omverden nærmest på autopilot tolke vår saksopplysning som politikk og polarisering.

5. Husk at stillhet er gull — for din egen del. Ti stille, og sett tann for tunge. Gjentar du dine argumenter, vil du bli stemplet som kverulerende. I et klima hvor uenighet straffes, vil ofte den personlig klokeste strategien være å ligge lavt. Som filosof Oda Wiese Tvedt så treffende formulerte det: «Når det å være vanskelig kan koste deg jobben, lønner det seg å holde kjeft». Å tie kan belønnes indirekte — du beholder dine allianser, unngår ubehagelige merkelapper og fremstår som en lojal spiller fra innsiden. Stillheten er lært, strategisk og drevet av frykt. Den er ikke nøytral.

6. Sett forskerkarrieren foran ditt samfunnsoppdrag. Du er ansatt for å forske og undervise, ikke sant? Det får vel holde? Å formidle kunnskapen din til allmennheten gir deg verken publiseringspoeng eller opprykk, og det kan dessuten stille deg åpen for kritikk. Har du i det hele tatt noe å vinne på å ta ordet? Så la være. Pass heller på å holde CV-en din intakt.

7. Om du likevel ytrer deg, rust deg for kamp. Skulle du faktisk si meningen din offentlig, må du stålsette deg. Likevel kan det bli nødvendig å involvere fagforening, alliere seg med kolleger, og kanskje tipse pressen. Du må forberede deg på å dokumentere hvert steg — ja, til og med bla opp i e-poster og SMS-logger — for å bevise hva som egentlig foregår bak kulissene. Systemet korrigerer sjelden seg selv uten press. Den mentale og emosjonelle kostnaden ved en slik kamp er høy, og gevinsten høyst usikker.

8. Ikke forvent at en seier vil føles som en seier. Kanskje du tror alt er løst, men rundt neste sving får du et klask i trynet. La oss si at du står på prinsippene og faktisk vinner frem — du beholder jobben og får kanskje til og med en unnskyldning fra ledelsen. Jubler du da? Neppe. Du risikerer en pyrrhosseier: Selv om du vinner frem, kan veien dit påvirke arbeidsmiljø og arbeidsglede. Du sitter igjen med rettferdighet, men også en bismak etter en kamp som aldri burde vært nødvendig.

9. Det er stor avstand mellom festtaler og praksis. Retorikken kjenner vi alle fra akademias festtaler. Men det er en forskjell mellom den offisielle retorikken og den faktiske praksisen som skjer ved norske universiteter. Hvis dine ytringer er i motstrid med andre forskere, eller til og med kan tråkke på tærne til finansielle bidragsytere til universitetet, vil du garantert oppleve motstand.

10. Finnes det noe formelt å ta deg på, vil du bli tatt for akkurat det. Vær helst plettfri på din arbeidsplass så det ikke finnes den minste ting å ta deg på. Andre kan lett slippe unna. Ikke du. Du kan bli stemplet, motarbeidet og til nød tolerert.

Da Bjørneboe skrev sitt dikt i 1977, var ironien bitende klar: Han mente selvsagt at vi ikke burde tie. Mine ti bud er like ironiske — de viser hvordan akademia i verste fall kan være, og hvordan det allerede er for mange.

Spørsmålet er: Ønsker vi et akademia der taushet er den smarteste karriereveien? Eller vil vi ha institusjoner som belønner mot, verdsetter faglig uenighet, og støtter forskere som våger å ta ordet?